Vintersår: Ny kunnskap gir optimisme

De to siste vintrene har problemer med sår i norsk laksenæring vært store langs hele kysten. Problemene har også vært observert i økende grad i settefiskanlegg. I enkelte regioner har nok sykdomsfokuset vært dominert av diverse andre sykdommer, men hvis man ser hele oppdrettsnæringen under ett, så er fortsatt IPN, lus og vintersår forårsaket av Moritella viscosa, de mest kostbare sykdommene. Sårdannelser er mangfoldige og ikke lett å forklare. I denne artikkelen sammenfattes en del myter, fakta og formening rundt begrepet vintersår samt en kortfattet FoUhistorie og innsats på området fra Alpharma.

Av Ragnar Thorarinsson og Yngve Lystad, Alpharma Animal Health – Aquatic Products ragnar.thorarinsson@alpharma.no Vintersår er ikke en meldingspliktig sykdom og ble først beskrevet i Norge og på Island tidlig på åttitallet. Godt ut på nittitallet ble den også beskrevet i Skottland. I 1992 ble det vist at spesielt én type bakterie kunne framkalle sykdomsbildet knyttet til vintersår1. Denne bakterien ble kalt Vibrio viscosus fram til år 2000, men navnet ble da forandret til Moritella viscosa2,3 (Figur 1). Foruten atlantisk laks, der vintersår forårsaker både dødelighet og nedklassing ved slakt (Figur 2), er problemet også observert i norsk ørretproduksjon (Figur 3). Smitteforsøk utført på Island viser at andre arter som torsk (Figur 4) og piggvar også kan være mottakelige for M. viscosa infeksjon4. Derimot ser det ut til at kveite og flekksteinbit er forholdsvis motstandsdyktige mot den samme bakterien4,5,12. Vanskelig bakterie skaper forvirring rundt diagnostikk på vintersår Fra starten av, og langt ut på nittitallet, var det, forståelig nok, mye forvirring knyttet til det å stille diagnose hos fisk med klinisk vintersår. Flere kreative teorier om årsakssammenheng dukket opp og mange mente at vintersår kunne være forårsaket av mekanisk skade på fiskens hud knyttet til produksjonsmetode og driftsmessige forhold. Hovedgrunnen til forvirringen opp gjennom årene skyldes at et stort mangfold av forskjellige typer bakterier er isolert fra fisk med sår. I dette bakterielle mangfoldet har det blitt rapportert, i tillegg til M. viscosa (Figur 5), om Aeromonas sp.6, Tenacibaculum sp. (tidligere omtalt som Flavobacterium sp.)7 og diverse Vibrio spp. bakterier1,2,3,4. Blant vibrioartene som ble (og fortsatt blir) isolert, var en Vibrio wodanis et vanlig funn1,2,3,4. Det var derfor ikke uten grunn at akkurat denne bakterien, i tillegg til M. viscosa, ble gitt spesiell oppmerksomhet i forskjellige forskningsmiljøer i inn- og utland på nittitallet. At det i utgangspunktet er mange forskjellige typer bakterier som kan isoleres fra fisk med åpne sår, hvor den første «forsvarslinje» (slim og hud) er borte, burde egentlig ikke komme som noen overraskelse. Det er kjent at «rent» sjøvann inneholder i størrelsesorden 100,000 bakterier per milliliter med et stort, og i vesentlig grad ukjent artsmangfold. Av de bakterier som er isolert fra fisk med vintersår og undersøkt fram til nå, er det kun M. viscosa som har vist seg både å kunne drepe fisk og gjenskape kliniske vintersår under kontrollerte smitteforhold4,5,8. På grunn av at bakterien V. wodanis ofte isoleres i tilknytning til sår, har det blitt gjennomført flere smitteforsøk for å vurdere virulens med denne bakterien både på Island og i Norge. Til tross for høye doser injisert i bukhulen, er det så langt ikke påvist at V. wodanis alene kan gjenskape sykdomsbildet knyttet til vintersår eller å øke dødelighet når smittet sammen med M. viscosa utover det som M. viscosa klarte alene1,2. Man kan imidlertid ikke se bort i fra at tilstedeværelse av denne bakterieren kan bidra til videreutvikling av allerede etablerte sår. M. viscosa har vist seg å være en av de vanskeligste bakteriene å dyrke (trenger lengre tid ved forholdsvis lav temperatur) og isolere fra syk fisk både fra kontrollerte smitteforsøk og fra klinisk syk fisk i felt. Når V. wodanis er dyrket på blodagar sammen med M. viscosa under kontrollerte forhold, har det vist seg at V. wodanis, av ukjent årsak, fullstendig hemmer tilvekst (kolonidanning) av M. viscosa2,9. I noen tilfeller har norske havbruksveterinærer observert byller (abscesser) under hud og i muskulatur hos fisk uten sår og har dyrket frem renkulturer av M. viscosa fra disse blødningene (Figur 6). Fisk fra samme grupper har da senere utviklet vintersår (pers. komm.10,11). M. viscosa-bakterier isolert fra fisk langs norske kysten, i Skottland og på Island er genetisk sett meget like, og de produserer enzymer (proteaser) som bryter ned muskelproteiner2,3. Sammen med opplysningene om at bakterien i kontrollerte smitteforsøk gjenskaper de kliniske symptomer kjent fra felt, indikerer dette også at M. viscosa representerer en av de aller viktigste årsakene til sykdommen4,5,8. Til tross for at hovedtyngden av vintersårutbrudd i Norge antas å skyldes M. viscosa direkte (forfatternes mening), betyr ikke det at andre faktorer ikke er i stand til å forårsake sår på fisk som også kan se ut og kjennetegnes som vintersår. Nærvær av andre bakterier, blant annet V. wodanis, antas å kunne spille en vesentlig rolle i sårforverring, men som nevnt over, ser det ikke ut til å være primær årsak. Sår om vinteren er ikke bare «vintersår»; – Kjært barn har mange navn Opprinnelsen til sår ikke forårsaket av M. viscosa, kan settes i sammenheng med den fysiske håndteringen fisken har vært utsatt for. Dette kan forverre den generelle helsestatusen til fisken. Fysisk påført skade kan gjerne være synlig like etter at det har skjedd, men i de fleste tilfeller kan det like gjerne være skader i hud, skjell og slim som åpner for sekundær infeksjon på et senere tidspunkt. Situasjoner som kan medføre større risiko for hudskade på fisken kan for eksempel være: ? Transport ? Sortering ? Vaksinering ? Pumping ? Håving ? For sterk strøm ? For høy tetthet ? Brennskader etter maneter ? Parasittinfeksjon, inkl. lakselus og skottelus Hos laks med skadet hud som eksponeres for sjøvann med over 10? saltinnhold og lave temperaturer vil et utall av opportunistiske bakterier, deriblant M. viscosa, kunne videreutvikle sårene raskere enn dannelsen av nytt vev knyttet til sårhelningen (Figur 7). Vann med høyere saltinnhold enn det fysiologiske nivået i fisken (ca. 10?) vil i tillegg forårsake degradering av eksponert vev (nekrose) ved at cellene taper vann og tørkes ut (osmotisk ubalanse). Under slike omstendigheter og til tross for at fisken er vaksinert med en M. viscosa vaksine, svekkes fiskens immunstatus betydelig via signifikant tap av blodceller (lav hematokritt)12 som ytterligere øker mottakelighet for angrep fra M. viscosa, andre sykdomsfremkallende og/eller andre opportunistiske mikroorganismer i miljøet. Spørsmålet er da om en kan forvente fullgod vaksinebeskyttelse mot vintersår sammenlignet med beskyttelsen vaksiner gir mot furunkulose, vibriose og kaldtvannsvibriose? Noen ganger er utbrudd av vintersår blitt observert i kort tid etter betydelige IPN-utbrudd. Det at én sykdom svekker fisken og gjør den mer mottakelig for andre sykdommer er godt kjent. Undersøkelser gjennomført i regi av Alpharma samt erfaring med sent utsatt høstsmolt tyder også på at den er mer utsatt for vintersår enn tilsvarende fisk utsatt sen sommer/tidlig høst. Dette kan eventuelt skyldes at selve M. viscosa-smitten inntrer tidligere i fiskens akklimatiseringsfase i sjø og at fisken dermed er mer mottakelig enn ellers (større stress og vanskeligere forhold med hensyn til å regulere salinitet ved lavere sjøtemperatur). Særegent sykdomsbilde og epidemiologi Vintersår gir som oftest et meget klart sykdomstegn på fisken. Blant dødende fisk med sår under utbrudd, finnes også fisk som dør grunnet M. viscosa uten synlige sår (Figur 8). Det har forekommet at M. viscosa forårsaker høy dødelighet hos høstutsatt laks uten noen som helst synlige sår13. Som oftest, er veterinær/fiskehelsebiolog ikke tilkalt før sårutviklingen har kommet forholdsvis langt. Ved høy dødelighet er behandling med antibiotika blitt brukt, men med variable resultater. Erfaring fra felt tilsier likevel at effekten er best om medisineringen kommer raskt i gang etter at positiv M.viscosa diagnose er stilt. Problemet her er at verdifull tid kan gå tapt mens en venter på bekreftende diagnose og da også om M. viscosa lar seg isolere i det hele tatt. Gode rutiner for kontroll av fisken kan f.eks. etableres samtidig med luseregistrering. Til tross for et fortsatt imponerende lavt antibiotikaforbruk i norsk oppdrettsnæring siden 1993, representerte 2002 ifølge Norsk Medisinaldepot (NMD) en liten økning hvor den største andelen av forbruket skyldtes behandling av vintersår. Prevalens og dødelighet forårsaket av vintersår er også forholdsvis uforutsigbar. Norsk oppdrettsnæring, sett under ett, ble mye hardere rammet av vintersår sist vinter og i 2001/2002 sammenlignet med tidligere år. Hva dette skyldes vet ingen med sikkerhet. Ny forskning medfører navneendring til Moritella viscosa Som nevnt ovenfor ble det i år 2000 kjent at bakterien som forårsaker vintersår, tilhørte slekten Moritella og ikke Vibrio. Moritella, som egen slektsgruppe, ble først beskrevet av japanske forskere som undersøkte bakterier fra dyphavet. Ved siden av genetisk slektskap, har bakterier som tilhører Moritella-gruppen det fellestrekk at de trives under trykk (barofile/«trykkelskende»). Dette er foreløpig ikke vist for M. visocsa, men erfaring tyder på at dette kan stemme. Man vet imidlertid at M. viscosa trives ved lave temperaturer (psychrofile/«kuldeelskende») og i et saltholdig miljø (halofile /«saltelskende»). Opplysningene om barofile egenskaper hos Moritella-gruppen sammen med M. viscosas halofile og psychropfile egenskaper, stemmer overens med det samlede erfaringsgrunnlaget i Norge, Skottland og på Island de siste 20 årene. De landbaserte anleggene på Island som brukte, og fortsatt bruker, sjøvann fra dypet med vanntemperatur som aldri overstiger 8ºC, opplevde vintersår som et problem året rundt. De erfarte dette spesielt når antibiotikaforbruket mot atypisk furunkulose opphørte etter 1991 (effektiv oljebasert vaksine mot atypisk furunkulose ble lansert), og inntil vaksinasjon mot M. viscosa ble iverksatt i 199314,15. Når det gjelder laks sjøsatt i merd, er vintersårproblemet stort sett fraværende når temperaturen i sjø overstiger 10?12°C. Symptomer på vintersår blir i de fleste tilfeller observert når overflatetemperaturen synker mot slutten av året. Under slike forhold vil det kaldere og tyngre overflatevannet kunne erstattes med varmere vannmasser fra dypet. Dimensjonen på dette fenomenet, kjent som «up-welling» på oceanografisk fagspråk, kan bli ytterligere påvirket av uvær, sterk fralandsvind, strøm og topografiske forhold. Samarbeid om vaksineutvikling med islandske fag- og forskningsmiljøer som kunnskapsdriver Sammen med ledende fagmiljøer innen vintersår på Island ble forskjellige «skreddersydde», såkalt autogene vaksiner fra Alpharma, utprøvd i samarbeid med oppdrettsnæringen på Sagaøya. Dette arbeidet startet i 1991 med en oljebasert vaksine mot atypisk furunkulose. Basert på hyppige funn av fisk med vintersår, ble det i 1992 inkludert en bakteriell komponent basert på Vibrio wodanis i vaksinen uten målbar innvirkning på vintersårproblematikken. Våren 1993 var verdens første kombinasjonsvaksine med M. viscosa komponent godkjent for bruk på Island. Vintersårproblemet på Island siden den tid har vært redusert til et beskjedent omfang14,15. Basert på en samlet kunnskapsbase og felterfaring, ble det i 1995 i samråd med islandske fagmiljøer, besluttet å fjerne Vibrio wodanis fra den «skreddersydde» kombinasjonsvaksinen. Denne beslutningen viste seg ikke å forårsake noen ny økning av kliniske vintersårutbrudd. Etter betydelig FoU-innsats lanserte Alpharma i 1996 den første kombinasjonsvaksinen i Norge som inneholdt M. viscosa. Denne, og senere andre vaksiner med M. viscosa-komponent, er siden blitt brukt i Norge i utstrakt omfang. Først ble M. viscosa-vaksinekomponenten mest brukt hos høstutsatt fisk, men er nå nærmest å regne som en «standard» vaksinekomponent i norsk lakseproduksjon. Videre FoU og arbeid med smittemodeller gir grunn til optimisme Til tross for at vaksiner mot M. viscosa har vært et lønnsomt bidrag til norsk, islandsk og skotsk oppdrettsnæring, har det vært en erkjennelse om ytterligere behov for kunnskap rundt selve sykdommen, samt videreutvikling og forbedring av vaksinekomponenten. Med et overordnet mål om å forbedre vintersårkomponenten, har Alpharma i de seneste årene lagt ned betydelige FoU-ressurser. Dette er gjort for å undersøke, videreutvikle og optimalisere den produksjonstekniske fremstillingen av M. viscosa for å stimulere best mulig beskyttende immunrespons. I dette arbeidet er diverse eksperimentelle M. viscosa vaksiner blitt sammenlignet ved hjelp av tre forskjellige smittemetoder8. Smitten ble enten administrert ved injeksjon i bukhulen (i.p. smitte), i muskulaturen (i.m. smitte) eller ved å eksponere fisken for bakterier i vannet (badsmitte). Erfaringen så langt er at badsmitte representer det smitteforløpet som ligner mest på naturlige forhold, der skjell, hud og slim er intakt. Resultatene viser at man ved bruk av badsmitte i større grad kan skille mellom effekt på ulike vaksineformuleringer (se eksempel i Figur 9). Tilsvarende effekt kan sees fra et klinisk feltforsøk utført av VESO på et kommersielt anlegg på oppdrag fra Alpharma19. I dette anlegget ble fisk i samtlige merder naturlig utsatt for vintersår utbrudd forårsaket av M. viscosa, og måtte behandles med antibiotika. Laks vaksinert med den nyeste M. viscosa-vaksinen klarte derimot å stå imot betydelig smittepress fra annen fisk i samme merd, samt fra resten av anlegget (Figur 10). Referanser Personene nedenfor har gjennom sine forskningsresultater eller personlige meddelelser gitt faglige bidrag til denne artikkelen og takkes hermed. Særlig takk også til Trygve Poppe, Øystein Evensen (Norges Veterinærhøyskole, Oslo), Anne Berit Olsen, Duncan Colquhoun (Veterinærinstituttet i.h.h.v Bergen og Oslo), David C. Brown (North Atlantic Fisheries College, Shetland), Gísli Jónsson og Bjarnhei?ur Gu?mundsdóttir (Institutt for Eksperimentell Patologi, Keldur, Univ. på Island) for å få lov til å bruke deres bilder. 1 Tor Lunder, Norske Meierier, Ås. 2 Eva Benediktsdóttir, Microbiologi Laboratorium, Institutt for Biologi, Universitetet på Island. 3 Sigur?ur Helgason, Institutt for Eksperimentell Patologi, Keldur, Universitetet på Island. 4 Bjarnhei?ur Gu?mundsdóttir, Bryndís Björnsdóttir og Sigrí?ur Gu?mundsdóttir, Institutt for Eksperimentell Patologi, Keldur, Universitetet på Island. 5 Helene Mikkelsen, Fiskeriforskning, Tromsø. 6 T. H. Birkbeck, Dept. of Microbiology Glasgow University, UK 7 Anne Berit Olsen, Veterinærinstituttet i Bergen. 8 VESO Vikan AkvaVet, Namsos i samarbeid med Alpharma AS, Oslo. 9 Karen Jenny Hei?arsdóttir, Microbiologi Laboratorium, Institutt for Biologi, Universitetet på Island. 10 Freddy Jenssen, Fiskehelse og Miljø AS, Tysnes. 11 Eirik Wilkinson, Seafarm Invest AS, Lovund 12 FoU avd. i Alpharma, Oslo. 13 Lars Bredahl, Intervet Norge, Oslo. 14 Bernhar? Laxdal, PharmaNor, Island. 15 Gísli Jónsson, Institutt for Eksperimentell Patologi, Keldur, Universitetet på Island. 16 Sigurd O. Handeland, Universitetet i Bergen. 17 Sigurd O. Stefansson, Universitetet i Bergen. 18 Frode Mathisen, Stolt Sea Farm AS, Bergen. 19 Bård Skjelstad, VESO Trondheim og Anne Ramstad, VESO Vikan AkvaVet, Namsos.

Publisert: 13.06.2003 , 09.11


Siste saker

X