Minneord: En kriger har stilnet

Da jeg leste mandag kveld i de bergenske nettavisene at en person hadde gått gjennom isen i Bahusvannet, gikk det kaldt nedover ryggen på meg. Det er jo der Kurt Oddekalv bor. Hans selvbygde tun på Kalandseid utenfor Bergen har tomt som grenser ned til vannet. Det vet jeg, for der har jeg vært mange ganger.

På begynnelsen av 90-tallet var jeg ansatt i Norges miljøvernforbund et par år. Som student på universitetet innen havbruk, fiskesykdommer og miljøtoksikologi hadde jeg sett litt av en ikke fullt så pen side av oppdrettsnæringen. Høyt antibiotikabruk, og en mentalitet hos enkelte der man ikke var så nøye med å følge alle miljøregler, skapte den gang et engasjement for å prøve å gjøre noe med det. Jeg ble aktiv i Naturvernforbundet, og fulgte Kurt da han brøt ut og dannet Norges Miljøvernforbund. Det ble en intens og interessant tid.

Jeg tror jeg kan slå fast i dag at jeg aldri har møtt en så sammensatt person. Han kunne gråte over naturens små vakre finurligheter, og han kunne brøle med knyttet neve i ansiktet på folk som raget godt over hans høyde. Han var lett å like, og lett og hate.

Jeg tilbrakte mange timer i høyre framsete på Pajeroen, der vi kjørte både Bergen og av og til landet rundt og besøkte små og store bedrifter. Dels for å tigge penger til driften, dels å oppdra dem i miljøvern. Samtalene i bilsetet ble mange og spennende.

Kurt var en person som kunne det utroligste om fryktelig mye en byggmester ikke har lært på yrkesskolen. Han var formelt akademisk uskolert, men var som en svamp når det kom til å lese seg opp på både kjemi og biologi. Men han var også en mester i å kutte svinger og se bort fra det som ikke passet.

For ham var målet det viktigste, midlene var mer underordnet. Det førte også til at det for meg ble umulig å jobbe videre. Faglig uenighet rundt for eksempel hvor skadelig teflu- og diflubenzoron var for den som skulle spise laksen, var en av dråpene. 

Siden har vi kranglet om hvor farlig – eller ufarlig - det er å spise laks på grunn av miljøgiftinnhold. Og vi har kranglet om hvor viktig det er at næringen må lukkes inne. Og vi har ledd sammen når vi har møttes. For som Kurt sa til meg en gang jeg gikk på ham på AquaNor: «Jeg synes vi har klart å være uenige uten å bli ufine mot hverandre.» Vi hadde alltid en god tone.

Jeg forstår at mange i næringen, spesielt de hans sti krysset, mislikte ham sterkt. Han var kompromissløs mot de som satt seg opp mot ham. Og jeg er enig med dem som mener han i mange sammenhenger var grovt usaklig og overdrev. 

For Kurt handlet det om å utrette en forskjell. Han så på seg selv som en slags Napoleon, en hærfører som skulle samle motstanden mot miljøødeleggelse. Han var også en Dog Soldier, en Cheyenne i ånden. Han trakk ofte frem drømmen han hadde hatt om seg selv bærende på jordkloden i en sekk. Han bar følgelig på en tung bør.

Hjerneinfarktene som rammet ham for to år og fire år siden, har jeg forstått var harde slag. Fra å være en med papirer fra forsvaret på at han hadde en helt uvanlig stor arbeidskapasitet, til å måtte kjempe med å få til dagligdagse ting, må ha vært tungt. Men han lot seg ikke stoppe, og motstand mot vindmøller ble hans siste store miljøsak før naturens luner rammet ham fatalt.

Takk for kampen, Kurt!