Villfisk smitter oppdrettslaks med ILA-virus

Til nå har en trodd at ILA praktisk talt bare spres via brønnbåt eller rømt oppdrettslaks. En har også trodd at i de tilfellene ILA har forekommet utenom oppdrettsfisk, har dette kun vært snakk om marine forekomster. Nå viser det seg at smitten kan spres i elvene, og at vill laks også smitter oppdrettslaks. Det eksisterer også en ikke-patogen utgave av sykdommen. Disse funnene gjør at forvaltningen av ILA må endres.

Av professor Are Nylund, Plarre H, Devold M, Fridell F. Institutt for fiskeri og marin biologi, Universitetet i Bergen. are.nylund@ifm.uib.no Stadig nye utbrudd av ILA i Norge og andre land, hvor disse utbrudd ikke kan settes i forbindelse med tidligere utbrudd av sykdommen, viser at smitte fra naturlige reservoar til oppdrettsfisk forekommer langt hyppigere enn tidligere antatt. Studier har dessuten vist at ILA-viruset er en gammel slektning av influensavirus. Videre er det vist at ILA-virus fra Europa og Nord-Amerika skilte lag for mer enn hundre år tilbake. Det er også klart at ILA-virus var tilstede i norsk oppdrettslaks alt på slutten av 70-tallet. Disse fakta viser at ILA-viruset er et gammelt virus med en lang historie knyttet til laksefisk. ILA-virus er påvist hos villfisk i både Storbritannia og Canada. I Norge har studier utført ved Universitetet i Bergen vist at hovedreservoaret for ILA-viruset sannsynligvis er ørret (Salmo trutta) i ferskvann. Disse studiene har med andre ord vist at hovedkilden til smittespredning av ILA-virus ligger i ferskvann. Dette faktum bør selvfølgelig få konsekvenser for hvordan en i fremtiden skal kunne begrense spredning av viruset. I 2001 og 2002 ble ørret fra elver i ytre deler av Nordfjord og Sognefjorden undersøkt for å se om disse kunne være smittet med ILA-virus (bildet til venstre). Elvene ligger i områder hvor lakseoppdrett ofte har vært rammet av ILA. Undersøkelsen viste at mellom 30 og 100% av de undersøkte fisk i elvene var smittet med ILA-virus. Dette var en uventet høy andel av positive fisk. I tilsvarende studier av sjøørret fra Nordfjord var kun 3% positive for ILAV. Forklaringen på dette ligger i at ILA-viruset er tilpasset biologien til hovedverten, ørret (S. trutta). Eksperimentell smitte av ørret (S. trutta) har vist at en høy prosentandel av fisken ender opp som bærere av viruset, men uten å vise tegn til sykdom. Evolusjon har tilpasset ILA-virus og ørret til hverandre på en slik måte at begge kan overleve. Det er svært vanlig at virus ikke dreper verten, men det som er litt spesielt med ILA-viruset er at det kan overleve i verten over lang tid. Tilsynelatende uten å påføre verten livstruende skader. Dette kalles innen fagterminologien for persistens, dvs. ILA-viruset kan persistere i ørret. En slektning til ILA-viruset er influensavirus, men influensavirus kan ikke persistere i for eksempel mennesker, men er avhengig av stadig å spres til nye ikke-smittede personer. Nye isolater av influensavirus kan med andre ord overleve i lang tid fordi det er så mange mennesker som det kan spres til. Spredning av ILA-viruset er imidlertid begrenset innen de enkelte vassdrag (og en sjelden gang mellom vassdrag) hvor det er et svært lite antall mottakelige individer. Derfor må ILA-viruset være lite sykdomsfremkallende (patogent) og må i tillegg ha en mekanisme som muliggjør overlevelse i lang tid i smittede individer, dvs. det må kunne persistere i fisken. Et annet viktig resultat av smittestudier med ILA-virus på ørret er oppdagelsen av at virusproduksjonen i fisken varierer med fiskens tilstand. Hvis ørret blir stresset av miljøfaktorer, lakselus eller kjønnsmodning, så øker produksjon av virus i fisken. På denne måten sikrer ILA-viruset seg muligheten for spredning mellom vertene. Den høyeste tetthet av laks og ørret er nemlig nettopp i elvene i forbindelse med gyting. I elvene finner en også unge individer med lite utviklet immunforsvar og manglende spesifikt forsvar mot ILA-virus (dvs. at de ikke har vært smittet tidligere). Dette er igjen et godt eksempel på tilpassing av ILA-virus til vertens biologi. Betydning av lakseoppdrett Det kan selvfølgelig hevdes at den høye prosentandel med ILA-virussmittet laksefisk i elvene skyldes smitte fra lakseoppdrett. Etablert kunnskap om ILA-viruset taler imidlertid mot en slik tolking av data. Flere faktorer tilsier at smitten ikke kommer fra oppdrett: ? ILA-viruset var tilstede i høy prevalens hos villfisk (laks og ørret) i elvene selv om området var tømt for oppdrett (Ytre Sognefjorden og deler av Nordfjord) i 2002. ? ILA-viruset fra villfisken fremkaller ikke sykdom hos laks når viruset blir benyttet i smitteforsøk, dvs. at ILA-virus fra villfisken er forskjellig fra ILA-virus som gir sykdom i lakseoppdrett. ? ILA-virusisolatene fra lakseoppdrett har sin egen genetiske signatur, dvs at de er geografisk distinkte. De enkelte områder langs norskekysten har sine egne distinkte isolater av ILA-virus. Noe som viser at transport av ILA-virus via oppdrettsaktivitet ikke er viktigste kilde til nye utbrudd av sykdommen. Smitten har lokalt opphav. Hva er så sammenhengen mellom de ikke-patogene villfiskisolatene av ILA-viruset og de patogene ILA-virusisolatene fra lakseoppdrett? Det som sannsynligvis skjer når oppdrettsfisk blir smittet med ikke?patogene villfiskisolater av ILA-viruset er at viruset muterer og blir patogent (sykdomsfremkallende). Mutasjonen som endrer ILA-viruset fra ikke-patogent til patogent synes å være knyttet til et gen som koder for et overflateprotein på ILA-viruset (figurene 1 og 2). Dette overflate-proteinet, hemagglutinin, er ansvarlig for at viruset fester seg til og tas inn i celler i verten. Når viruset er kommet inn i cellene overtar det styringen av cellemekanismene og cellen begynner å produsere nye virus (som igjen kan smitte nye celler i verten og eventuelt spres til nye verter). Alle patogene ILA-virus, som er isolert fra syk laks i oppdrett, har mutasjoner av dette genet i forhold til tilsvarende gen som er sekvensert fra villfisk og ikke-patogene ILA-virus. Sannsynligheten for at mutasjonen skal kunne skje er selvfølgelig avhengig av antall fisk som er smittet; jo flere smittede fisk, jo større sannsynlighet for mutasjon. Når de ikke-patogene ILA-virus kommer inn i oppdrettsanlegg med et høyt antall laks er det derfor en rimelig høy sjanse for mutasjoner og dermed skifte til patogene utgaver av viruset. Når viruset er blitt patogent øker produksjon av virus og sjansen for spredning til nye individer og andre oppdrettsanlegg vil øke. Risiko for spredning øker med tilstedeværelse av lakselus, rømming av smittet oppdrettslaks og brønnbåttransport av smittet fisk. Hvordan spres så ILA-virus fra villfisk til oppdrettslaks? Hvordan kommer viruset inn i lakseproduksjon? Her foreligger tre muligheter: 1) Overføring fra smittet stamfisk til yngel. 2) Fra villfisk i ferskvann og via ferskvannsinntak til klekkerier og smoltanlegg. 3) Fra ørret i sjøfasen, dvs. fra ørret som beiter i fjord- og kystområder. Hvis ILA-viruset spres til oppdrettslaks via ferskvannsinntak er det nødvendig å forklare hvorfor ILA fremkommer så sjelden i ferskvannsanlegg. Forklaringen på dette kan ligge i arvestoffet til viruset. Sannsynligheten for at viruset skal mutere (bli patogent) er avhengig av antall individer som er smittet med ikke-patogent ILA-virus, og tiden de er smittet. Jo flere individer som er smittet og jo lengre tid de er smittet, jo større er sjansen for mutasjoner. Spredning av ILA-virus fra fisk til fisk i ferskvann (uten tilstedeværelse av lakselus) vil ta tid. Det kan være at tiden fra klekking og frem til smoltifisering blir for kort i de fleste tilfeller. Oppdrettslaks lever imidlertid nesten to år til i sjøfasen. Dette gir lengre tid for at en mutasjon i virusets arvestoff skal kunne skje og øker samtidig tiden for spredning av virus til nye individer. Selv om smitten skjer i ferskvann tilsier sannsynligheten for mutasjoner at patogene virus ikke vil manifestere seg før i sjøfasen til oppdrettslaks. Generell kunnskap om tilsvarende virus, som ILA-virus, tilsier at vertikal overføring ikke skal kunne forekomme. Det er likevel klart at kjønnsprodukter (kjønnsvæsker) inneholder store mengder ILA-virus hvis kjønnsmoden fisk er smittet. Ved utilstrekkelig behandling av egg vil derfor viruset kunne spres fra stamfisk til yngel. Videre spredning av viruset vil tilsvare det som er beskrevet for eventuell smitte via ferskvann. Det er likevel mest sannsynlig at overføring fra villfisk til oppdrettslaks skjer i sjøfasen. Her vil nærheten mellom ørret, som er bærere av ikke-patogene ILA-virus, og laks være størst. Stamfisk og oppdrettslaks vil kunne bli smittet av ørret som forlater elvene for å beite i fjordene og langs kysten. Det høye antall lakselus i områder med intensivt lakseoppdrett er her en viktig faktor i øverføring av ILA-virus fra ørret til oppdrettslaks. Lakselusen vil også være viktig for spredning av viruset mellom fisk i de enkelte anlegg når smitten først er kommet inn. Eksperimentelle studier ved Universitetet i Bergen har vist at lakselus er svært effektiv i overføring av ILA-virus mellom laksefisk (mekanisk vektor). ILA-viruset som tidligere var avhengig av spredning i ferskvann, i forbindelse med gyting i elver, har etter oppstart av lakseoppdrett fått en ny mulighet for spredning og et høyt antall nye mottakelige verter. Etter denne endringen i smittedynamikken er det åpnet opp for at ILA-viruset skal kunne utvikle seg til mer patogene utgaver enn når det var avhengig av å overleve i små laksefisk-populasjoner i de enkelte vassdrag. Smittet av ikke-patogen ILA Finnes det så data som viser at oppdrettslaks er smittet av ikke-patogene ILA-virus? Her er svaret et klart ja. Samtidig med undersøkelse av villfisk er det de senere år tatt prøver fra flere lakseanlegg som ikke har hatt ILA, men hvor likevel en høy andel (opp til 60%) av fisken har vært bærere av ILA-virus. Etter en nærmere undersøkelse av virus fra disse anleggene har det vist seg at heller ikke disse virusene er sykdomsfremkallende, dvs. de gir ikke ILA når de blir benyttet til å smitte laks. I enkelte anlegg er altså en høy andel av laksen smittet med ikke-patogene, «vill type», ILA-virus. Opphavet til denne smitten må være villfisk og mest sannsynlig ørret. Det kan synes som om høy tilstedeværelse av ILA-virus hos villfisk lett kan føre til at viruset smitter over til oppdrettsfisk.

Publisert: 10.12.2003 , 12.18


Siste saker

X