Ikke perfekt, men vi nærmer oss

Høringsfristen for det nye vekstregimet for oppdrettsnæringen nærmer seg, og Geir Ove Ystmark i Sjømat Norge har rettet sterk kritikk mot forslaget. Det vil jeg gjerne få svare på.

Sjømat Norge  kaller det «kollektiv avstraffelse» dersom produksjonskapasiteten i et område reduseres. Det er det ikke. Det er tilpassing til hva naturen tåler. Slik er det for eksempel også i fiskeriforvaltning. Dersom fiskebestanden går ned, reduseres kvoten den enkelte fisker kan fiske. Det er forsvarlig forvaltning, ikke noe annet.

De enkeltoppdrettere som ikke holder seg innenfor kravene til hvor mye lakselus det kan være i fiskeoppdrettsanlegget, vil fortsatt få Mattilsynet på nakken. Mattilsynet har en velfylt verktøykasse, og krever i noen tilfelle slakting av fisken dersom reglene ikke overholdes. Det er altså ikke slik at noen få råtne egg kan ødelegge for et produksjonsområde slik at det blir rødt eller være gratispassasjerer i et grønt område.

Dernest sår organisasjonen tvil om det faglige grunnlaget. Ja, det er allment akseptert at det er kunnskapshull. Det fikk vi rapport om allerede i vinter. Men disse er i ferd med å tettes, det er jo en del av prosessen med modelltesting og høringer. Her er et samlet forskningsmiljø engasjert.

Modellen baseres på beste tilgjengelige kunnskap. Det er bred enighet blant de deltakende forskningsinstitusjoner (dvs alle 11) at gitt Stortingets føringer ( a: at man legger til grunn at lakselus påvirker villfisk (negativt), b: at den største kilden til lakselus er laks/øretoppdrett, c: at man skal ta hensyn til samlet belastning) så er det ingen som, så langt, har kommet opp med naturfaglig holdbare alternativer til grunntilnærmingen. Det er heller ikke så vidt meg bekjent publisert forskning som rokker ved denne hypotesen. Snarere tvert om. Sommeren 2016 utga ICES en rapport der de vurderer akvakultur sin påvirkning på ville laksestammer.

ICES sine konklusjoner og vurderinger fraviker ikke fra de som NFD legger til grunn. Hoved-uenigheten mellom norske forskningsmiljøer går på om strøm spiller en vesentlig rolle, eller ikke. Her mener Veterinærinstituttet at en ikke trenger å hensynta strøm, mens flere andre mener at dette er viktig. Så er det noe ulik oppfatning om hvor gode/egnede strømmodellen HI bruer faktisk er, men de fleste er enige om at den pt er den beste. Dersom for eksempel SINTEF sin modell, etter ytterligere evaluering, viser seg å være bedre, kan HI sin strømmodell enkelt skiftes ut med SITEF sin strømmodell.

Jeg ser ikke bort fra at  de første modellene som havforskerne brukte til å fastsette  bestandsstørrelser på torsk og sild også var beheftet med noe usikkerhet i starten. Men erfaringer  med bruk av modellene, ny kunnskap, og påfølgende justering av modellene har over tid redusert usikkerheten. Vi er fortsatt ikke i mål,  man kommer strengt tatt aldri i mål, men det betyr ikke at det ikke er godt nok til å forvalte på grunnlag av. Å vente til alt er «svært presist» betyr at vi ikke kan ta dette i bruk på mange år.

Næringen, på sin side, har ikke kommet opp med alternativer som tar høyde for Stortingets klare forutsetninger. Næringen har ikke på en troverdig måte forklart hvordan deres alternative forslag tar høyde for samlet belastning, at lakselus fra oppdrett har negativ påvirkning på villfisk, og at den største kilden til lakselus på kysten er oppdrett.

Det går ikke å bare vurdere hvert anlegg for seg  og bestemme produksjonskapasiteten til den enkelte ut fra det. Mattilsynets innsats er ikke alene tilstrekkelig som grunnlag for langsiktig vekst og utvikling av havbruksnæringen. Vi må ta hensyn til samlet belastning. Det er sunn fornuft, og et sentralt element i akvakulturlovgivningen og i norsk lovgivning om naturmangfold. Selv om alle i et område enkeltvis holder seg innenfor hvor mye lakselus de kan ha per fisk i anlegget, kan den samlede effekten på villfisken likevel bli for stor, når antall oppdrettsfisk øker.

Selv om hver jeger bare feller én elg, kan det fort bli uforsvarlig stor del av bestanden som tas ut hvis det er mange elgjegere. Derfor er elgjakt satt i system ut fra  hvor stor samlet belastning på bestanden som er forsvarlig. Slik må vi også tenke innen oppdrett. Det er den samlede lusebelastningen som betyr noe for villaksen.

Oppdretterne må, enten de vil eller ei, innse at de er i samme båt – eller strengt tatt samme sjø. Oppdrettsanleggene påvirker hverandre, og de påvirker villfisken. Slik er det, og vi må forvalte deretter. Bare slik kan vi legge til rette for å virkeliggjøre de store ambisjonene Storting, regjering, havbruksnæringen og mange, mange flere har for utviklingen i norsk fiskeoppdrett.

Publisert: 20.09.2016, 12.00

Meninger