De tre D-ene: Slik skal landbasert oppdrett vokse

Kronikken under er forfattet av seniorrådgiver Astrid Buran Holan i AquaOptima:

Resirkuleringsanlegg er ikke det eneste svaret på utfordringene som venter oss. Noen steder kan man også gå for anlegg med gjennomstrømming eller høy grad av gjenbruk – men dette blir både kostbart og lite praktisk i stor skala, siden man må ha tilgang til enorme mengder vann, og i tillegg må varme opp vannet gjennom store deler av året.

Det skjer for tiden et kunnskapsløft innen landbasert oppdrett i resirkuleringsanlegg. Kunnskapsløftet kommer i grevens tid om bransjen skal kunne ta ut vekstpotensialet – og bygger perfekt opp under de tre D-ene jeg mener må være på plass for at fisken skal vokse seg større enn i dag på land.

Jeg registrerer at enkelte deler av bransjen fremdeles er skeptisk til RAS-anlegg. Historiene vi hører om problematikk i RAS-anlegg er alltid knyttet til enten dårlig drift, design eller dimensjonering. Dette kan oppsummeres som de tre D-ene.

​Drift

Selv om et RAS-anlegg er designet og dimensjonert riktig, betyr det lite om ikke de ansatte på anlegget jobber systematisk med optimal vannkvalitet og fiskevelferd. Menneskene som drifter anleggene må ha høy kompetanse. Anleggene må ha biologer og fiskehelse-eksperter.

RAS-anlegg bemannet med fageksperter på vannkvalitet og fiskevelferd har de beste forutsetningene for å lykkes med lønnsomt og trygt oppdrett i RAS-anlegg. Fagfolk som kjenner anlegget godt og hele tiden overvåker adferden til fisken og kvaliteten på vannet, oppdager avvik og forbedringsområder tidlig, og kan dermed sette inn tiltak før det oppstår merkbare tap i vannkvaliteten eller fiskevelferden.

Det er viktig å understreke at sensorteknologi og annen automatisk overvåking per dags dato ikke er nok. Det finnes fremdeles ingen gode sensorer på fiskeadferd eller på den mikrobielle tilstanden i vannet. I tillegg må både slam, patogene organismer og andre bakterier overvåkes og analyseres.

Samtidig er det mange kritiske parametere det er nødvendig å overvåke for at både fiskevelferd og lønnsomhet i et hvert anlegg skal opprettholdes.  Alle parametere som er essensielle for god vannkvalitet i RAS må overvåkes, analyseres og rapporteres.

Egenskaper ved vannmiljøet, fiskeadferd, generell mikrobiell overvåkning, agensovervåkning, histologianalyser, bioreaktorsammensetning, smoltifisering, biosikkerhet, desinfisering og prestasjon i sjø etter utsett er alle nødvendige måleparametere. Det er med andre ord mye som kan måles – og det må kunnskap til for å tolke disse dataene.

En person som kjenner anlegget godt, og merker en endring, ser raskt når noe er utenfor «malen», og om endringen er positiv eller krever tiltak. Det er også viktig at RAS-leverandørene tilbyr opplæringsprogrammer. Selv har vi valgt å ha opplæring med de som skal drifte anlegget både før oppstart og fortløpende under det første driftsåret.

Design

Anleggene må tegnes slik at det kan driftes på en trygg måte over lang tid. Akkurat nå er H₂S (hydrogensulfid) det store trollet – og det har blitt snakk om å filtrere ut sulfat i inntaksvannet. Jeg tror løsningen ligger i bedre drift og design av anlegget. Tar vi ut sulfatet tar vi også ut andre salter og komponenter i vannet som fisken kan ha behov for. Om vi skal begynne med slik filtrering må vannet i så fall testes grundig ut på fisken. Løsningen finnes i å designe og dimensjonere anlegg som renser vannet effektivt og som ikke gir mulighet for slamoppsamling noen steder.

At anlegget er laget slik at partikler fjernes raskt fra vannet er særlig viktig for å oppnå stabil, varig og god vannkvalitet. Partikler, som fiskeavføring og uspist fôr, løser seg raskt opp i vannet. Partiklene har negativ effekt på vannbehandlingen og gir økt risiko for slamoppsamling – og dermed H₂S. Partiklene fører også til ustabile mikrobielle forhold, siden dette er yndet bakteriemat. Det er også en tydelig fordel å installere proteinskimmer dersom det er ozoninnblanding i vannsløyfene. Under design ligger også en fjerde D, som er helt avgjørende for et godt RAS-anlegg: Desinfisering av inntaksvannet.

Dimensjonering

Anleggene dimensjoneres for gitte forhold, og disse må være realistiske med tanke på lønnsom drift og god fiskevelferd.

I utlandet ser vi mange eksempler på at oppdrettere setter inn alt for mange fisk, og satser på at de sterkeste overlever. Slik kan vi ikke begynne her hjemme. Vi må tenke på anleggene som et fjøs – det ville jo vært skandale om man satt 200 kyr inn i et fjøs og håpet på at 50 av de overlevde. 

Det er også viktig å fôre riktig i henhold til dimensjoneringen av anlegget. Noen kan nok bli fristet til å overfôre – og da kan det oppstå problemer. Om anlegget ikke er dimensjonert riktig kan også karhydraulikken påvirkes negativt, noe som igjen betyr dårligere vannkvalitet og dermed dårlig fiskevelferd.

De tre D-ene i praksis

Sentralt for alle D-ene er behovet for kunnskap, enten ved at oppdrettere og utbyggere velger gode samarbeidspartnere – eller ved at det ansettes dyktige fagfolk på anlegget. At kunnskap blir viktigere og viktigere er ser vi flere signaler på.

TEKSET som går denne uken er for lengst fulltegnet og Tekna-konferansen Frisk Fisk i Tromsø hadde over 400 påmeldte. I tillegg var det over 60 deltagere på NTNUs årlige kurs i RAS. På alle disse stedene står kunnskap sentralt, og de fylles av folk. Det er en god indikator på at kunnskapsløftet i industrien vår har slått ut i full blomst. Det er viktig – for det er disse folkene som skal sørge for at vi kan produsere større og flere laks på land.