Regional verdiskaping i et næringsklyngeperspektiv

Av Ragnar Tveterås og Bernt Aarset Klyngefordelene, også kalt positive eksternaliteter, er i hovedsak knyttet til større markeder for innsatsfaktorer som gir lavere faktorpriser eller nye markeder for høyt spesialiserte og produktive faktorer. Og til økt kunnskapsoverføring og produksjon av ny kunnskap gjennom migrasjon av arbeidskraft mellom bedrifter og samarbeid mellom bedrifter og institusjoner. Disse positive eksternalitetene kan gi høyere produktivitet, nye produktinnovasjoner, og innovasjoner knyttet til organisering av produksjon og distribusjon. Selvforsterkende klyngevekst og flaskehalser De positive eksterne virkningene kan gi en selvforsterkende vekst i klyngen. De økonomiske fordelene knyttet til lokalisering i klyngen fører til vekst gjennom at eksisterende bedrifter i klyngen vokser. Bedrifter som var lokalisert utenfor klyngen flyttes til klyngen, og nye bedrifter etableres. Denne veksten gir større faktormarkeder og dermed grunnlag for ytterligere reduksjoner i faktorpriser gjennom enda sterkere konkurranse og utnytting av skalafordeler hos underleverandører. Videre blir det skapt et grunnlag for ytterligere produktivitetsvekst gjennom outsourcing av nye, spesialiserte tjenester til underleverandører som kan utføre visse funksjoner. På kunnskapssiden skapes det muligheter for nye arenaer for kunnskapsutveksling og vekst i næringsrelatert og næringsfinansiert FoU på universiteter og institutter. Figur 1 fremstiller selvforsterkende vekst i en næringsklynge som en god sirkel, hvor klyngevekst gir forsterkede positive eksternaliteter, som igjen fører til ytterligere klyngevekst osv. Betingelsen for at denne gode sirkelen med selvforsterkende vekst opprettholdes er at det ikke eksisterer regionale flaskehalser som direkte påvirker muligheten til å realisere positive eksternaliteter. Slike flaskehalser kan være manglende infrastruktur, offentlige reguleringer og dårlig tilgang på innsatsfaktorer. Havbruk skiller seg fra andre næringer man har foretatt klyngestudier på. Næringen er svært arealkrevende, spesielt dersom man velger å ha relativt store smittesoner rundt anlegg, og det er sterke reguleringer av produksjonskapasiteten fra nasjonale myndigheter. Disse to forhold utgjør viktige flaskehalser for selvforsterkende klyngevekst. Rogaland og Vesterålen Rogaland og Vesterålen er svært forskjellige regioner på mange områder. Det er en nivåforskjell her, ettersom Rogaland er et fylke mens Vesterålen er den nordligste regionen i Nordland. Områdene er sammenlignbare i arealmessig utstrekning. Vi ønsker ikke å sammenligne områder per se, men å avdekke trekk ved næringene som legger grunnlag for vekst - derfor forsvarer vi denne sammenligningen av et fylke og en region. I tabell 1 vises noen nøkkeltall for Rogaland og Nordland. Rogaland har den minste kystlinjen og sjøarealet av alle havbruksfylkene. Samtidig er befolkningen stor, noe som fører til en betydelig konkurranse om kystsonen (utslipp, rekreasjon, sjøtransport, annen næringsvirksomhet). I Nordland er det, som tabell 1 indikerer, langt mindre konkurranse om kystsonen. Rogaland har et produktivt næringsliv som bidrar til at inntekten er høyest av alle havbruksfylkene (232.000 i 1997 mot 193.000 i Nordland). På tross av oljeaktiviteten har Rogaland en næringsstruktur som ligner mest på den nasjonale næringsstrukturen av alle havbruksfylkene. Rogaland er på topp når det gjelder verdiskaping i den tradisjonelle industrien. Sjømatproduksjon har langt større relativ betydning i Nordland. Vesterålen er den regionen i Nordland med størst tetthet av større fiskeindustribedrifter, og regionen har også en variert fiskeflåte. Må matfiskproduksjonen være det dominerende leddet i en regional havbruksklynge? Kystareal er en langt knappere faktor i Rogaland enn i Vesterålen. Samtidig konkurrerer havbruk med andre næringer med høy verdiskaping om arbeidskraft, kapital og areal. Betyr dette at det er lettere å utvikle en havbruksbasert næringsklynge i Vesterålen? Effekten av ulike regionale rammebetingelser kan bli at næringsklynger i de to regionene kan få en vesentlig forskjellig struktur. I Vesterålen er det rom til å gi selve matfiskproduksjonen en langt mer dominerende plass i verdikjeden som følge av mindre konkurranse om kystareal. Man ser i dag at Rogaland har en skjev struktur i den havbruksbaserte verdikjeden, med en betydelig fiskefôrproduksjon og relativt sett liten matfiskproduksjon. Fôrproduksjonen har delvis sitt opphav i historiske koblinger mot landbruket. To av fôrprodusentene (Skretting/Nutreco og Ewos) har egne FoU-enheter i Rogaland. I prosjektet fant vi flere eksempler på at personer fra fôrselskapene og deres FoU-enheter har bidratt med sin kunnskap hos andre regionale aktører. Er restriksjoner på vekst i regional matfiskproduksjon et problem? Ikke hvis avkastningen til kapital og arbeidskraft er minst like høy i andre ledd i verdikjeden, vekstmulighetene er like store i andre ledd, og den regionale innovasjonskraften og vekstmulighetene ikke avhenger av størrelsen på matfiskproduksjonen. Dessverre viser det seg at den økonomiske avkastningen generelt har vært lavere i andre ledd i den havbruksbaserte verdikjeden enn i matfiskproduksjon. Når det gjelder betydningen av regional matfiskproduksjon for vekstmulighetene i andre ledd er bildet noe blandet. For enkelte typer innsatsvarer og tjenester er det et nasjonalt og globalt marked. Dette gjelder f.eks. fôringssystemer og teknologier for overvåkning av biomasse. For fiskefôr gjør transportkostnader at det kan være gunstig å ha flere fabrikker lokalisert langs en lang kyst. Fiskeforedling er det ledd i verdikjeden hvor man ser de sterkeste regionale koblingene mot primærproduksjon. Av figur 2 ser man den nære sammenhengen mellom regional råstofftilgang fra havbruk og fiske og verdiskapning i fiskeforedling. Vi har i en tidligere artikkel (jfr. fotnote 1) påvist at det er en sammenheng mellom størrelsen på den regionale havbruksnæringen og produktiviteten i lakseoppdrett. Dette betyr at en region som Rogaland kan svekke sin konkurranseevne dersom den ikke tillates å vokse like raskt som andre regioner. Nå er det lite realistisk at de nasjonale myndighetene vil tillate produksjonskapasiteten i lakseoppdrett å øke betydelig i Rogaland. Det blir da viktig å ekspandere produksjonen av arter hvor det ikke er de samme strenge nasjonale reguleringene. Torsk og blåskjell er arter hvor restriksjonene er mindre strenge og hvor det er positive eksternaliteter i forhold til laks på produksjons- og markedssiden. Dersom man lykkes med å løse noen teknologiske flaskehalser for disse artene kan de bidra til å skape en sterk næringsklynge sammen med laks, muligens suplert med andre arter som produseres i noe mindre skala. I Vesterålen bør det være positive eksternaliteter mellom havbruk og fiske knyttet til torsk, bl.a. når det gjelder foredling og eksport. Størrelse og eierskap til aktører i klyngen Havbruk i Rogaland domineres i dag av noen få store selskaper. Disse har betydelige interne ressurser i form av ansatte med høyt spesialisert kompetanse. En potensiell fare ved en høy selskapskonsentrasjon er at det ikke blir faktormarkeder for spesialiserte høyproduktive faktorer som mindre selskaper kan nyte godt av. Det er indikasjoner på at mindre selskap ikke har tilgang på de spesialiserte faktorer i samme grad som store. Men samtidig har vi også funnet at de store selskapene har bidratt til etablering av leverandører av spesialtjenester gjennom outsourcing. For å kunne etablere seg trenger en ny leverandør en stor kunde, slik at man kan foreta investeringer i utstyr som øker produktiviteten og bidrar til verdiskaping i forhold til kunden. Rogaland er et eksempel på at tilstedeværelse av et multinasjonalt konsern kan være gunstig. Nutreco, den internasjonale landbruks- og havbruksgiganten, er representert gjennom eierskap i matfisk (Marine Harvest Rogaland), fôrproduksjon (Skretting) og FoU (Nutreco ARC). Konsernet har lokalisert en betydelig stab med høykompetente fagfolk fra rundt ti land. Det er flere eksempler på regionale aktiviteter og initiativ som skyldes eller nyter godt av at Nutreco har trukket ressurser inn i regionen, og har datterselskaper med sterk lokal forankring. En fordel for Rogaland når det gjelder å tiltrekke seg godt betalte ledelses- og FoU-funksjoner er relativt gode internasjonale flyforbindelser og et mangfoldig kultur- og handelstilbud. Også næringa i Vesterålen er underlagt de samme konsesjonsmessige begrensninger på ekspansjon som næringa i Rogaland, på tross av at arealtilgangen er god. Denne situasjonen er møtt med eiermessig integrasjon blant regionens oppdrettere. Antall konsesjoner har vært konstant i om lag 15 år, men antall selskap er redusert til fire til fem. Integrasjonsprosessene drives framover av forskjellige motiver. Blant de mer viktige er behovet for kontroll over en ?kritisk masse? fisk som gir selskapet anledning til å etablere videreforedling, til å opptre i sluttproduktmarkedet med en viss tyngde, og til å sette av ressurser til å prøve ut produksjon av andre arter som blåskjell eller torsk. Fôrproduksjon og foredling - interindustriell konkurranse og brukerkonflikter Fôrselskapene i Rogaland kan betraktes som en del av et regionalt agroindustrielt miljø som omfatter fôrprodusenter, utstyrsprodusenter og foredlingsbedrifter innenfor både landbruk og havbruk. En del mindre bedrifter nyter godt av at de kan levere tjenester og investeringsvarer til en rekke ulike industrier også utenfor det agro-industrielle miljøet i regionen (spesielt oljerelatert industri), og dermed blir mindre sårbare overfor svingninger i etterspørselen i den enkelte næring. Spesielt investeringsvarer er utsatt for konjunktursykler i næringer, som vi f.eks. ser for leverandører til havbruksnæringen når lakseprisen er lav. Vesterålen er en langt mer ensidig fiskeri- og havbruksregion enn Rogaland, og virksomheten til mange leverandørbedrifter vil svinge med aktiviteten i sektoren. Men det er også eksempler fra Vesterålen på at regionens langvarige fiskeriorientering har gitt grunnlag for utvikling av bedrifter med spisskompetanse innenfor et bredt spekter av fiskeri- og havbruksorienterte produkter, som hevder seg på så vel et nasjonalt som et internasjonalt marked. Ut fra en klyngetankegang er Stavanger et naturlig lokaliseringspunkt for en fôrfabrikk, spesielt hvis det skal foregå FoU-aktiviteter der. Fôrproduksjon er industriell virksomhet. Den har mer likhetstrekk med den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien og prosessindustrier enn fiskeoppdrett. Det vil være gunstig for et selskap som eier flere fôrfarbrikker å ha minst en av disse i et miljø som er gunstig for innovasjon. Dette må vurderes opp mot behovet for rimelige arealer og arbeidskraft. I Stavanger har fôrselskapene kommet i en situasjon hvor de på lang sikt må gjøre vanskelige avveininger. Høy befolknings- og næringskonsentrasjon fører til konflikter og høye faktorpriser. Det har blitt pålagt lokale restriksjoner på luktutslipp som gjør at produksjon må begrenses til en skala som er liten i forhold til det som er nødvendig for å realisere stordriftsfordeler. Andre regioner kan tilby rimeligere tomter der det ikke blir de samme konflikter med andre brukerinteresser. Dermed er det mulig at produksjon på lengre sikt flyttes ut av et agromekanisk miljø med betydelig innovasjonsaktivitet. Også i Vesterålen er det et miljø av fôrprodusenter. Dette i seg selv har tilsynelatende liten effekt på næringsmessige innovasjoner i regionen, men det har betydning på andre måter. En er at det innebærer at andre leverandører lokalisert utenfor regionen ikke kan beregne frakt i prisene de opererer med i tilbudene til regionens oppdrettere. En annen er at fabrikkene som del av et større internasjonalt industrielt miljø får tilgang til kontakter og annen informasjon som de ad uformelle kanaler kan kanalisere til regionens oppdrettere. En tredje er at slike selskaper kan være en viktig alliansepartner i havbrukspolitisk sammenheng for regionens oppdrettere. Et gryende foredlingssegment innen oppdrett i Vesterålen etablerer seg nokså frakoblet det tradisjonelle strukturene som finnes innen fiskeindustrien i regionen. Nye bedrifter etablerer nye anlegg på nye steder. Likevel er det sammenhenger, blant annet i konkurransen om arbeidskraften. Konkurransen om arbeidskraften er interessant fordi den vil kunne få direkte konsekvenser for fiskeindustrien. Havbruksbedriftene befinner seg antagelig i et mer eksponert segment av sjømatnæringen og vil kunne sette strengere krav til arbeidskraften - noe som også vises ved at bedrifter bruker arbeidsstokkens sertifikater i sin egenreklame. Det kan her i parentes bemerkes at fiskeindustrien i blant annet Vesterålen også opplever en skvis i forbindelse med etableringen av fryselagre for fisk ? som fungerer som transittlagre for båtleveranser videre inn til store europeiske kjøpere. For fiskeindustrien er det med andre ord økende konkurranse om så vel arbeidskraft som råvarer. Oppsummering Rogaland er en mer urbanisert og industrialisert region enn Vesterålen. I Rogaland er konkurransen primært om areal og ytre miljø. Samspill med det agro-industrielle miljøet og høy forskningsintensitet gir vekstmuligheter i flere deler av den havbruksbaserte verdikjeden. I Vesterålen er areal av mindre betydning. Næringa er selvkapitalisert og ekspansiv, og den gryende foredlingen utvikles i andre miljø enn innen den tradisjonelle fiskeindustrien. I Vesterålen er konkurransen om arbeidskraft primært mellom havbruks- og fiskerisektoren, mens i Rogaland må havbruk konkurrere med et bredt spekter av næringer om arbeidskraften. Når det gjelder ekspansjon av havbruk til nye arter er dette en dyd av nødvendighet for å sikre vekst i Rogaland, mens det i Vesterålen er en kilde til betydelige positive eksternaliteter mellom havbruk og den tradisjonelle fiskerisektoren. 1 For mer diskusjon av klyngebegrepet se R. Tveterås og B. Aarset (2001): ?Er det næringsklynger i norsk havbruk?? Norsk Fiskeoppdrett, nr 11.