Gener og konkurranse; Hvilken GM-fisk kommer etter AquaAdvantage-fisken?

Rett før nyttår godkjente det amerikanske mattilsynet FDA en genmodifisert laks for bruk som mat til mennesker. Dette medførte en debatt her i Norge om hvorvidt dette vil påvirke norsk oppdrettsnæring. Fra næringen sin side har man avfeiet denne fisken med at den ikke har noen fordel som oppdrettsfisk, og dessuten at markedet ikke vil kjøpe dette produktet. Men er det egentlig så enkelt?

Laksen som er kaldt AquAdvantage, er utviklet av firmaet AquaBounty. Dette er atlanterhavslaks som har fått klonet inn genet for veksthormon fra kongelaks. For å regulere veksthormongenet har man satt inn en genregulator fra ålkone. Dette er en fjern slektning av laksen som lever Nord-Atlanterhavet. Hos ålkone styrer denne genregulatoren produksjonen av et antifryse-protein som gjør at fisken kan leve i vann ned mot frysepunktet. Genmodifiseringen gjør at GM-laksen produserer større mengde veksthormon selv ved lave temperaturer, og firmaet hevder at denne fisken kan vokse dobbelt så fort som mer vanlig atlanterhavslaks. I motsetning til vanlig atlanterhavslaks vil den også vokse godt ved lave sjøtemperaturer.  AquAdvantage-laksen er så langt bare godkjent for oppdrett i lukkede anlegg i Panama.

Risikovurdering og godkjenning av GMO fra myndighetenes side dreier seg om trygghet som mat og trygghet for miljø. Fra næringens side må man imidlertid også vurdere hvordan markedet vil kjøpe fisken.

Det er ingen grunn for at AquAdvantage-fisken skulle være farlig å spise. Den produserer riktignok litt mer IGF-1 (insulin-like growth factor-1) enn villfisk, men det er 5 ganger så mye IGF-1 i en biff fra storfe som i AquAdvantage-fisken. Likheten mellom humant IGF-1 og bovint IGF-1 er over 90%, mens likheten mellom humant IFG-1 og fiskens IGF-1 er under 60%. Ut fra dette vil det med andre ord være mye mer betenkelig å spise en biff enn å spise AquAdvantage-fisken. Imidlertid vil verken fisken eller biffen er farlig å spise fordi IGF-1 er et peptidhormon som blir brutt ned i mage-tarm systemet vårt.

Den største motforestillingen vil være om det kan være noen miljørisiko – noe som er mye vanskeligere å teste. I alle slike risikovurderinger skal man imidlertid sammenligne med «the conventional counterpart», det vil si fisken vi i dag bruker i fiskeoppdrett. Og dagens oppdrettslaks er slett ikke helt uten miljøproblemer. Det største problemet er at ved rømming kan oppdrettsfisken blande seg med villfisk, slik at villfiskstammene er truet. For å bøte på dette produserer man i dag triploid fisk som er steril. Problemet er at prosessen med å lage triploid fisk ikke er 100% effektiv. Selv ved 99% effektivitet kan det lokalt bli mange flere fertile oppdrettsfisk enn villfisk. Dessuten vil den sterile triploide fisken, hvis den rømmer, kunne bli kjønnsmoden. Den vil da prøve å pare seg med villfisken i elvene, og dermed forstyrre villfiskens formering. I tillegg har vi problemet med spredning av lakselus fra oppdrettsanlegg til villfisk. På disse områdene har ikke AquAdvantage-fisken noen fordel sammenlignet med dagens oppdrettslaks. I utgangspunktet vil den derfor ikke i seg selv være noe trussel for norsk oppdrettsnæring.

Imidlertid kan AquAdvantage-fisken bare være en ”prøveklut” for godkjenningsprosessen for GM-fisk. Har man fått en type fisk gjennom prosessen, vil det sannsynligvis bli letter å få godkjent den neste. Hvilken GM-fisk vil kunne komme positivt gjennom en miljørisikovurdering?

En helt steril fisk som ikke går i kjønnsmodning vil komme bedre ut en dagens oppdrettsfisk. Intrexon, en av eierne bak AquaBounty, har en teknologi som kalles RheoSwitch. Det er en teknologi der de kan ”skru på” et gen ved å tilføre en spesielt stoff (Veledimex). Det vil si at man kan manipulere noen av genene som er nødvendig for kjønnsmodning på en slik måte at fiske kjønnsmodnes bare hvis fisken i settefiskanlegget får dette stoffet gjennom fôret. Avkommet som settes i sjøen vil ikke kunne bli kjønnsmodne, og dermed ikke kunne formere seg i naturen og true villfisken på den måten. En slik fisk vil ikke bare tilfredsstille kravet når det gjelder miljørisikovurdering, men den vil komme bedre ut en dagens fisk på dette området.

Tar man utgangspunkt i en slik fisk, kan man tenke seg videre genmodifisering for å oppnå andre ønskede egenskaper, som sykdomsresistens (ILA, PD), resistens mot lakselus, eller økt fôrutnyttelse. Da vil konkurransefortrinnet bli et helt annet. Da vil næringen stå igjen med argumentet om at kunden ikke vil kjøpe GM-fisk. Dette er imidlertid holdninger som raskt kan snu.

Publisert: 01.03.2016, 14.39

Meninger