Biologi spiser teknologi til frokost

Kronikken stod opprinnelig på trykk i Dagens Næringsliv 4. oktober, og er skrevet av Sissel Rogne, direktør Havforskningsinstituttet og Gaute Lenvik, direktør Veterinærinstituttet. Kronikken er gjengitt i sin helhet.

Det kan se ut som mange glemmer at oppdrett først og fremst handler om biologi.

Teknologien kan uomtvistelig løse mange utfordringer for oppdrettsnæringen, men vi vil hevde at biologien må ha førsteprioritet når næringen skal utvikle seg videre. For å snu på et gammelt utsagn: «Biologi spiser teknologi til frokost».

Et mekka for skadelige organismer

Mange dyr på et avgrenset område er et mekka for skadelige organismer – det gjelder både på land og i sjøen. Av flere grunner er det spesielt krevende å unngå sykdom og sikre god kontroll på dyrevelferden i oppdrettsanleggene.

Det er snakk om store mengder fisk som står svært tett på hver lokalitet. Høy tetthet øker risikoen for smitte og andre velferdsproblem. Dagens merder er store med omkretser på opptil 160 meter, og de kan strekke seg ned på 60 meters dyp. Sikten i sjøvannet er tidvis svært begrenset.

Oppdrettslaks med gode egenskaper

I dag forsøker oppdretterne i stor grad å løse utfordringene med teknologi. Nye driftsformer (forsøk med lukkede merder, off shore-oppdrett etc.) oppleves svært ofte som en stressfaktor for fisken, og resulterer i mange tilfeller i nye dyrevelferdsproblemer. Slik er biologien. I naturen sørger tiden – og dermed evolusjonen – for at fisken tilpasser seg nye forhold.

For oppdrett er det ikke snakk om evolusjon, men effektiv avl basert på selekterte egenskaper. I Norge har vi nå tiende-ellevte generasjon oppdrettslaks. Det har spesielt vært satset på stor og hurtigvoksende laks som også tåler stress bedre enn sine ville artsfrender.

Parasittene vinner

I de skiftende omgivelsene i et oppdrettsanlegg er generasjonstiden viktig. Fisken lever lenge, mens parasitter, virus og sykdomsframkallende bakterier har korte livssykluser og enorm formeringsevne. Dermed vinner de stort sett konkurransen med laksen om hvem som først bygger resistens.

De sykdomsfremkallende organismene trenger i verste fall bare noen timer for å produsere et hopetall med nye generasjoner, og har nærmest ubegrenset tilgang på verter (fisk) i merden. Dersom om vi ikke tar høyde for disse biologiske forutsetningene, kommer nye teknologiske løsninger til kort i kampen mot fiskesykdommer.

Hva kan vi gjøre?

I statsbudsjettet for 2019 bevilget Solberg-regjeringen 30 millioner kroner til havets helse. Denne satsingen gjør det mulig for Havforskningsinstituttet og Veterinærinstituttet å styrke vårt felles kunnskapsgrunnlag.

Med klimaendringene øker behovet for kunnskap ytterligere. Det er nemlig ikke bare på land at det blir varmere, villere og våtere. Havet endres også veldig raskt både når det gjelder temperatur og saltholdighet. Dette medfører at villfisken vandrer annerledes. Ja, hele økosystemer forflytter seg nordover.

Vi i vår tur må forske mer på samspillet mellom ville laksebestander og oppdrett og på smitte og smitterisiko. Vi trenger også å vite hvordan de teknologiske løsningene påvirker fiskehelsen.

Det er helt avgjørende at vi finner løsningene i fellesskap. Samarbeidet vårt har allerede ført til endring i forvaltningsregimet for avlusning av laks.
Skal vi klare å forvalte havressursene på en bærekraftig måte må vi bygge på grunnleggende og langsiktig kunnskap om de biologiske prosessene.

Oppdrett er en biologisk produksjon, og fisken påvirkes av stress, ikke-optimal ernæring og miljøet den utsettes for. Teknologien er også et viktig bidrag til økologisk bærekraft, men den kan ikke trumfe biologien uten at vi får nye utfordringer for fiskehelsen eller miljøet.