Ingen ledig kapasitet til utslippsfrie fartøy

For å få dieselandelen i flåten på nesten 1 800 fartøy ned på 25 prosent i 2040, trengs det 3,2 TWh, det tilsvarer 2,3 prosent av hele Norges kraftproduksjon i 2022. Svak eller manglende nettkapasitet kommer i tillegg.

Sjømatnæringen bidro i 2022 med eksportrettet verdiskaping tilsvarende over 150 milliarder kroner. Over 50 000 ansatte bidrar sterkt til å opprettholde livskraftige lokalsamfunn langs hele kysten. Samtidig er næringen en betydelig forbruker av energi, til industrianlegg på land, kystnære havbruksanlegg, servicebåter og havgående fartøy. Store deler av energibehovet dekkes av fossile drivstoff. 

Avkarbonisering av sjømatnæringen er derfor en viktig del av arbeidet for å nå målet om 55 prosent kutt i klimagassutslippene i 2030. Dagens situasjon viser at det stort sett er ledig kapasitet i nettet til tradisjonell sjømatproduksjon og prosessering i vanlige fiskemottak, etter tilpasninger gjort av reguleringsmyndighetene i 2023. Tilkobling til kraftnettet tar imidlertid betydelig lengre tid enn tidligere, blant annet på grunn av lang leveringstid for kabler og transformatorer. 

Gjennom prosjektet EnerSea, på oppdrag fra Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfinansiering, har fornybarklyngen RENERGY og NCE Aquatech Cluster kartlagt energistatus og energibehov for sjømatnæringen (unntatt fiskeriflåten) frem til 2040. I arbeidet har vi gjennomgått tidligere rapporter og kartlegginger, offentlige statistikker og annen tilgjengelig informasjon, i tillegg har vi gjennomført intervjuer med aktører i sjømatnæringen og hentet inn data fra energiselskap, teknologileverandører, redere og sjømatprodusenter. Til sammen gir dette en større detaljeringsgrad på alle områder som er kartlagt enn det som tidligere har vært tilgjengelig, det gjelder både nettsituasjonen til lokaliteter i sjø, landbasert oppdrett, og prosessindustri som slakteri og mottak. 

Funnene taler for seg. En volumvekst på to prosent biomasse årlig gir kun en beskjeden økning i kraft- og effektbehovet for oppdrettsnæringen. Men gradvis omlegging fra fossil til utslippsfri drift, både for fartøy og anlegg, finnes det verken nettkapasitet eller kraft nok til. Det omfatter også omlegging til mer miljøvennlig lukket teknologi.

Nye teknologier krever større effekt

Både krav fra myndighetene og teknologiske endringer fører til økt effektbehov i oppdrettsnæringen. Overgangen fra diesel og forbrenningsmotor til hybride og helektriske service- og arbeidsbåter vil drive opp behovet for effekt langs hele kysten, der nettet allerede er sprengt. For store fartøy, men også mindre fartøy som opererer over lengre avstander, eller hele dager uten tilgang på ladestrøm, trengs det utslippsfrie drivstoffalternativer. Alternativene som maritim sektor vurderer som aktuelle er hydrogen, ammoniakk eller metanol. Produksjon av slike drivstoff krever store mengder elektrisk kraft. 

Sjøfartsdirektoratet har anbefalt at alle fartøy i oppdrettsnæringen skal være utslippsfrie i 2040, og at alle nye fartøy skal være utslippsfrie fra 2025. Her står vi overfor en overgang til både batteridrift og andre teknologier. Mindre fartøy, med hjemmehavn nær oppdrettslokalitetene, kan for en stor del gå over på batteridrift. Forutsatt tilgjengelige lademuligheter, både i hjemmehavn og ute på oppdrettsanlegg.

Typiske driftsprofiler for fartøy i oppdrettsnæringen er dieseldrift ut til anlegg og mellom anlegg, og batteridrift ved operasjoner på anleggene. En ladeeffekt som tilsvarer ti timers ladetid er forventet å være tilstrekkelig, ettersom de fleste servicebåter ligger ved hjemmehavn om natten. Med dagens batteristørrelser betyr dette at 25-100 kW ladeeffekt i hjemmehavn per båt er tilstrekkelig. 

Dersom fartøyet skal gå utslippsfritt ut til anlegget, blir scenarioet et helt annet. Da trengs det tilgang på hurtiglader på anlegget på 250- 1 000 kW for å lade tilsvarende på én time. Det betyr kompliserte og kostbare høyspentkabler og installasjoner, og store investeringer i kraftnett på land for å få tilstrekkelig effekt ut på disse anleggene. 

Større, mer energikrevende fartøy trenger utslippsfrie drivstoff, som ammoniakk, metanol og hydrogen. Energimengden som trengs for å erstatte diesel med hydrogen, er mer enn tre ganger høyere enn ved batteridrift. For ammoniakk og metanol trengs mer enn fem ganger så mye energi.

I vårt scenario legger vi til grunn at de minste fartøyene, som går over forholdsvis korte distanser, kan få batteri som energibærer. For større fartøy, som brønnbåter og store servicefartøy, vil ikke batteri kunne lagre tilstrekkelig energi, her er metanol og ammoniakk mest aktuelt, men også hydrogen. For å få dieselandelen i flåten på nesten 1 800 fartøy ned på 25 prosent i 2040, vil kraftbehovet for å dekke utslippsfri teknologi være 3,2 TWh, 2,3 prosent av hele Norges kraftproduksjon i 2022. 

Dette kommer i tillegg til et økende kraftbehov til merdene. Vår kartlegging viser at 44 prosent av lokalitetene i sjø er tilkoblet kraftnettet. Andelen som ikke er elektrifisert er høyest i Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark, lavest i Vestland og Møre og Romsdal. 

Overgang til ulike former for lukkede anlegg, både i sjø og på land, og semi-lukkede anlegg er aktuelt for å kunne kontrollere produksjonsprosessen bedre, blant annet av miljøhensyn, for å redusere luseproblem og dødelighet, og øke effektiviteten. I slike løsninger må naturlige prosesser i sjøen knyttet til vanngjennomstrømning og temperatur erstattes med mekanisk og kraftkrevende oppvarming av vann og gjennomstrømningsteknologi. 

Våre beregninger viser at effektbehovet ville vært hundre ganger dagens dersom alle eksisterende oppdrettsanlegg var blitt flyttet på land. Semi-lukkede løsninger for alle merder i sjø trenger til sammenlikning «bare» syv ganger så mye effekt som tradisjonelle, åpne merder. 

Vi har sett nærmere på et scenario med en årlig økning i biomasse på to prosent, og en gradvis overgang til lukkede og semi-lukkede teknologier (opp til en andel på 30 prosent i 2040). Av 771 undersøkte lokasjoner er det identifisert 207 oppdrettsanlegg som ikke er elektrifisert. For å erstatte dagens dieseldrift trengs en effekt på 47,9 MW. Hvis vi legger til 166 hybride anlegg, er vi oppe i 66 MW. Kraftbehovet vil være på om lag 2,2 TWh.

Noen anlegg ligger imidlertid så langt fra distribusjonsnettet at elektrifisering i praksis ikke er mulig. Hvis vi sammenstiller faktisk og planlagt kapasitet i nettet med behov for elektrifisering, ser vi også at en del anlegg ikke lar seg elektrifisere på grunn av mangel på kapasitet. Dette gjelder for eksempel øst i Finnmark, i området rundt Senja, og deler av Helgeland og Salten. Videre sørover overgår etterspørselen etter kraft dagens kapasitet, og her kreves det oppgraderinger for å sikre strømforsyning. 

Transformasjonen fra fossil til utslippsfri sjømatnæring er godt i gang. Men selv om det er mulig å finne løsninger for å utnytte kapasiteten i nettet bedre, står vi i en situasjon hvor omleggingen vil møte veggen, på grunn av mangel på kraft og mangel på nettkapasitet.