Ystmark svarer på MDG-kritikken fremsatt i Dagbladet

Denne kronikken er skrevet av Geir Ove Ystmark, administrerende direktør i Sjømat Norge for Kyst.no, og er en lengre versjon enn tilsvaret som nylig var å finne i Dagbladet. 

Sjømat som løsning, ikke problem

Skal Norge innfri på bærekraftsmålene må vi akseptere noen fotavtrykk. Spørsmålet er hvor store de skal være og hvordan vi kan gjøre de så små som mulig. Nylig la Universitetet i Stavanger frem en rapport, under Sjømat Norges årskonferanse i Trondheim, som viser at næringen årlig fremover må investere 80 milliarder årlig for å lykkes med våre visjoner om et blått taktskifte og en bærekraftig utvikling. Investeringene er rekordstore, og på område etter område leverer næringen på de forventningene samfunnet har til sjømatnæringen. Næringen går i riktig retningen.

Samtidig er det sterke strømninger i Norge som ikke aksepterer nevneverdig lokal påvirkning. Industrielle løsninger som bidrar til å svare opp de store globale utfordringene som klima og mattilgang møtes dermed med lokal skepsis og motstand.

• Les også: Oppdrettsnæringen er en tikkende bombe

Vi ser det samme i diskusjonen om ny energi. Nå er også fornybar energi, som skal fase ut olje og gassproduksjonen, gjenstand for debatt. Når planene om etablering av vindmølleparker settes på agendaen så møter det motbør fra de som bor og virker i nærområdene. En lokal debatt om omfang og plassering må man tåle. Men et sted må det bygges hvis vind skal være et av alternativene for nå målene om økt klimavennlig energiproduksjon.

Skaper usikkerhet

Ironisk nok heies den lokale motstanden frem av miljøpolitikere og miljøorganisasjoner. Ikke et sted, men i et omfang som skaper usikkerhet om muligheten for å realisere denne energiformen som et alternativ. Miljøpartiet De Grønne og Arild Hermstad er blant disse som dermed ikke bare er negative til olje og gass, men har også blitt en sterk røst mot utvikling av fornybar energi.

Flytende havvind er svaret i dag. Men hva den dagen også dette er under etablering. Da kommer motstanden også der. Skremmes ikke fisken. Hvordan påvirker det fuglelivet lengre ut? Slik MDG har endret posisjon fra å være positive til å bli negative til vindmøller på land så må vi påregne at de også blir negative når etableringene skjer ut i havet.

Innenfor matproduksjonen er havbruk en viktig del av den globale løsningen. Det er FN og flere internasjonale organisasjoner enige om. Objektive fakta knyttet til effektene av havbruk lokalt og globalt tilsier det samme. Vi må øke matproduksjonen i havet. Mer enn 70% av kloden er dekket av saltvann. Mindre enn 5% av matproduksjonen skjer i havet. Næringssalter som slippes ut fra norske havbruksanlegg er små målt mot annen matproduksjon. Produksjon i åpne merder gjør også at vi kan nyttiggjøre havstrømmene som et alternativ til bruk av pumper og strøm, som både krever mer energi og koster langt mer. Slik er sjømat fra havbruk blitt en viktig brikke også i klimakampen.  

Negative myter om næringen

Som i spørsmålet om energi så møter også havbruk lokal motstand. Ofte med relevante spørsmål som vi som næring må ta på alvor. Men dessverre er det et ønske om å skape negative myter om næringen. Hermstad fremmet nylig sine påstander i en kronikk i Dagbladet og skriver der at «havbruk truer med å ødelegge matfatet». Han er med andre ord med på å holde liv i myter og strekker strikken altfor langt. Debatten flyttes inn på et destruktivt spor hvor svaret blir et nei til næringen basert på et feil faglig grunnlag.

Bare det blir lukket og landbasert! Da skal vi tåle havbruksproduksjon er svaret i dag. Når de negative effektene også av slik produksjon blir synlig øker motstanden. Hva med grunnvannsressurser og økt bruk av energi i produksjonen av fisk?

Parallellen til energidebatten er slående. Kjøttproduksjon ønskes erstattet av mer klimavennlige alternativ. Sjømat er åpenbart ett av alternativene til kjøtt. Men aksepten for produksjonen er det smått med når det kommer til handling. Da mobiliseres det mot havbruksproduksjon og motstanden mot en effektivt og lønnsom villfisknæring er også til stede.

Innenfor fiskeriene er det greit så lenge sjarken er liten. Men idet vi industrialiserer så kommer piggene ut. Eksperter sier at vi må høste mer lenger ned i verdikjeden. Miljøorganisasjonene er skeptiske.

Hvis MDG skal være en stemme av betydning bør de skifte strategi. Hvis de skal fremstå som et seriøst parti kan de ikke være mot alt. Hvorfor ikke løfte frem de næringer som er en del av svaret. Still for all del krav til hvordan vi skal utvikles, men hvorfor male fanden på veggen når den ikke eksisterer? Da blir dessverre MDG og Hermstad sine egne verste fiender.