Kunnskapsstatus om ferskvannsresistent lakselus

NRK hadde onsdag en sak hvor oppdrettere frykter ferskvannsresistent lakselus grunnet hyppige behandlinger mot lakselus. De siste årene har denne tematikken ved flere anledninger blitt belyst og det er også gjort mye arbeid for å dokumentere om resistensen kan oppstå.

Seinest i mars i fjor leverte Veterinærinstituttet, med støtte fra Universitetet i Bergen (UiB) og Norges Miljø- og Biovitenskapelige Universitet (NMBU), (begge i Sea Lice Research Center), en rapport til Mattilsynet hvor de hadde vurdert risikoen for utvikling av økt toleranse mot ferskvann hos lakselus.

- Lav salinitet dreper lakselus

De konstaterte at ved eksponering for ferskvann vil den lave saliniteten ta livet av lakselusa ved at den ikke klarer å regulere saltbalansen i kroppen, (osmoregulering).

De beskrev også at lakselusens evne til osmoregulering, og dermed dødelighet, er avhengig av hvilket stadium lusa er i. Om den sitter på en laks eller ikke, hvor stor salinitetsendringen er, hvor brått den skjer og hvor lenge den varer.

- Lakselus som ikke sitter på en fisk er mer følsomme enn lus som gjør det. Copepoditter og andre frittlevende stadier er mer følsomme for ferskvann enn senere stadier.

De skreiv også at lakselusas evne og kapasitet til osmoregulering sannsynligvis kan endres, og vil kunne utvikle økt toleranse for ferskvann.

- Den vil kunne overleve lengre i ferskvann og effekten av ferskvannsbehandling vil etter hvert reduseres. En slik endring forutsetter naturlig variasjon i genene som koder for sensitivitet for brakkvann/ferskvann, og drives av gjentatt seleksjon.

I lys av risikoen for utvikling av økt toleranse konkluderte de med at at ferskvannsbehandling bør inngå i en planmessig rotasjon sammen med andre tiltak/(midler), og i minst mulig grad brukes på etterfølgende generasjoner av lakselus.

- Kan overleve ferskvann i over 8 dager

I starten at fjoråret publiserte også Daniel Wright fra Universitetet i Melbourne et arbeid på ferskvannstolerant lakselus gjort i samarbeid med Frode Oppedal fra Havforskningsinstituttets og Tim Dempster fra UniMelb.

De gjennomførte undersøkelser på ferskvansstoleranse på ulike stadier av lus, hvor laks med lus ganske enkelt ble overført til ferskvann. Mengde overlevende lus ble så talt etter gitte tidspunkt i en periode på opptil åtte dager.

- Forsøket startet først med copepoditter. Etter 15 minutter i ferskvann har man tatt livet av cirka halvparten, men de henger fortsatt på. De begynner så å dø etter disse femten minuttene. Etter èn time er de fleste dø. Etter tre timer er alle døde, har Oppedal tidligere forklart om forsøket.

For Chalimus- stadiet var ikke resultatene ikke like lovende, da disse begynte å dø først etter fire dager.

- De tåler ferskvann svært bra, og etter åtte dager lever enda noen. De døde detter av. På preadulte er det det samme bildet. På adulte samme bildet, sa Oppedal.

For utenom copepodittene som alle er døde etter tre timer, oppsummerte han med at  alle andre grupper av lus er "litt" levende etter åtte dager.

- Etter tre dager er likevel 50 prosent av lusen borte. Konklusjonen er at skal man ta knekken på lus i ferskvann må det gjøres på copepoditter.

Hvorfor ferskvanns-behandlinger likevel da er effektive påpekte han at kunne være flere årsaker til.

- Håndtering og vakumpumper kan ha en tilleggseffekt. Også sulting, trenging og hurtig miljøendring. Lusen blir muligens svekket av ferskvann. Temperatur kan også ha noe å si, konkluderte forskeren.

Bekreftet funn

Luseekspert Frank Nilsen fra Sea Lice Research Center fortalte også at han også deler erfaringene på at forskjellige stadier av lusa har ulik toleranse for ferskvann.

– Det er tydelig at ferskvannet påvirker copepodittene og vi ser de flytter seg i sjøen til der det er høyest salinitet. De bevegelige har trolig høyere toleranse for lav salinitet, bekreftet han.

Han forklarer at ettersom lakselusen er vanlig på sjøørret og laks i fjordene må, den kunne tåle visse svingninger i salinitet.  At copepodittene er mest følsomme for ferskvann mener han kan forklare lave lusepåslag ved lav salinitet. Han sa også at ferskvann ser ut til å stresse lusa og gjør den mer følsom for annen påvirkning.

- Vi ser at den noen ganger kan ha problemer med osmoreguleringen, men forsøk fra Hanenkamp & Fyhn, viste for flere år siden at adult lakselus greier å osmoregulere i brakkvann og sjøvann samt kan overleve på laksen i ti dager, sa Nilsen.

Ferskvann som behandling mot lakselus mente han utfra nevnte funn neppe ville være effektivt alene, men at det kunne fungere sammen med andre stressfaktorer.

– Det er ikke utenkelig at vi kan få en lus som tilpasser seg ferskvannbehandling når den allerede er såpass tolerant, konkluderte Nilsen.

- Ikke sannsynlig med tilpasset lus

Erik Sterud, som er biolog og fagsjef i Norske Lakseelver påpekte i en fagartikkel i Norsk Fiskeoppdrett i starten av fjoråret, at overgangen mellom saltvann og ferskvann er meget krevende for en organisme.

- Og innenfor de fleste dyregrupper er det få arter som behersker overgangene. Laksefiskene selv er dog gode eksempler på arter som tåler dette. Laksen har også parasitter som tåler overgangen mellom elv og sjø, og som derfor kan sitte på laksen under hele oppholdet i havet.

Biologen viste til at gjellelusa Salmincola salmoneus, som er et krepsdyr i likhet med lakselus, tåler fint begge miljøer. Men at lakselusa derimot faller av etter noen dager i ferskvann.

- Lakselusa har aldri blitt en art som tåler både saltvann og ferskvann (euryhalin). Det er ikke sannsynlig at ferskvannsbehandling i en oppdrettssituasjon vil gjøre lakselusa til en euryhalin art, konstaterer Sterud.

Han påpekte likevel også at erfaring viser at det er stor individuell variasjon mellom lus, og de mest gjenstridige individene holder seg levende i ferskvann betydelig lenger enn de svakeste.

- Et seleksjonspress skapt av regelmessig ferskvannsbehandling mot lakselus, vil nesten helt sikkert føre til en lakseluspopulasjon med individer som i snitt har en lengre overlevelsestid i ferskvann enn den lusa vi har nå. Før eller siden vil lusa tåle så lange ferskvannsopphold at ferskvannsbehandling blir praktisk umulig i en oppdrettssituasjon. En slik kollektiv tilvenning vil trolig kunne gå rimelig fort om ferskvannsbehandling brukes hyppig.