Kan begroingsorganismer være kilde til fiskesykdom?

I en artikkel som presenteres i Norsk Fiskeoppdrett nr 8, som publiseres på Nor Fishing i dag, skriver forskerne om resultatene. Under er en forkortet utgave av artikkelen.

Artikkelen er ført i pennen av Trond E. Isaksen fra Uni Research Miljø, Linda Andersen fra ILAB, Henrik Duesund fra Cermaq Heidrun Plarre fra UiB, og Ulrik Ulriksen, som også har vært prosjektansvarlig fra Steen-Hansen AS.

Et begroingssamfunn på marine fiskeoppdrettsanlegg består hovedsakelig av alger (slie), blåskjell, sekkedyr, mosdyr, hydroider og spøkelseskreps. Sammensetning og påslag varierer med årstidene, med særlig stor økning i påslag og vekst i sommerhalvåret. Begroing på oppdrettsanlegg kan utgjøre betydelig belastning på nøter i form av ekstravekt og slitasje, samt gi redusert vanngjennomstrømming og vannutskifting som kan påvirke fiskens vekst og velferd. Vanlige tiltak for å hindre gjengroing på nøtene er spyling, og det er ikke uvanlig at anlegg spyler nøtene flere ganger i løpet av en sommermåned når påvekst av groeorganismer er på det høyeste.

Spyling av nøtene vil imidlertid spre groeorganismer og fragmenter av disse ut i vannmassene med fare for å gi økt smitterisiko. Det er studier som har vist at blåskjell kan være reservoar for ulike typer smittestoff som kan forårsake sykdom hos fisk, og at en rekke ulike begroingsorganismer kan være vektor eller midlertidig reservoar for amøber som kan gi gjellesyke hos laks.

I denne sammenheng har Steen-Hansen sammen med Uni Research Miljø, Industrilaboratoriet (ILAB), Cermaq og Universitetet i Bergen gjennomført et pilotforsøk (finansiert av Regionale forskningsfond Vestlandet, RFFVEST prosjektnr. 252029) for å undersøke hva slags begroingsorganismer som kan være viktig reservoar for ulike typer smitte. Videre har det blitt prøvd ut ulike metoder for effektiv påvisning av ulike smittestoffer i groeprøver.

Viktige spørsmål i dette forsøket var: Hvilke typer groeorganismer kan fungere som smittereservoar, og hvilke smittestoffer (fiskepatogener) kan overleve i de ulike groetypene?

Notpaneler med begroing fra en lakseoppdrettslokalitet ble brukt til gjennomføring av et eksperimentelt smitteforsøk. Begroingssamfunnet på notpanelene var dominert av hydroider, slie, spøkelseskreps og ulike arter sekkedyr (sjøpung).

I tillegg var det spredt påslag av blåskjell og buskdannende alger. Panelene ble plassert i kar med sjøvann (15 °C) og tilsatt et lite utvalg av kjente fiskepatogener som kan gi parasittinduserte (amøber) og bakterielle sykdommer. Det ble tatt prøver av ulike groeorganismer gjennom en periode på 30 dager. Prøvene ble brukt til utprøving av ulike molekylære testmetoder (DNA, PCR) for påvisning av amøber og bakterier. I tillegg ble det gjennomført dyrkingsforsøk 10 og 30 dager etter smitte for å undersøke om det fremdeles var levende amøber i begroingssamfunnet.

Resultater fra pilotprosjektet viser at vanlige molekylære metoder tilpasset fiskevevsprøver og fiskepatogener kan være lite sensitive og dermed resultere i falske negativer i analyser av ulike begroingsorganismer som testes for samme fiskepatogener.

Utprøving av ulike molekylære metoder har videre vist at utfordringer med lav sensitivitet i slike analyser kan løses ved å bruke metoder tilpasset ulike begroingsorganismer. Slike tilpassede metoder øker sensitiviteten til analysemetodene og gjør det mulig å påvise like lave nivåer av smittestoffer i begroingsorganismer som i fiskevev.

Pilotforsøket påviste både amøber og bakterier i alle typer groe, men noe større tetthet i slie og hydroider.

I dyrkingsforsøket ble det observert en rekke ulike arter med amøber 10 og 30 dager etter forsøkstart. Observerte og identifiserte amøber inkluderer Paramoeba arter (samme amøber som ble tilsatt i smitteforsøket), men også andre amøbe-arter som ikke er identifisert. Lignende amøber ble også isolert fra fiskegjeller (laks og leppefisk) fra samme anlegg som notpanelene ble hentet fra.

Disse uidentifiserte amøbene kan derfor representere nye arter eller fiskepatogener som ikke tidligere er beskrevet fra laksefisk eller leppefisk.

Resultater og erfaringer fra dette pilotforsøket skal videreføres i en utvidet undersøkelse for å videreutvikle og optimalisere analysemetoder for påvisning av fiskepatogener i begroingsorganismer.

Videre må ulike amøbetyper isolert fra begroingsorganismene identifiseres og testes for å undersøke om disse har evne til å gi sykdom hos fisk. Det videre arbeid vil også undersøke den geografiske utbredelsen til begroingsorganismer som kan være viktig reservoar for ulike typer smittestoffer.

Målsetningen med disse undersøkelsene er å øke kunnskap og kompetanse som vil bidra til å redusere begroing, smitterisiko og sykdomsutbrudd på marine oppdrettslokaliteter gjennom utvikling og forbedring av anti-groe virkestoffer i notimpregnering, optimalisere driftsrutiner på akvakulturanlegg (håndtering av nøter dersom smitte kan påvises i groe) og mer effektiv smitteovervåking.

Les hele forskningsartikkelen, sammen med 12 andre forskningsartikler, i Norsk Fiskeoppdrett nr 8.