- Fettfinneklipping og CWT foretrukket merkemetode

Norske Lakseelvers landsmøte meldte seinest i mai at de krever at all oppdrettslaks skal merkes slik at rømt fisk kan skilles fra vill laks og umiddelbart spores til rettmessig oppdretter.

VKM konkluderer i sin rapport at det ikke finnes noen kombinasjoner av metoder for å merke og spore rømt oppdrettsfisk, som ikke innebærer risiko for svekket dyrevelferd. Dette er ikke Sterud overasket over.

- Vi tenker at rapporten er god. Det er helt som forventet at fagpersoner konkluderer med at enhver merkemetode, inkl. bedøving, håndtering og eventuelle effekter og immunresponser i etterkant, medfører en risiko for redusert velferd. For ethvert enkeltindivid er det opplagt at verken merking eller merkeprosessen er velferdsmessig positivt, sier Sterud til kyst.no.

- Trengs ikke nye metoder

Han viser til at organisasjonen lenge har ment at en kombinasjon av fettfinneklipping og CWT er den foretrukne merkemetode for oppdrettsfisk.

- Dette grunnet kombinasjonens funksjonalitet, kostnad og begrensede negative effekt på dyrevelferd. Derfor er det interessant å se hva VKM sier om spesielt disse metodene, sier han.

- Som forventet konkluderer komiteen med at det ikke er noe reelt alternativ til fettfinneklipping av oppdrettslaks dersom man skal ha et ytre merke som med sikkerhet gjør det mulig å identifisere en oppdrettslaks som sådan i hele dens levetid. Potensiell negativ effekt er hovedsakelig dersom selve bedøvings-, merke- og oppvåkningsprosessen ikke skjer forskriftsmessig.

Om CWT -merkingen påpeker han at komiteen sier at en mindre akutt immunreaksjon kan ventes, men at de ikke fant noen rapporter om langtidsskader, kronisk smerte eller stress forbundet med merket.

- Alt i alt tenker vi at rapporten langt på vei forklarer hvorfor nettopp fettfinneklipping og CWT, hver for seg, eller i kombinasjon, er den desidert foretrukne merkemetode for storskala merking av laksefisk. Vi ser ikke noe i rapporten i seg selv som skulle være til hinder for innføring av en merke og sporingsordning for laksefisk. Det trengs heller ikke nye metoder. De hjulene som allerede er funnet opp triller mer enn godt nok, sier fagsjefen.

Politisk avgjørelse

Det som må til for å få på plass en merke- og sporingsordning understreker han er at Nærings og Fiskeridepartementet bestemmer seg for en løsning.

-  Stortinget har lagt alt til rette gjennom nødvendige endringer av akvakulturloven. Det som selvfølgelig blir avgjørende er kost og nytte-vurderingene, og da mener jeg eventuelle dyrevelferdskostnader og ikke økonomiske kostnader for oppdretterne: de vil ligge i størrelsesorden under 10 øre per kilo,  og er nokså uinteressant små.

Ifølge Sterud vil Mattilsynet vurdere dyrevelferdskostnadene vil slik de vurderer kostnadene ved andre sider av produksjonen.

- Ved vaksinering utsetter man eksempelvis fisken for tilnærmet samme håndteringsstress, og i tillegg påfører man fisken kronisk bukhinnebetennelse. Det er en opplagt velferdsutfordring som man forsvarer fordi det sparer fisken for andre, legger han til.

Vil bidra til mindre rømming

Ved vurdering av obligatorisk merking ønsker Norske Lakseelver å se at dette kan få direkte innvirking på rømmingsprosenten, ved at det blir et langt større individfokus i industrien.

- Dette kan også igjen føre til at det totale svinnet går ned. Ikke minst kan rask oppsporing av kilden til mindre lekkasjer hindre videreutvikling til større rømmingshendelser.

Han sier at dersom man antar at rømt oppdrettsfisk klarer seg dårlig i naturen er det også et velferdsmessig poeng å få rømt fisk identifisert og avlivet raskest mulig.

- Videre vet man at avkom etter rømt oppdrettslaks klarer seg dårligere totalt sett enn villfisk. Det har da følgelig også et velferdsperspektiv å hindre at rømt oppdrettslaks gyter i naturen.

- Vi håper selvfølgelig at forvaltningsmyndighetene og politiske myndigheter innser at rømt oppdrettsfisk er den største trusselen mot villfisk og at merking av oppdrettsfisken vil kunne redusere rømmingen og dermed trusselen. Vi håper de konkluderer med at den velferdsmessige totalkostnaden er nær null og at den økologiske gevinsten mer enn oppveier denne, konkluderer han.