Oppdatert kunnskap om snorkelmerd

Et not-tak på noen meters dyp i de såkalte snorkelmerdene begrenser lakselusens tilgang til oppdrettslaks. Foreløpige resultater er svært lovende, og viser at antall fastsittende lus har blitt redusert med 80 prosent i snorkelmerdene sammenlignet med i vanlige merder. Dette har ført til behov for kun halvparten så mange lusebehandlinger i snorkelmerdene, skriver Gunvar Mikkelsen på Havforskningsinstituttet (HI) sine nettsider. 

De skriver videre at på samme måte som bonden ofte kan redusere antall parasitter ved å flytte buskapen til områder med lavere smitterisiko, kan oppdrettere sørge for mindre overlapp mellom der laks og lakselus befinner seg. Det er nettopp dette er som er tanken bak snorkelmerdene.

En merd kan enklest forklares som et bur laget av not. Merdene flyter på sjøen, og sjøvann strømmer fritt gjennom. Den viktigste forskjellen mellom en vanlig merd og en snorkelmerd er at snorkelmerden har et ekstra not-tak som hindrer fisken fra å svømme i overflatevannet.

Laks trenger tilgang til luft for å kunne fylle svømmeblæren sin, derfor er det sydd inn en åpning i not-taket som fører opp til vannoverflaten (se figur 1). Denne åpningen kalles snorkel eller tube. Snorkelen gjør at laksen får tilgang til luft til tross for not-taket.

Hvordan fungerer snorkelmerden?

I perioden rett etter klekking driver de små lakseluslarvene som oftest rundt i det øverste vannlaget, hovedsakelig fra 0 til 10 meters dyp.

– Det er i denne fasen at lakselusen sprer seg til nye verter av enten laks, regnbueørret eller sjøørret, sier Daniel Wright.

Wright er forsker ved Havforskningsinstituttet, og jobber som postdoktor og veileder i FOU-prosjektet som tester ut snorkelmerdene i kommersiell skala.

– I vanlige oppdrettsmerder har også laksen mulighet til å oppholde seg i det øverste vannlaget. Luselarvene har dermed gode muligheter til å møte og deretter feste seg til laksen. Not-taket i snorkelmerden hindrer imidlertid i stor grad lusa i å møte laksen, siden laksen da blir tvunget til å holde seg dypere enn 10 meter, forklarer Wright.

Wright og hans kollegaer fant ut at påslag av lakselus reduseres med snorkeldybde og at slike påslag bortimot er fraværende på 16 meters dyp, samtidig som laksen trivdes godt.

– Det er mye smartere å hindre at fisken får lus i første plassen enn å behandle mot lus som allerede har festet seg på laksen, forklarer Wright.

Ny uttesting i kommersiell skala

Uttesting av snorkelmerder er tidligere kun gjort i forsøksskala.

– Da så vi at fisken fikk mindre lus i snorkelmerdene, derfor tester vi nå ut metoden i kommersielle oppdrettsanlegg, sier Wright.

Wright og hans kollegaer har siden 2016 benyttet tre vanlige merder og tre snorkelmerder ved lokaliteten Låva hos Bremnes Seashore AS til å teste effekten av den nye merdteknologien på lakselus og generell produksjonsytelse gjennom en full produksjonssyklus av laks.

– Hittil har lusetellinger annenhver uke vist at fastsittende lakselus (dvs. lusens «ungdomsstadier»), har blitt redusert med 80 % i snorkelmerder sammenlignet med i vanlige merder, sier nærings- og doktorgradsstipendiat Lena Geitung ved Bremnes Seashore AS.

Antall behandlinger mot lakselus var det samme for begge merdtypene gjennom 2016 (Slice og hydrogenperoksidbehandling for å behandle mot lakselus og amøbegjellesykdom (AGD)). I 2017 derimot har snorkelteknologien resultert i 50 % færre behandlinger mot lakselus (Thermolicer- og hydrogenperoksidbehandling). Mengde rensefisk har vært den samme for begge merdtypene og har vært sammensatt av flere arter.

– Det er imidlertid fortsatt litt utfordringer med å få rensefisken til å bli effektiv i snorkelmerdene, sier Geitung, som vil optimalisere bruken av rensefisk i hennes neste kommersielle forsøk.

Temperatur og saltholdighet påvirker lusemengden

Antall lakseluslarver i vannet påvirkes av vannets temperatur og saltholdighet, som jo varierer gjennom året. Dermed varierer også risikoen for påslag av lakselus på laks gjennom året. Figur 2 viser hvordan temperatur og saltholdighet varierer gjennom året sammen med mengde påslag av de fastsittende stadiene av lakselus i vanlige merder og snorkelmerder.

Snorkelmerd-teknologien er utviklet i samarbeid mellom Havforskningsinstituttet, Universitetet i Melbourne og Egersund Net. Teknologien er nå tatt i bruk og videreutviklet sammen med Bremnes Seashore AS, og det er fra deres oppdrettsanlegg de siste resultatene kommer fra.

Her kan du lese mer om uttesting av snorkelmerdteknologien:

Wright D W, Stien L H, Dempster T, Vågseth T, Nola V, Fosseidengen J-E og Oppedal F. 2017. ‘Snorkel’ lice barrier technology reduced two co-occurring parasites, the salmon louse (Lepeophtheirus salmonis) and the amoebic gill disease causing agent (Neoparamoeba perurans), in commercial salmon sea-cages. Preventive Veterinary Medicine. https://doi.org/10.1016/j.prevetmed.2017.03.002

Oppedal F, Samsing F, Dempster T, Wright D W, Bui S, Stien L H. 2017. Sea lice infestation levels decrease with deeper ‘snorkel’ barriers in Atlantic salmon sea-cages. Pest Management Science. DOI: 10.1002/ps.4560. http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1002/ps.4560/abstract