Kronikk:
EØS-avtalen og fisk
Er staten mer opptatt av «Handlingsrommet» enn å gi næringen effektive kjøreregler i konkurranseretten?
Privatpraktiserende advokat
Det er alvor nå. Seks selskaper er anklaget for å ha drevet prissamarbeid og latt den vanlige europeiske forbrukeren betale overpris for laks. I en årrekke. Selskapene hevder de er uskyldige, og uskyldspresumsjonen gjelder her som overalt ellers.
Priskarteller fordømmes sterkt. Blir selskapene funnet skyldig - eller velger å komme til en ordning- er bøtene høye.
Min påstand er at denne problemstillingen trolig kunne ha vært unngått, hadde Fiskeridepartementet og UD gjort jobben sin. For å begrunne det må vi gi tilbake til tiden da EØS-avtalen ble forhandlet.
Fiskere og oppdrettere har etter EUretten adgang til å koordinere prisene sine. Men det må skje innenfor rammene av et fiskesalgslag - det som kalles produsentorganisasjon i EU - og bare i første hånd, altså «urprodusenten».
Det var bakteppet da EØS-avtalen ble inngått i oktober 1991.
Før blekket var tørt på avtaledokumentet var oppdretternes salgslag, FOS, gått konkurs. Retten til å innføre minstepriser var med andre ord opphørt. Det var kaos på markedet den gangen. 40 000 tonn norsk laks lå på fryselager. EU var opptatt av å kunne innføre ensidige anti-dumping tiltak hvis denne laksen oversvømte markedet.
Fiskeridepartementet og UD har hatt 25 år på seg for å få dette i orden
- Torben Foss
EFTA-sitt overvåkningstilsyn, ESA, fikk ikke uttrykkelig kompetanse til å overvåke statsstøtteregel og konkurransereglene slik som på andre samfunnsområder som var dekket av EØS-avtalen.
Det hører med til historien at Staten fryktet massekonkurs blant oppdretterne og bevilget kr. 400 millioner slik at alle som hadde krav i FOS-boet fikk dekket 50 % av fordringen. Det var ren statsstøtte, men EU kommisjonen aksepterte faktisk at en slik redningsaksjon ble iverksatt høsten 1991.
En del oppdrettere forsvant fra næringen, men stormen ble på et vis ridd av.
Antidumpingtiltak var oppdretternes mareritt i hele tiåret fra 1990. En gang var oppdretterne bare noen dager vekk fra 10 % antidumpingtoll. Den ble forhindret av at Norge innførte en 3 % eksportavgift på laks og påtok seg å bruke provenyet til markedsføring av atlantisk laks. Det var ett av flere av krise kartell-lignende tiltak.
Slik ebbet 1990-årene ut.
I løpet av det første tiåret av det nye århundret forandret mye seg. Det ble gradvis balanse mellom tilbud og etterspørsel. Over i det andre tiåret ble det etter hvert svært lønnsomt å oppdrette laks. Så lønnsomt at fortjenestemarginene lå betydelig over normal fortjenestemargin.
En historiens U-sving; fra å ha blitt anklaget for å ha så lave priser at oppdretteren i EU gikk konkurs, består det problematiske nå i at norske oppdrettere tar overpris av EUs forbrukere.
Hva forpliktet egentlig Norge seg til i EØS-traktaten? Mens det ikke er noen tvil om at det er EUs materielle regler som gjelder i saken, ref. Protokoll 9, Art.4,1 og Felleserklæringen om dens fortolkning (inntatt på side 961 i traktat dokumentet), er det heller ikke særlig tvilsomt ifølge EØS-konkurranseloven at det bare er ESA og Konkurransetilsynet som har håndhevelses-myndigheten.
Dette følger allerede av avtalens generelle og nærmest hellige prinsipp om at det er bare norske myndigheter som kan utøve tvangsmakt her til lands.
Men ESA var ikke uttrykkelig gitt en rolle på på sjømatsektoren hva angår konkurranserett og statsstøtte lovgivningen. Det må føyes til at ESA fungerer i praksis ikke bare som tilsynsmyndighet, men har også et veiledningsansvar. Norske bedrifter kan henvende seg til ESA og be om rettledning. Kontakten mellom ESA og Direktoratet for konkurranse og statsstøtte i EU kommisjonen er tett.
Denne mulighet har ikke lakseselskapene hatt. Fiskeridepartementet og UD har hatt 25 år på seg for å få dette i orden. De materielle reglene var krystallklare, men det normale håndhevelses-systemet - og med det, muligheten for rettledning – var fraværende.
I alle år har Norge vegret seg for å røre med EØS-avtalen. «En så god avtale vil EU aldri gi oss igjen» hører en fra UD «og dessuten må vi ha Island og Liechtenstein med oss».
Her er det snakk om å endre prosessuelle regler som gjør systemet mer effektivt og transparent. Hvem skulle egentlig være motstandere av det? En protokoll er dessuten teknisk vesentlig lettere å endre enn selve hovedavtalen.
Denne saken måtte egentlig komme. En vedvarende fortjenestemargin over industri-normalen på et landbruksprodukt hvor 75 % av produksjonen går til EU, er trolig nok til at det åpnes en undersøkelse.
I Kommisjonens pressemelding av 25 januar pekes det på at de seks selskapene har utvekslet opplysninger om «salgspriser, tilgjengelige volumer, salgsvolumer og produksjonskapasitet» i årene 2011-2019.
Jeg er ikke involvert i den konkrete saken. Selskapene hevder at de er uskyldige og de må tros på det.
Likevel. Flere har i de siste årene tatt til orde for at ESAs tilsynsoppgave burde utvides til også å omfatte statsstøtte- og konkurranse i sjømatsektoren. Mowi tok spørsmålet til EFTA-domstolen. Norske myndigheter – blant flere - gikk imot og Mowi tapte.
Inntrykket mitt er at myndighetene er mer opptatt av å begrense EØS-avtalens materielle virkeområde, altså økte det såkalte Handlingsrommet, enn å skape forutsigbarhet for den kanskje viktigste eksportindustrien til EU.
Dette burde Fiskeridepartementet grepet fatt i for lenge siden.
Torben Foss var ekspedisjonssjef i Fiskeridepartementet i årene 1990-1995. Fra 1995 til 98 var han fiskeriråd i Brussel. Han var tidligere assisterende fiskeridirektør. Foss har senere vært advokat og partner i PwC. Han er nå privatpraktiserende advokat.
