PD må stoppes i Nord-Trøndelag
Oppdrett i åpne merder krever disiplin for å sikre fiskehelsen. Fisk med smittestoffer vi ikke skal ha i området, må tas ut raskt. Dessverre er enkelte oppdrettere mer opptatt av kortsiktig profitt enn av langsiktig inntjening.
Denne artikkelen er tre år eller eldre.
Igjen ser vi at selskaper protesterer mot å slakte ut fisk med PD. Argumentene er kjente; Vi mister slaktevolum, vi kan måtte permittere ansatte, det koster så mye, det finnes jo PD i andre områder osv.
Vi forstår selvsagt at det er ugreit på alle måter for oppdrettere i Nord-Trøndelag å måtte slakte ut fisk fordi den er syk. Imidlertid er «stamping-out» eneste effektive måte å hindre spredning av smitte.
Rask reaksjon er nødvendig
Skal vi sikre at PD ikke spres videre nordover, må vi være konsekvente og raskt ta ut fisk som er smittet. Derfor er det ekstra tragisk at vårt gode forvaltningssystem med klagemuligheter i slike situasjoner fører til ekstra skade. Virus og bakterier holder seg ikke i ro mens klager og anker pågår.
I Nord-Norge har vi med få unntak holdt oss fri for PD. Det kommer ikke av seg selv. Blant annet opplevde Cermaq PD-utbrudd i ett anlegg i 2013. I løpet av ni dager var anlegget sanert. Likevel spredde utbruddet seg til to naboanlegg. Disse ble også slaktet ut på rekordtid. På kort sikt førte dette til et tap på over 100 millioner kroner,
som selvsagt var surt der og da, men vi stoppet videre utbredelse av PD i Finnmark både på egen og andres fisk.
Dersom man aksepterer at PD-fisk får stå i sjøen stadig litt lenger nordover, er det bare et tidsspørsmål når vi vil ha PD som en vanlig sykdom også i Nord-Norge. Dette ønsker vi ikke.
Incentiv for å ikke klage?
Rask gjennomføring av tiltak er avgjørende for effektivt smittevern. Dette har vi også erfart i forhold til ILA utbrudd i Lofoten og Vesterålen i 2015. Derfor støtter Cermaq forslaget om at selskapene som er så uheldig å få pålegg om utslakting av syk fisk, skal få en kompensasjons MTB i noen måneder etter at lokaliteten er sanert.
Dette er en gulrot ved at man får delvis kompensert tapet ved utslakting. Samtidig er det et incentiv til å reagere raskt ved vedtak om utslakting.
Slik det fungerer i dag har enkeltaktører mye å vinne på å trenere systemet. Imens risikerer næringen at det etableres sykdommer i stadig større områder. Vi tar ansvar for driften i Nord-Norge, og kan ikke sitte stille og se på at oppdrett i vår region kan bli rammet av at Mattilsynet lemper på praksis i Nord-Trøndelag.
