Parasittresistent laks er allerede en realitet
- Erik Sterud karakteriserer avlsarbeidet for økt luseresistens hos laks som et Sisyfos-arbeid, hvor parasitter med sitt korte generasjonsintervall alltid vil ta igjen avlsarbeidet. Flere eksempler fra naturlig seleksjon og planmessig avlsarbeid viser at dette ikke er tilfelle, sier administrende direktør i Aquagen Nina Santi.
Denne artikkelen er tre år eller eldre.
Aquagen og Nina Santi presenterte i forrige uke nyheter fra den 12. laksegenerasjonen. Den kanskje viktigste nyheten er at moderne avlsarbeid (genomisk selsksjon) har gjort det enklere og langt bedre å plukke ut individer med de rette egenskapene. Derfor lanserer avlsselskapene nå laks med en forbedret lakselusresistens. Santi sa på møtet Aquagen hold i Bergen at den beste versjonen av luseresisten laks i deres avlsprogram kan gi en fisk som har 30 til 40 prosent færre lus, bare på grunn av genetikken.
Parasittolog Erik Sterud mener slikt arbeid vil bli et evighetsarbeid, et såkalt sisyfosarbeid, der man må gjenta avlen i det uendelige fordi lusen vil hele tiden hente inn forspranget. Han fryktet også for at man utvikler en lus som er enda mer skadelig for villfisken.
Nå svarer Santi tilbake. Hun viser til at det ikke ville vært første gang en art utvikler resistens mot parasitter, også innenfor ville laksepopulasjoner og lakseoppdrettsproduksjon.
- En parasitt er svært spesifikk i sitt valg av vert. Parasitt og vert har utviklet seg i fellesskap over flerfoldige generasjoner mot en balanse hvor parasitten ikke blir en for stor belastning for verten og således undergraver sitt eget livsgrunnlag. Gjennom et stort seleksjonspress har enkelte dyrepopulasjoner likevel utviklet en sterk resistens mot parasitter. Flere storferaser fremavlet i tropiske strøk viser sterk resistens mot flått, og uten innkryssing av flåttresistente raser hadde det ikke vært mulig å drive storfeproduksjon i deler av Australia. Et mer nærliggende eksempel er de baltiske laksepopulasjonene som er resistente mot parasitten Gyrodactylus salaris.
Hun sier også at et annet eksempel av nyere dato er hentet fra den tasmanske lakseproduksjonen, hvor de etter 1-2 generasjoner med målrettet avlsarbeid har økt resistensen mot amøbesykdommen AGD slik at behandlingsfrekvensen er redusert fra 6 til 2 ganger årlig.
Blir ikke et sisyfosarbeid
Hun avviser derfor evighetsperspektivet.
- Det er mulig å avle for luseresistent laks, og det vil ikke bli et sisyfosarbeid; men et verdifullt bidrag til arbeidet med å holde lusetrykket nede i havbruksnæringen. Vi vet at det er store variasjoner i resistens mot lus både innen en art, og mellom ulike arter laksefisk. Et veldig godt eksempel er stillehavslaksen Coho. Den er resistent både mot stillehavsvarianten av den lakselusa vi ser her i Europa, og mot Caligus-arten som gir store problemer i Chilens lakseproduksjon. Coho-laksen mobiliserer en sterk betennelsesrespons mot lusa, og får en slags "flis i fingeren" respons, noe som er en relevant reaksjon på et fremmedelement i huden. Atlantisk laks reagerer ikke på samme måte, men lar seg påvirke av lusa til å dempe responsen, og tolererer således at lusa fester seg.
Santi påpeker at det er store forskjeller mellom ulike laksefamilier når de utsettes for lusesmitte.
- I avlsarbeidet er vi på jakt etter de individene som oppfattes som mindre attraktive for lusa, samt den fisken som har en sterkere reaksjon ved smitte, og aktivt avstøter lusa. Disse responsene er sammensatte, og styres av mange gener. Avlsarbeidet forbedrer derfor laksens resistens ved å hensynta flere ulike egenskaper. Det legges dermed flere hinder i veien for lusa, og den må omgå hver enkelt av dem om den skal tilpasse seg denne utviklingen.
