God oversikt og kontroll med fiskehelse er avgjørende for norsk akvakultur
Denne artikkelen er tre år eller eldre.
Å erkjenne problemer er en forutsetning for å skape endring. Skal norsk akvakultur utvikle seg videre, er oversikt og kontroll med fiskehelsen en forutsetning. De siste årene har hatt et positivt preg av større åpenhet og god debatt rundt viktige spørsmål knyttet til fiskehelse og fiskevelferd. I motsetning til våre tradisjonelle husdyr, har norsk oppdrettsfisk relativt kort historikk. Selv om bildet er nyansert og det er store variasjoner innen næringen, er det i dag mange helseutfordringer innen oppdrett.
Lakselus var på slutten av 1970-tallet årsaken til store sykdomsproblemer, men ble «løst» med stadig nye kjemiske midler. I de siste årene har ikke minst resistensutviklingen gjort lakselus til vår største fiskehelseutfordring. Paradoksalt nok kan noen av virkemidlene som settes inn, gi opphav til nye helseproblemer. Rensefisk må sikres god helse, og det er viktig å vurdere hvordan nye driftsformer påvirker fiskehelsen og dyrevelferden.
I 2015 ble det lansert store politiske vekstambisjoner på vegne av norsk oppdrettsnæring. I nedgangstider for olje og gassnæringene er bioøkonomien pekt på som en mulig erstatning for tapt vekstskapning og sysselsetting. For oppdrettsnæringen holdes fem til seks ganger større verdiskapning fram som et politisk mål.
Ved ytterligere vekst må vi forvente at det vil oppstå nye helsetrusler. Da er det viktig at vi har gode systemer for overvåkning av fiskehelsen slik at nye sykdommer oppdages tidlig. Produksjonsvekst vil øke behovet for kontroll med fiskehelsa, da konsekvensene ellers kan bli store som følge av smittespredning, sykdom og velferdsproblemer. Dette kan igjen medføre store økonomiske og omdømmemessige tap for industrien.
Derfor vil risikovurderinger som fiskehelserapporten representerer bli stadig viktigere. For å vurdere om fiskens helse er god eller dårlig, vil det være naturlig å ta utgangspunkt i sykdomsoversikt, svinn og andre velferdsindikatorer. I tillegg kan situasjonen belyses ved å se på forbruk av medisiner og kjemikalier til sykdomsbekjempelse.
For forvaltningen vil det alltid være en krevende oppgave å avgjøre hvilke sykdommer som skal listeføres og være gjenstand for offentlige reguleringer og bekjempelse, vurdert opp mot hva næringen selv må ta ansvar for. Det er derfor nødvendig å fastslå om sykdommen er smittsom på et tidlig tidspunkt. Dette viser at kunnskap om blant annet sykdomsutvikling, smitteoverføring, sykdomsreservoar og vertsforhold er viktig for å vurdere betydningen for oppdrettsfisk og villfisk. Er det en alvorlig sykdom, vil mye være tjent med en tidlig bekjempelse.
Ofte vil det være store kunnskapshull som gjør det krevende å treffe gode avgjørelser på et tidlig tidspunkt. Veterinærinstituttet øker nå sin satsing innen akvatisk epidemiologi og biosikkerhet for å kunne bidra til dette. Veterinærinstituttet har utgitt fiskehelserapporten årlig siden 2003. Siden forrige rapport har vi evaluert den grundig.
I en spørreundersøkelse bekrefter brukere at fiskehelserapporten blir lest, sitert og brukt av mange. Samtidig fikk vi mange gode innspill som vi er takknemlig for. Blant annet bruker vi nå en nettbasert spørreundersøkelse for innhenting av data fra fiskehelsepersonell utenfor Veterinærinstituttet. I tillegg er risikovurderingene nå delt opp slik at de står bedre sammen med resten av stoffet. Vi ser at det er mulig å forbedre fiskehelserapporten ytterligere.
