Kronikk: Tredimensjonal regulering

Et konkret eksempel er hvordan bruk av lukket oppdrettsteknologi kan endre forutsetningene for vekstfremmende tiltak knyttet til arealbruk og drift. Lokalitetsstrukturen og driften på oppdrettsanlegg er basert på en forutsetning om åpne merder og smittespredning mellom slike. Denne forutsetningen er ikke lenger låst hvis anleggsteknologien endres slik at man sikrer minimal smittespredning. Har man ikke med seg denne erkjennelsen, vil rammebetingelsene bare være tilpasset et øyeblikksbilde. Det blir da lett å kjøre seg fast i en struktur uten fleksibilitet og muligheter.

Arealrapport 

På oppdrag for Stiim Aqua Cluster utarbeidet Universitetet i Stavanger, Stiim selv, Veterinærinstituttet og Wikborg Rein Advokatfirma en rapport om hvordan bruk av areal til kystnær akvakultur kan bidra til bærekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrettsnæring. Rapporten ble presentert på konferansen AquaNext i Stavanger 14. til 15. november. Målet er at rapporten kan brukes av premissgivere og beslutningstakere knyttet til akvakulturnæringen – politikere, byråkrater, næringsorganisasjoner og næringsdrivende.

Rammebetingelser 

Rammebetingelser består av ulike virkemidler – regulatoriske og økonomiske. De regulatoriske virkemidlene er rett og slett regler – forbud og påbud som styrer hvordan ulike aktører må forholde seg. De økonomiske virkemidlene er mer mangefasettert. Det dreier seg for det første om skatter og avgifter. For det andre om ulike ordninger, for eksempel tilskuddsordninger, finansieringsordninger (Eksfin eller Innovasjon Norge) og økonomiske markedsmekanismer som et kvotemarked. Virkemidlene må virke sammen som et hele, sees i sammenheng og ikke minst må rett virkemiddel brukes i den enkelte situasjon.

Biosikkerhetstiltak som skaper biosikkerhetsutfordringer 

Det finnes en rekke regulatoriske virkemidler som påvirker arealbruk. Et eksempel er kravet om koordinert brakklegging som stilles ifm godkjenning av driftsplaner. Dette er biosikkerhetstiltak som skaper biosikkerhetsutfordringer. Vi sier ikke at det – sett fra noen vinkler – ikke er fornuftig med koordinert brakklegging. Men, det gjør også at alle oppdrettere minst må ha fire lokaliteter i ulike utsettssoner for å kunne utnytte konsesjonskapasiteten på en god måte. Dette fører i sin tur til et press på arealene, særlig i områder med mange aktører. Det kan føre til at oppdrettere "tvinges" til å opprettholde en lokalitetsstruktur som bidrar til smittespredning.

Betydningen av felles biomassetak mellom produksjonsområder 

Felles biomassetak mellom produksjonsområder har stor innvirkning på totalproduksjonen av laks i Norge. Dette regulatoriske virkemidlet er også viktig for effektiviteten i arealbruken. Vi har ikke gjort konkrete beregninger på dette så langt, men å forstå hvordan felles biomassetak virker er avgjørende hvis myndighetene etter hvert vurderer å justere på ordningen. Vi merker oss at Havbruksutvalget, uten å konkludere eller være bastante, gir uttrykk for en viss skepsis mot felles biomassetak mellom produksjonsområder. Utvalgets skepsis bunner nok i biosikkerhetshensyn. Vår innfallsvinkel er annerledes, og fokuserer også på de gunstige produksjonsmessige og arealmessige effektene av ordningen. Uten å gå grundig inn i disse fordelene og kvantifisere dem, vil det være uforsvarlig av myndighetene å endre eller fjerne.

Når vi først er inne på felles biomassetak; er det en sammenheng mellom det og Havbruksutvalgets forslag om én tillatelsestype for all akvakulturvirksomhet som påvirker miljøet over et visst nivå? Vi ser en slik sammenheng. Utvalget foreslår én tillatelsestype som skal omfatte havbruk til havs, kystnært oppdrett i sjø og landbasert oppdrettsvirksomhet basert på gjennomstrømmingsteknologi. Konsekvensen kan være at felles biomassetak mellom produksjonsområder må avskaffes. Denne typen (utilsiktede) effekter og konsekvenser må frem i lyset, og sammenhengene/dynamikken – må vises frem og vurderes. Hvordan er så denne sammenhengen mellom felles biomassetak og én tillatelsestype? Hvis vi forutsetter at det skal være én tillatelsestype, og i tillegg forutsetter (som Havbruksutvalget gjør) at det skal tas vederlag for alle typer kommersielle akvakulturtillatelser, så kan konsekvensen bli at tillatelsene bindes sterkere til det enkelte produksjonsområdet fordi vederlagene – markedsverdien av tillatelsene – er så ulike. Blir verdsettingen for ulike, blir det vanskelig å opprettholde muligheten for felles biomassetak mellom produksjonsområder fordi incentivene for å utnytte tillatelseskapasiteten fra et "billig" produksjonsområde i et dyrere produksjonsområde kan bli for sterke. Av den grunn er vi betenkt når det gjelder Havbruksutvalgets forslag om én tillatelsestype. De negative konsekvensene kan være omfattende – selv om det helt sikkert også er fordeler ut fra enkelte perspektiver.

Å fjerne nedtrekket kan gi en forbedret variant av trafikklyssystemet 

Nedtrekk er et parallelt virkemiddel med forbedret lokalitetsstruktur for å redusere miljøpåvirkning. Over flere år har det vært nedtrekk i enkelte produksjonsområder uten at områdene har oppnådd en bedret "miljøpåvirkning" (lusesituasjon). Det har ikke stått på innsatsen fra oppdretterne, men likevel har det ikke gjort nevneverdige utslag i forskernes modeller. Den akkumulerte effekten av gjentatte nedtrekk blir over tid meget hard. Og hvis lusesituasjonen samtidig ikke bedres, så virker ikke trafikklyssystemet som reguleringsmekanisme. Hvis nedtrekkene fortsetter i de samme produksjonsområdene, vil man uunngåelig komme til et punkt der det ikke er samfunnsøkonomisk rasjonelt å kutte produksjonskapasiteten videre. Kostnadene, i form av tapt verdiskaping og tapt sysselsetting i lokalsamfunn langs kysten, blir for store. Hvis myndighetene før dette punktet ikke har utarbeidet et alternativ til nedtrekket, så vil trafikklyssystemet miste sin legitimitet og dets dager vil være talte. Det er – av mange grunner – fornuftig at Havbruksutvalget har grepet fatt i dette tankesettet og foreslått et alternativ til nedtrekk.

Gi ditt bidrag til å synliggjøre sammenhenger mellom virkemidler 

Dette er bare noen eksempler på regulatoriske virkemidler som påvirker arealbruk – en påvirkning i flere dimensjoner. I årene fremover skal rammebetingelsene for akvakultur i Norge omarbeides. Prosessen med oppfølgingen av Havbruksutvalgets rapport er i gang. Som samfunn har vi ikke råd til å unnlate å se sammenhengene mellom arealbruk, drift og teknologi i hver enkelt regulering og økonomisk virkemiddel. Alle kan bidra til å vise de sammenhengene man ser – nå i første omgang før 2. januar når høringsfristen for Havbruksutvalgets rapport går ut. Benytt anledningen til å bidra.