Frikjenner lakselusa som hovedfiende for Vossosmolten

- I hvert fall for den smolten som forsvinner i det indre fjordsystemet. Det sier Jens Christian Holst, forsker ved Havforskningsinstituttet i den ferske årsrapporten fra Vossolauget. Han peker i stedet på den ville laksens fetter.

Pål Mugaas Jensen I årsrapporten fra Vossolauget som kom i går konfronteres Jens Christian Holst med sine gamle hypoteser om at lakselusa var hovedfienden for villaksbestandene. I det siste er dette synet blitt vesentlig nyansert hos ham.

Les også: Over tusen Vossolaks gytte i 2011 – Det som i hvert fall er sikkert, er at lakselusen ikke kan forklare den store dødeligheten som Vossosmolten opplever i Bolstadfjorden og ut til Nordhordlandsbroen. Der er det ikke lus pga. det ferske overflatelaget, sier han i et intervju i rapporten.

Han begynte etter hvert å helle til at en annen type fisk spiste smolten på vei ut. I 2010 var han rimelig overbevist om at det var torsken, seien og lyren inne i fjordsystemet og under oppdrettsanleggene, som var skurken.

– Men her viste jo prøvefangstene fra 2010 at det var feil. Vi fant ikke en eneste smolt i de 800 hvitfiskene som ble fanget, sier han.

Kan spise alle utvandrende Derimot fant de opptil 16 smolt i en enkelt estuarieørret. Og jo lengre inne de var fanget desto flere smolt hadde de i magen, 3,85 i snitt i Bolstadfjorden, 0,3 i Osterfjorden ut til Nordhordlandsbroen.

– Derfor økte vi innsatsen med tråling og dorging etter sjøørret i 2011 og fikk ca 120 stykker. Disse fiskene bekrefter inntrykket fra 2010, estuarieørreten er storspiser. En enkel energetisk modell indikerer at hele utvandringen av smolt fra Vosso kan spises av ca 120 av disse fiskene i mai/juni, og de er sannsynligvis mange fler.

Nye forhold At bestanden av ørret ”alltid” har vært i fjordsystemet og kanskje i enda større antall tidligere, da også bestanden av Vossolaks var i godt hold, forklarer Holst med to forhold. – Det er to spesielle forhold som nå spiller inn. For det første at brislingen som tidligere oppholdt seg i Osterfjorden nå er så godt som borte, slik at smolten møter en vesentlig mer sulten og aggressiv ørret som har spesialisert seg på smolt. Dernest er antagelig mengden smolt som nå går ut av elva vesentlig lavere enn tidligere da gytebestanden var mer normal. Jo større antall smolt som stimer ut elven samtidig, jo større er sannsynligheten for at flere vil klare å trenge gjennom predatorbeltet, sier han.

Holst frykter dette kan være en permanent økologisk omlegging og den opprinnelige faktoren som førte til at Vossolaksen forsvant.

– Estuarieørreten vil ha kapasitet til å spise mye mer smolt enn i dag. Først må hypotesen testes, deretter må vi vurdere hvor vi står og hva vi kan og eventuelt vil gjøre, sier han.

På bakgrunn av disse resultatene frikjenner han lakselusa som hovedfiende for Vossosmolten.

– I hvert fall for den smolten som forsvinner i det indre fjordsystemet. Men det er klart at lusepåslag kan komme lengre ut. Derfor skal det bli veldig interessant å følge resultatene som vil komme de neste årene fra redningsaksjonen. Ikke minst for å forstå dynamikken i hele systemet, og hvordan variasjoner fra år til år slår inn, både når det gjelder predatortrykket inne i fjorden, lusesituasjonen under smoltutvandringen og oppvekstforholdene ute i havet. Dette er en enestående mulighet til å forstå helheten, sier Holst i årsrapporten.

Vil ikke avskrive lusen helt Forsker ved Uni Miljø og sentral rådgiver for forvaltningen gjennom Vitenskapelig råd for lakseforvaltning Bjørn Barlaup har også vært aktiv i Vossolauget. Han opprettholder imidlertid i årsrapporten fokuset på lus som en mulig bestandsregulator – også for Vossolaksen.

– Det er kombinasjonen av et stort skadepotensial og usikkerheten knyttet til effektive mottiltak som gjør at lusa blir pekt ut som en av de alvorligste truslene mot villaksbestandene. Når det gjelder Vestlandet er det en tilsynelatende sammenheng mellom oppdrettsintensive områder og en kritisk bestandssituasjon for villaksen. Dette ser vi kanskje spesielt for elvene der smolten har lang vandringsvei ut mot havet. Sammen med registreringene av lus på sjøaure gjør dette det vanskelig å overse lakselusa som en trusselfaktor. Arbeidet med Vossostammen har økt oppløsningen av dette bildet og viser store variasjoner i rom og tid, sier han.

Han viser til at foreløpige tall for tert av 2010-årgangen fanget i 2011, tyder på en negativ luseeffekt for smolten som ble sluppet inne i fjorden, men i mindre grad for den som ble sluppet ute på Manger.

– Vi er imidlertid litt tilbakeholden med å sette eksakte tall på trykk enda, i og med at hovedmengden av laks fra Vossolaugprosjektet fortsatt står i sjøen og vil bidra til oppdatering og justering av tallmaterialet de kommende år, sier Barlaup.

Noen år ikke desimerende effekt Resultatene fra slepeforsøkene viser også at det ikke er registrert noen forskjell mellom behandlet og ubehandlede laks fra smoltslep i 2009 og at begge gruppene har god overlevelse. Dette samsvarer også med en klar økning i gytebestanden av villaks i de fleste elvene rundt Osterfjorden i 2011. De økte gytebestandene domineres av mellomlaks som stammer nettopp fra smoltutgangen i 2009.

– Generelt viser resultatene at lusen i hvert fall i noen år ikke har hatt en desimerende effekt på laksebestanden i området. Men det vil være veldig viktig å sammenstille lusedata både fra villfisk og oppdrettsanlegg for ytterligere å avdekke dynamikken i systemet, sier Barlaup.

Les hele årsrapporten fra Vossolauget her (PDF: 0 bytes)

Publisert: 23.03.2012 , 07.00


Siste saker

X