Trafikklyssystemet: – Risikabelt lakse-eksperiment

Det som skulle bli et nytt, forutsigbart og faglig basert system for forvaltning av laksenæringen er i ferd med å bli et risikabelt eksperiment der store verdier settes på spill. Arbeidsplassene og matprodusentene langs kysten blir brikker i et storskalaforsøk. Det skaper økt usikkerhet, ikke mindre. 

Myndighetene har gjennom konsesjonssystemet full kontroll over produksjonen av norsk laks, men de ujevne konsesjonsrundene opp gjennom årene har vært preget av skiftende politiske motiver, skjønn og uforutsigbarhet. I kjølvannet har kritikken og rettssakene mot staten haglet.

En stor og kapitalkrevende næring trenger forutsigbarhet og har derfor etterspurt et mer hensiktsmessig system.

Skaper usikkerhet

Systemet som nå foreslås av myndighetene er basert på at lakseluspresset skal være viktigste indikator for om bedriftene skal kunne få øke produksjonen eller ikke, gjennom en såkalt «trafikklysordning». Næringen støtter disse forutsetningene. Men løsningen som myndighetene ser ut til å falle ned på, er ikke egnet til å forvalte en milliardnæring. Den vil skape unødvendig stor usikkerhet, og bedrifter står i fare for å bli fratatt rettigheter for forhold de ikke har mulighet til å rå over.

Så langt har saken bidratt til mange årsverk ved Havforskningsinstituttet i Bergen og millioner til utvikling av en matematisk modell. Den skal beregne effekten av lakselus på vill laks på basis av luseforekomsten i oppdrettslokalitetene. En ekstern forskergruppe som har evaluert havforskernes arbeid slår fast at det «… fortsatt mangler avgjørende kunnskap om sammenhengen mellom mengde lakselus i merdene og risiko for uakseptable nivå av lakselus på villfisk. Viktige kunnskapshull må tettes før miljøkonsekvensene kan modelleres sikkert nok til å fastslå om det er grønt, gult eller rødt lys for vekst for oppdrettslaksen«.

Det betyr at viktige deler av den matematiske beregningen mangler før man kan kvantifisere sammenhengen mellom lus i oppdrett og tap av villfisk. Vi har ikke engang fått se skissen i sin helhet. Havforskningsinstituttet erkjente etter evalueringen at «det fortsatt gjenstår noen viktige kunnskapshull«.

Får ikke innsyn

Sjømat Norge har bedt Havforskningsinstituttet om å få innsyn i modellen, det vil si de matematiske uttrykkene for påvirkning av lakselus. Vi har fått tilbakemelding om at instituttet ikke har dette. Det er ingenting å vise fram. Paradoksalt nok har Stortinget fattet vedtak der denne «modellen» som skal framskrive lusespredning, er kjernen i den nye havbruksforvaltningen. Nytt forvaltningsregime skal trå i kraft fra 2017.

Det kan hende at det er mulig å utvikle kompliserte matematiske ligninger som kan varsle luseforekomsten på villfisk fremover i tid, slik meteorologene forsøker å varsle kommende vær, men der er vi ikke i dag. Usikkerheten er stor, og den kommer i tillegg til de usikkerhetsfaktorene som alltid følger med biologisk produksjon. Det tar tre år fra lakserogn er blitt slakteklar laks, og i den perioden må oppdretterne verne fisken mot både ekstreme værtyper, temperatursvingninger, mulige sykdomsutbrudd, parasitter og algeoppblomstringer.

Et overgrep

Til overmål legger den nye forvaltningen opp til at alle bedrifter som ligger innenfor samme produksjonsområde blir pålagt å redusere produksjonen dersom området får «rødt lys». Det ligger i den kollektive avstraffelsens natur at dette vil ramme bedrifter som både har lave lusenivåer og alt i orden på sine anlegg. Det er et overgrep mot næringsdrivende som har betalt 50 millioner for en konsesjon, når de nå risikerer å bli avkortet denne retten – uforskyldt og med begrenset mulighet til å påvirke situasjonen.

I praksis settes verdien av konsesjonene, og dermed verdiene som er opparbeidet i bedriftene, på spill. Dette truer rettssikkerheten og rokker ved selve grunnmuren i en hel eksportnæring – en av de få her til lands som faktisk går godt om dagen. Man kan ikke spille hasard med arbeidsplassene og matprodusentene langs kysten i et storskala eksperiment basert på skrivebordsmodeller.

Mange av lokalitetene har gjennomsnittlig gjennom hele året en luseforekomst på mindre enn 0,2 kjønnsmodne hunnlus per fisk. På dette nivået har lakselusen store problemer med å formere seg siden de ikke finner partnere å parre seg med. Produksjonen av luseavkom vil være så liten at trusselen for vill laks ikke kan anses som vesentlig. Kravet til dem som vil produsere mer sjømat, kan derfor i enkelhet være at de må holde seg under 0,2 i snitt gjennom hele året.

En alternativ løsning

Det er viktig at myndighetene og kompetente fagmiljøer utvikler og forbedrer forvaltningen, men det innebærer et stort ansvar å kaste om på reguleringen av en stor og viktig næring. Inntil man kommer fram til et system som er kvalitetssikret og trygt, kan myndighetene velge å måle oppdretterne på det de faktisk kan gjøre noe med: Lusenivået i egne merder. Klarer de ikke det selv, har Mattilsynet et regelverk og sanksjonstiltak for å håndtere dette. Myndighetene kan derfor velge en løsning som er både enklere, billigere, mindre byråkratisk – og forutsigbar.

Publisert: 12.09.2016, 07.34

Meninger