Fortsatt svært lite data om havbaserte kilder til mikroplast

- Det er viktig å identifisere kildene til plast i havet. Når plasten først har nådd det marine miljøet er den vanskeligere å samle opp igjen sammenlignet med plast som er på avveie på land, sier Ragnhild Pettersen, som forsker på økosystemer i Akvaplan-niva i en pressemelding.

Sammen med kollega Amy Lusher, som forsker på miljøgifter i NIVA (Norsk Institutt for Vannforskning), har hun undersøkt de havbaserte kildene til mikroplast i Norge. Altså de plastutslippene som havner direkte i havet.

• Les hele forskningsrapporten: Sea-based sources of microplastics to the Norwegian marine environment

Det kan være alt fra små plastpellets som skulle vært brukt i plastproduksjon, til slitasje på tau og annet utstyr av plast fra ulike havnæringer.

Forskerne er overrasket over hvor lite vi fortsatt vet om disse utslippene.

Også de som står bak plastutslippene er i mange tilfeller ikke klar over hvor mye plast som ender opp i miljøet.

- All plast som havner i naturen kan brytes ned til mikroplast, uansett om det er på land eller i vann. For havbaserte kilder til mikroplast er det ekstra viktig å sammenlikne de ulike kildene for å identifisere hvilke utslippsreduserende tiltak som fungerer best, sier Amy Lusher.

Slitasje på båter og fiskeutstyr

Kartleggingen forskerne har gjort, er en oppdatering av kunnskapen om havbaserte utslipp av mikroplast i 2021.

Til sammen fant de ni potensielle havbaserte kilder til mikroplast i Norge:

• marin maling
• sjøfart
• havner og verft
• opphugging/avviklingsaktiviteter i fiskeri-, petroleums- og oppdrettsnæring
• landbasert industri med utslipp i det marine miljøet
• fiskeri
• havbruk
• petroleumsrelaterte aktiviteter
• andre aktiviteter offshore

Noen utslipp defineres som primærutslipp, det vil si direkte utslipp i havet. For eksempel kan oljeboring medføre slike direkte utslipp av mikroplast.
Sekundærutslipp omfatter blant annet mikroplast som kommer fra slitasje av utstyr fra havnæringer.

Det er fortsatt stor usikkerhet rundt mengden plast som slippes ut, noe som gjør det vanskelig å avgjøre hvilken kilde som er størst. Da forskerne vurderte hvor pålitelige informasjonskildene var, ble ingen vurdert som mer enn middels pålitelige og de fleste hadde lav pålitelighet.

For eksempel varierer eksisterende utslippsberegninger på slitasje av fiskeutstyr i bruk, fra 1000 til hele 10.000 tonn.

Forskerne har også forsøkt å sammenlikne norske og europeiske utslippsdata. Her er usikkerheten enda større.

Behov for mer kunnskap

Ved å analysere plastfragmentene i miljøet kan man få mer informasjon om hvor de kommer fra, men ofte er observasjon av faktiske utslipp den eneste sikre måten å identifisere kilden. Ved NIVA og Akvaplan-niva kartlegger de blant annet plast i havet ved hjelp av strandobservasjoner, satellitt- og dronebilder og sensorer på glidere (havdroner).

- Det er utrolig utfordrende å måle mengden plast i miljøet, og det blir vanskeligere jo mindre plastbitene er. Men det er positivt at metodene de siste årene har blitt stadig bedre og mer standardiserte, sier Lusher.

Den første nasjonale undersøkelsen av kildene til mikroplast i det norske miljøet kom ut i 2014. Den pekte på store kunnskapshull, opplyser NIVA.

Den nylig publiserte rapporten konkluderer også med at det fortsatt er et stort behov for mer forskning. Dagens data er ikke pålitelige, og det trengs flere studier av mengdene av mikroplast i det marine miljøet i Norge – inkludert informasjon om polymertyper, størrelse på plastfragmentene og tilknyttede tilsetningsstoffer.

- Rapporten viser at det har vært lite oppdatering av utslippstallene siden 2014. Det er vanskelig å si om utslippene fra havbaserte kilder er underestimert siden tallene er såpass mangelfulle, men jeg tror at mer oppmerksomhet rundt temaet vil tvinge frem et bedre tallgrunnlag i årene som kommer, sier Pettersen.

Prosjektet er finansiert av Miljødirektoratet, som ga NIVA og Mepex i oppdrag å anslå kilder til mikroplastutslipp fra henholdsvis vann og land.