Forside Lukket anlegg

Nytt temanummer fra Norsk Fiskeoppdrett

Å få lakseproduksjonen inn i lukkede enheter, har blitt et mantra fra mange hold de siste årene. Noen mener det vil løse alt de synes er vondt og vanskelig med oppdrett, mens andre ikke ser verken realisme eller behov. Uansett, menet Norsk Fiskeoppdrett at tiden igjen var moden for å komme med en temautgave omkring slik teknologi.

Pål Mugaas Jensen

Å få lakseproduksjonen inn i lukkede enheter, har blitt et mantra fra mange hold de siste årene. ”Lukket anlegg” har blitt et motebegrep blant praktisk talt alle som har en kritisk innvending mot fiskeoppdrett. Men begrepet summer også i korridorene på næringens egne møte og konferanser, og man kunne høre det gjentatt til stadighet i hallene under årets Aqua Nor.

Fra dem som krever næringen lukket, får man fort en følelse av dette skal løse alt. Rømming, lus, smittespredning både den ene og den andre veien, samt utslipp av forurensende stoffer. Ja, hele næringens omdømme kan man av og til få inntrykk står og faller med å få fisken inn på lukket avdeling eller ikke. Derfor mente vi i Norsk Fiskeoppdrett at tiden igjen var moden for å komme med en temautgave omkring slik teknologi. For det er ikke første gang vi gjør en slik øvelse. Tanken om å produsere fisk i lukkete flytende anlegg er langt fra ny og revolusjonerende. For den som har orden i arkivet og kan plukke frem Norsk Fiskeoppdrett 1A fra 1992, vil se at det allerede da, den gang man produserte 130 tusen tonn laks og ørret, var en aktuell problemstilling. Saken fortsetter under bildet

Forside Lukket anlegg
Temanummer om lukket anlegg fra Norsk Fiskeoppdrett.

 

Mange har gjennom årens løp også forsøkt seg, men ingen kan til nå sies å ha lykkes. Likevel er mange overbevist om at det lar seg gjøre.

I nummeret har vi samlet de fleste av de ulike varianter og ideer til lukkete flytende anlegg. Vi har også med noen tanker om hvordan det er å produsere stor matfisk på land.

Felles for de aller fleste alternativene til lukking, er at ideene fremdeles er på tegnebrettet. Noen er prøvet i liten skala, med planer for oppskalering.

Trond Rosten m.fl. har en artikkel som tar oss inn i hva som finnes av dokumentasjon rundt denne type teknologi, og de analyserer hva vi kan vente oss av utfordringer og kostnader for å ha en mulighet for å få det til. De kaller det hele for næringens månelanding. Først og fremst på grunn av kostnadene.

Rosten m.fl. mener i artikkelen også man må bli mye tydeligere på å kommunisere hva man faktisk skal lukke anleggene mot.

Daglig leder i Firda Seafood Carl-Erik Arnesen hold et foredrag på Tekmar 2011, der han stilte spørsmål ved nødvendigheten av å lukke. Er det man vil lukke ute eller inne, virkelig reelle problemer? Derom strides de lærde. Og det er en stor utfordring. Det er langt fra noen konsensus på at det er nødvendig å innføre en slik teknologi.

Det pekes i bladet også på at det tradisjonelle åpne notanlegget med krage + not, trolig er en viktig årsak til Norges suksess innen lakseoppdrett. Notanlegget er en rimelig teknologi, og det utnytter Norges naturgitte fortrinn med rikelig tilgang på friskt og rent sjøvann. Men hva skjer med Norges fortrinn om man lukker? Kan man ikke da like gjerne produsere hvor som helst?

En ny vinkling som har dukket opp i den senere tiden, er muligheten for å produsere en stor smolt – opp til ett kg –før den settes ut i åpne sjøanlegg. Slik produksjon kan med en helt ny forskrift nå skje på land. Samtidig er det en så dramatisk forskjell på å produsere en smolt på 100 gram og en på ett kilo i forhold til volumbehov, areal og volum, at det kanskje vil være mer lønnsomt å gjøre det i sjøen, i lukkete flytende anlegg av ett eller annet slag.

Å sette ut en stor smolt gir flere fordeler. For det første vil man med dagens MTB-ordning, der produksjonen er begrenset av hvor mye fisk man til en hver tid har lov til å ha i anlegget, kunne profitere stort på at omløpshastigheten blir vesentlig redusert.

Dessuten er det mye som tyder på at en stor smolt være mer robust enn en liten, når den skal gå fra settefiskanleggets relativt beskyttet vannmiljø, til å få hele havets mangfold skylt inn over seg i matfiskmerden.

Timingen for å være innovativ var rent økonomisk midt i blinken på våren 2011. Da strømmet pengene inn i oppdretterkassene. Det gjør de ikke lengre og det sitter nok langt lengre inne å bruke penger på noe som langt fra er dokumentert vil virke. Samtidig er det i trangere tider at fantasien presses til sitt ytterste. Kombinert med at MTB-en for mange er sprengt, og Fiskeri- og kystministeren ikke har noen nye konsesjoner i ermet, er storsmoltproduksjon antagelig det sikreste kortet til økt vekst.

Oppdrettsnæringen er en næring det er ekstremt vanskelig å være spåmann eller -kvinne i. Om flytende, lukkete anlegg vil komme for å bli eller om vi også om nye 20 år vil utgi temanummer der det spekuleres i om dette kan være noe, ja det gjenstår å se.

I mellomtiden kan de som er abonnenter på Norsk Fiskeoppdrett nå gå i postkassene og se etter temautgaven ”Lukkete anlegg i sjø”.

Publisert: 09.01.2012 , 07.00


Siste saker

X