Rømming kan skade villaksen

Havforskningsinstituttet mener at rømming av laks og regnbueørret fra oppdrettsanlegg kan innebære negative miljøpåvirkninger på de ville laksebestandene. Omfanget og betydningen av miljøpåvirkningene vil variere en god del både mellom områder og mellom elver. Vi kan grovt sett dele den negative påvirkningen inn i tre deler: Genetisk påvirkning, økologisk påvirkning og smittepress inkludert parasitter. Redusert størrelse på de ville laksebestandene vil kunne øke sårbarheten for påvirkning fra rømt fisk.

Av Ove Skilbrei, Øystein Skaala, Geir Lasse Taranger og Håkon Otterå Genetisk diversitet hos laks både innen og mellom elver har blitt dokumentert over hele leveområdet til atlantisk laks (Møller 1970; Ståhl 1987). Introduksjon av ikke stedegen fisk har derfor potensial til å endre lokale populasjoner genetisk, redusere lokale tilpasninger og påvirke populasjonenes karakter og levedyktighet (Hindar m. fl. 1991; Bourke m. fl.1997; Verspoor 1997, McGinnity m. fl. 1997; Fleming m. fl. 2000). Det er særlig to spørsmål som har blitt reist i sammenheng med genetiske effekter av rømt laks: 1. Hvor store genetiske forandringer og tap av genetisk variasjon har en hos domestisert laks sammenlignet med villaks? 2. Hvordan blir villaksens egenskaper og evne til å overleve påvirket ved innkryssing av egenskaper som er avlet fram gjennom domestiseringen? I tillegg; vil en redusert bestand av villaks i seg selv, pga. rømt oppdrettsfisk eller andre grunner, øke faren for å tape genetisk mangfold (genetisk drift)? Tidspunkt viktig Vandringsmønsteret og adferden til rømt laks, og dermed potensialet for at den vandrer opp i elv, avhenger av tidspunktet på året for rømming. Fisk som rømmer under oppvekst i vinterhalvåret kan oppholde seg i fjord/kystnære strøk i lange perioder, mens fisk som slippes som smolt fra merder i sjøen tar opp villaksens vandringsmønster. Selv om den da vokser opp i Norskehavet, så spres den til elver over store geografiske avstander når den kommer tilbake fra havet på gytevandring. Fordi den ikke har blitt preget på en spesifikk ferskvannskilde (Skilbrei og Holm 1998). Tap av variasjon uønsket Både for laks og andre kulturorganismer er det god dokumentasjon på at en gjennom domestiseringsprosessen kan tape genetisk variasjon (se eksempler for laks i tabell 1). Vedvarende innkryssing kan derfor medføre at også villbestander endrer seg eller mister arvelig variasjon. Dette er i så fall et tap av genetiske naturressurser og derfor en uønsket effekt. Gjennom de siste fire?fem årene er det lagt frem dokumentasjon om hvordan innkryssing av domestisert laks kan påvirke villaksen sine evner til å overleve i naturen. Et omfattende EU-prosjekt er gjennomført i Burrishoole, Irland. Arbeidet omfatter utplanting av familiegrupper av villaks og oppdrettslaks, samt hybridgrupper mellom disse i et godt kontrollert elvesystem. Man har undersøkt produksjons- og overlevelsespotensialet for gruppene i ulike livsstadier hos F1 og F2 generasjon. Hovedkonklusjonen er at avkom fra oppdrettsfisk og hybrider har vesentlig lavere suksess enn de ville gruppene (McGinnity m.fl. 1997 og 2003; Ferguson m.fl. 2002). Et ICES-arbeid som oppsummerer noen av de siste resultatene (Ferguson m. fl. 2002) foreligger. Det er også gjennomført et lignende men mindre omfattende prosjekt i Imsa, Norge, som på noen felt bekrefter resultatene fra Burrishoole (Fleming m. fl. 2000). Videre er det under det EU-finansierte prosjektet SALGEN (Koordinator E. Verspoor, Skottland), lagt frem data om genetiske forhold gjennom tre workshoper i 2002 og en konferanse i 2003. Disse arbeidene er under publisering i Journal of Fish Biology (2003), samt gjennom en egen bok om forholdet mellom villaks og oppdrettslaks. Samlet viser disse studiene at oppdrettslaks til en viss grad kan fortrenge villaksen i elv, spesielt i første generasjon, og dermed svekke produksjonen av villaks i elven. Hvis villaksbestanden er liten i utgangspunktet kan redusert bestand føre til tap av genetisk variasjon gjennom genetisk drift. I tillegg vil etablering av hybrider mellom villaks og oppdrettslaks ytterligere kunne føre til genetiske endringer i den lokale bestanden. Forsinkende faktorer Noen faktorer kan også begrense konsekvensene av rømt laks. Dersom overlevelsesevnen til avkom av oppdrettslaks i naturen er vesentlig lavere enn hos villaks, noe som er vist i to undersøkelser (McGinnity et al 1997; Fleming et al 2000), vil det ta lengre tid før villaksbestandene blir oppblandet med oppdrettsmateriale. Tilstedeværelsen av dverghanner kompliserer beregninger av hvordan populasjonsstrukturen påvirkes. Mens de på den ene side kan utgjøre en genetisk pool som kan bidra til å opprettholde den genetiske strukturen (Jordan og Young, 1992), så har det blitt observert at dverghanner som er avkom etter oppdrettslaks har potensial til å akselerere uønsket innkryssning (Garant m. fl. 2003). Det har også blitt gjort noen undersøkelser som antyder at den genetiske strukturen i villakspopulasjoner var lite påvirket på tross av flere tiår med menneskelig påvirkning, bl.a. fra oppdrettslaks (Nielsen m. fl. 1997; Skaala m. fl. 2003 b). Økologiske påvirkninger De økologiske effektene kan en dele inn i: 1) Økologiske effekter i elv; som konkurranse om gyteplasser og ødeleggelse av gytegroper. Samt konkurranse mellom avkom av oppdrettslaks og villaks. 2) Økologiske effekter i sjø; som innbefatter konkurranse om føde og predasjon. Det er antatt at oppgraving av egg, både av seint oppvandrende oppdrettslaks og av regnbueørret som gyter seinere i sesongen, kan være en av de mest alvorlige økologiske effektene av rømt fisk. Imidlertid har rømt oppdrettslaks ofte dårligere evne til grave i grov grus og velger derfor ofte gyteplasser som villaksen likevel ikke benytter. Det er imidlertid få studier som dokumenterer omfang av slike effekter. Vellykket gyting av oppdrettsfisk har blitt påvist i flere elver (Carr m. fl. 1997a). I tillegg har umoden rømt fisk blitt registrert oppe i elv (Carr m. fl 1997b; Sægrov m. fl. 1997). Avhengig av rømmingstidspunkt har rømt laks som vandrer opp i elvene dårligere utviklet gytesuksess enn vill fisk, men avkom av oppdrettslaks kan likevel konkurrere om føde og areal i elven. Oppdrettshunner har ofte mange, men relativt små egg. Små egg gir liten yngel, som kan redusere deres konkurranseevne mot villaks i startfôringssituasjon. Avkommet av oppdrettslaks er derimot mer aggressive og risikovillige enn vill yngel. Dette kan føre til bedre vekst og konkurranseevne i elven, men også høyere dødelighet (se Jonsson, 1997). Regnbueørret har til nå i svært liten grad etablert seg i norske vassdrag på grunn av liten gytesuksess (Hindar m. fl. 1994). Nye tilfeller er imidlertid registrert, senest i 2003 (i Ås kommune, prof. Reidar Borgstrøm, NLH-Ås, pers. komm). Negative effekter i elv vil i noen tilfeller være oppgraving på laksens gyteområder. Regnbueørret kan også være en potensiell predator på utvandrende laksesmolt. Imidlertid er de økologiske effektene av både regnbueørret og laks i fjord- og kystområder lite undersøkt. Sykdom og parasitter Rømt oppdrettslaks og regnbueørret representerer en fare for introduksjon og spredning av sykdom og parasitter til villaks. Dette kan være en introduksjon av nye sykdommer/ parasitter (for eksempel Gyrodactylus salaris). Eller som spredning av etablerte sykdommer/parasitter som følge av økt smittepress da antall verter blir større (f.eks. lakselus på rømt fisk). Den normale sykdomssituasjonen på ville laksebestander er lite kjent, bl.a. på grunn av de praktiske problemene forbundet med å registrere prevalens, smittestatus og dødelighet (McVicar 1997). Imidlertid er spredningen av parasitten Gyrodactylus salaris til Norge knyttet til import av laks fra smittede områder (Johnsen & Jensen, 1991). Rømt oppdrettsfisk kan potensielt bidra til å spre smitten ytterligere. Bakteriesykdommen furunkulose ble også importert til Norge med oppdrettssmolt og smitten spredte seg raskt i oppdrettsanlegg langs norskekysten og til en rekke lakseelver (Håstein & Lindstad, 1991). Lakselus er regnet som en stor trussel mot ville bestander av laksefisk. Graden av spredning av lakselus og konsekvensene av dette er ikke fult ut kartlagt (McVicar 1997), men det hersker lite tvil om at lakselus kan føre til økt dødelighet på utvandrende villsmolt (Finstad m. fl. 2000). For røye og sjøørret øker problemet med nærhet til oppdrettsanlegg (Bjørn m. fl. 2002), og prematur tilbakevandring til vassdraget av sjøørret med lakselus er blitt hyppig observert i noen regioner (Birkeland 1996; Birkeland og Jakobsen 1997). Det er antatt at den relative betydningen av rømt fisk som spreder av lakselus øker etter hvert som behandlingen av fisk i merdene er blitt mer effektiv (Heuch og Mo 2001). Selv om en har liten dokumentasjon på omfanget av dette problemet. Det har blitt observert at regnbueørret utgjør en vesentlig del av den rømte fisken som oppholder seg i fjord- og kystnære strøk (Skilbrei2003). Fordi regnbueørret vandrer kortere avstander enn rømt laks (Jonsson 1994 og nylig gjennomførte merkeforsøk ved HI) er det sannsynlig at den lokalt kan ha stor betydning som vert for lakselus. På oppvekstområdene i åpent hav er det observert at rømt laks har flere lakselus enn villfisk, sannsynligvis fordi de bærer med seg flere fra kystområdene (Jacobsen og Gård 1997). Ettersom lakselusen fullfører hele livssyklusen i åpent hav kan dette medføre et økt smittepress på villfisk. Referanseliste Referanseliste kan fåes ved henvendelse til redaksjonen eller forfatterne.

Publisert: 25.11.2003 , 09.39


Siste saker

X