Lakselus, forskning og villfarelse

Det pågår en debatt om Havforskningsinstituttet (HI) og NINA sin forskning. Nå er det «skyttergrav taktikk som gjelder». Beskyldningen om motiv og seriøsitet har nådd nye høyder.

Dersom forskningsinstitusjonene hadde svart ærlig, saklig og oppriktig i utgangspunktet når man først fikk en henvendelse med spørsmål om forskningen, hadde det trolig ikke vært noen sak i media nå. Som folkevalgt og beslutningstaker i svært viktige saker er jeg avhengig av god og objektiv forsking.

Regjeringen sendte fredag på høring forslag til nytt regelverk for vekst i havbruksnæringen. Stortinget har vedtatt mål om en bærekraftig vekst med miljøindikatorer. Da må tiltakene mot lus og andre miljøutfordringer være målrettet. Regjeringen legger opp til 12 ulike produksjonsområder langs kysten, og det er ønskelig å finne ordninger som skal sikre unntak for aktører som i mindre grad bidrar til smittepresset av lakselus. Det er derfor en stor utfordring at på det nåværende tidspunkt ikke eksisterer noen metode som kan kvantifisere sammenhengen mellom luseproduksjonen i havbruket og den påvirkning denne måtte har for dødeligheten på villfisk. Derfor må også forskningen være målrettet, og metodene som nyttes må være etterprøvbar.

Utfordringen til både HI og NINA er å svarer på følgende utfordring:

HI hevder at lakselus fra oppdrettsnæringa har en bestandsregulerende effekt på sjøørret på populasjonsnivå. HI er den eneste forskningsinstitusjon som har slike forskingsresultat.

Det er derfor rimelig å forvente at HI redegjør for, og om, samt i hvilken i hvilken grad stor fisk som ikke har komt seg gjennom felle åpningen i Guddalselva har kunnet påvirke forskningsresultatene. Fra mitt politiske ståsted vil det være svært mangelfull forskning om metodevalgene som er gjort har påvirket resultatene. En kan jo faktisk hevde at ved å stenge ute storfisk fra elven så er jo det med på å redusere tilveksten av ny yngel og ny fisk. At HI senere sammenligner sjøoverlevelsen til sjøørreten i Guddalselva etter 3-4 år med overlevelsen til sjøørret fra andre elver med ulikt antall sjøopphold er krevende å forstå er rett. Det er rimelig grunn til å spørre HI om ikke dette også kan påvirke resultatene, og om dette kan gi feile konklusjoner.

HI har de senere år satt ut store mengder ren oppdrettslaks, blandinger mellom oppdrettslaks og villaks (hybrider), og villaks av ikke-stedegne stammer i Guddalselva. For det meste er dette plantet som rogn, men også smolt er satt direkte ut. Det er god grunn til å stille spørsmål om dette kan påvirke villfisken sine gener på lik linje, eller kanskje mere enn rømt oppdrettsfisk. At HI og NINA ikke problematiserer dette er urovekkende. Det som gjør denne situasjonen ekstra krevende er at slike utsett også er gjort i andre elver og i andre fjorder på Vestlandet. I elva Ims i Rogaland har NINA satt ut oppdrettslaks, og i Matre i Masfjorden har HI satt ut minst 100 000 fisk. Det er ikke unaturlig at jeg har en oppfatning av at forskningen i Guddalselva og trolig andre steder ikke har vært av en slik kvalitet at den kan benyttes i forvaltningen av næringa dersom vi ikke får gode svar på problemstillingene som NSL rettmessig reiser. Forskningen må kunne svare på slike spørsmål. Det handler også om tillit til forskningen.

Fra mitt politiske ståsted er det også god grunn til å stille spørsmål om Frysforskriften som ble innført i 2008 som stanset i praksis all utvikling og vekst i havbruksnæringa i Hardangerfjorden ble innført på feile premiss. For ytterligere å understreke usikkerheten i dette kan man lese en rapport fra UNI-Miljø utgitt i mai 2016 kalt «Gytefisktelling og uttak av rømt oppdrettslaks i elver på Vestlandet høsten 2015». I denne rapporten fortelles det en historie om at det ikke står så ille til med sjøørreten og laksen i Hardangerfjorden som både forskere og forvaltning har påstått.
Jeg frykter at elendighetsbeskrivelsen av Hardangerfjorden har vært politisk motivert, og jeg håper forskningen ikke er det! Den dokumentasjon som er fremlagt til departementet er ikke overbevisende på meg i så måte. Jeg er således i tvil om de beslutninger som den gang ble fattet er rett. Derfor er det vel heller ikke så unaturlig at interessenter som for eksempel NSL ber om innsyn i dokumenter som kan være med å belyse fakta i saken.

Forsking er ofte ingen eksakt vitenskap og politikerne har valgt å legge et «føre var» prinsipp til grunn for sine beslutninger om forvaltningen av havbruksnæringen. Det minste vi må forvente er at forskning er korrekt, uavhengig av politisk oppfatning, og sist men ikke minst så må forskningen være til å stole på. Dessverre ser det ikke ut til å være tilfellet i denne saken når vi er vitne til forskningsinstitusjonene sine reaksjoner på ønske om innsyn i forskningen.

Publisert: 27.06.2016, 08.24

Meninger