- Vi må prate om miljøindikatorer

De aller fleste med interesse for en forutsigbar og bærekraftig produksjonsjustering av oppdrettsindustrien, benyttet anledningen til å uttale seg om lakselus og andre mulige miljøindikatorer da skissen til det som ble stortingsmelding 16 (2014-2015) ble sendt på høring for 2 år siden. Vi har riktignok ikke lest alle høringssvarene fra den gang, men kan faktisk ikke komme på et eneste ett som bestred at lakselus var en velegnet styringsindikator. Det som imidlertid ble og blir diskutert, er om det er lusa inne i merdene eller på villfisken utenfor merdene som skal være styrende.

Les Kyst.no sin sak fra Tek Mar her: – Lakselus er ikke bra nok som forvaltningsindikator 

Velkommen etter

Det er positivt at NTNU har funnet ut det samme som svært mange av dem som gav innspill til regjeringen for to år siden. Nemlig at myndighetene også bør bruke andre indikatorer som grunnlag for handlingsregelstyrt kapasitetsjustering. Mattilsynet var blant dem som sa dette tydelig: ”Lakselus som eneste miljøindikator er ikke tilstrekkelig som grunnlag for å sikre forutsigbar og bærekraftig vekst”. I motsetning til NTNU var også Mattilsynet helt konkret på hvilke indikatorer de ville ha med: ”Mattilsynet mener at en forutsigbar og bærekraftig vekst i næringen også er avhengig av at det etableres forutsigbare rammer for hvordan andre forhold, som fiskehelse, fiskevelferd, produksjonstap og beredskapskapasitet skal vektlegges i et vekstperspektiv”.

Også Norske Lakseelver ville, og vil, ha flere miljøindikatorer. Vi tok til orde for at alle bærekraftsmålene til regjeringen fra 2009 burde bli brukt som utgangspunkt for styrende miljøindikatorer. Målene, som Stortinget for øvrig har vedtatt fremdeles skal ligge til grunn for fremtidig oppdrettsvekst, lyder slik:

•  Havbruk skal ikke bidra til varige endringer i de genetiske egenskapene til villfiskbestandene.
• Alle oppdrettslokaliteter som er i bruk skal holde seg innenfor en akseptabel miljøtilstand, og ikke ha større utslipp av næringssalter og organisk materiale enn det resipienten tåler.
• Sykdom i oppdrett skal ikke ha bestandsregulerende effekt på villfisk, og mest mulig av oppdrettsfisken skal vokse opp til slakting med minimal medisinbruk.
• Havbruksnæringen skal ha en lokalitetsstruktur og arealbruk som reduserer miljøpåvirkning og smitterisiko.
• Havbruksnæringens behov for fôrråstoff skal dekkes uten overbeskatning av de viltlevende marine ressursene.

Vi foreslo derfor indikatorer for rømming (gjeldende på konsesjonsnivå), andre sykdomsforekomster, svinn (konsesjonsnivå), og bærekraftig bruk av fôrressurser (konsesjonsnivå). Og vi var ikke alene om forslagene. Mattilsynet er allerede nevnt. Blant andre som foreslo en rømmingsindikator kan vi nevne Sametinget, NINA, Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, NOFIMA, Miljødirektoratet og Bellona. Tar vi med forslag om svinn/produksjonstap som indikator kan vi føye til Veterinærinstituttet, Naturvernforbundet og Natur & Ungdom. Styringsindikator basert på andre patogener enn lakselus, ble også foreslått av mange. Bl.a. Mattilsynet og Veterinærinstituttet, som må regnes som absolutte tungvektere blant høringsinstansene. Norges kystfiskarlag, Alta kommune og Sametinget var blant dem som foreslo å inkludere medikamentbruk som et mål på helsesituasjon og som grunnlag for vekst. Regjeringen ba spesielt om synspunkter for indikator for utslipp og fikk tommel opp fra svært mange høringsinstanser. Listen over andre interessenter som foreslo en eller flere av disse tilleggsindikatorene er lang.

På de to årene som har gått siden høringsrunden har flere av de foreslåtte indikatorene økt sin relevans.  Først og fremst mener vi dette gjelder for miljøindikatorer koblet til rømming og svinn/produksjonstap.

Rømmingsindikator

Fremdeles er rømt oppdrettslaks som haren - ingen vet hvor den hopper, Departementet mener derfor rømming er en dårlig indikator på områdenivå. Det kan så være, men rømmingsindikatoren behøver slett ikke være koblet til noe produksjonsområde. En handlingsregel basert på en rømmingsindikator kan utformes slik at konsesjonshavere med rømming siste produksjonssyklus får redusert kapasitet uansett områdets fargesetting.

Noe som støtter rømming som vekstindikator er det vi kan kalle ASC-faktoren (Aquaculture Stewardship Council). Svært mange norske konsesjonshavere har forpliktet seg til ASC-sertifisering innen 2020, og stadig flere viktige kunder forlanger ASC-sertifisering.  Blant annet IKEA som er en internasjonal opinionsdanner.  Kombinasjonen av krav og forpliktelser knyttet til ASC-sertifisering kan gjøre at vi fort havner i en situasjon der oppdrettslaks uten ASC-merke blir uomsettelig i et miljøbevisst marked. Og det store poenget er: ASC stiller rømmingskrav! Flere enn 300 rømte fisk i én produksjonssyklus gjør at ASC-sertifikatet ryker, og det samme gjør trolig muligheten til å omsette fisken. I hvert fall i de markeder man først og fremst ønsker å operere i. Da kan vi ikke ha et system der den norske stat belønner en produsent av uomsettelig laks med 6 % kapasitetsvekst. Dette vil skje dersom konsesjonen ligger i et område som får grønt lys med tanke på lakselus.

Svinn-/produksjonstapsindikator

En svinn-/tapsindikator som ble foreslått av svært mange høringsinstanser har også blitt mer aktuell på to år. Høsten 2015 så vi at det vi kan kalle lakselusslakting kom på toppen av MTB-slaktingen, og for aller første gang var årsaken til råstoffmangel og permitteringer i slakteriene senere på høsten. I Norge har vi aldri før sett at en faktor som påvirker miljømessig bærekraft også er direkte koblet til sosial bærekraft. Det er ingen spøk når lakselusa gjør at man blir permittert fra jobben rett før jul. Vi får håpe vi unngår det samme i år, men luserelatert produksjonstap er kanskje enda mer synlig i år.

Det er ventet en produksjonsnedgang på 8 % sammenliknet med 2015 og en stor del av dette kan kobles til lusa. Fordi fisk er slaktet ut for å unngå avlusing, fordi sulting før lusebehandling og redusert fôropptak etter lusebehandling gir en vekststopp som aldri tas igjen, og fordi direkte dødelighet i forbindelse med avlusing har ført til store tap. Når enkeltselskaper opplever at 200, 300, ja enda opp til 500 tonn fisk stryker med i én avlusingsoperasjon, er det klart det synes på bunnlinja.

Når industrien som helhet opplever et ekstraordinært produksjonstap på 8 % er det opplagt ikke manglende tildeling av økt produksjonskapasitet som er hovedproblemet. Produksjonstapet, og de galopperende produksjonsutgiftene som følger i kjølvannet må reduseres. Vi mener myndighetene allerede nå bør inkorporere en ny handlingsregel knyttet til svinn på konsesjonsnivå i trafikklyssystemet allerede fra starten andre halvår 2017. Regelen kan gjøres svært enkel. En standard tapsprosent for enten dødelighet eller produksjonsmengde defineres. For eksempel 5 % dødelighet. Avvik fra denne (positivt eller negativt) gis som fratrekk eller tillegg til den områdegitte justeringen. To tenkte konsesjoner med hhv. 2 % dødelighet og 13 % dødelighet, vil da i et grønt område som innvilges 6 % kapasitetsøkning, ende opp med hhv. 9 % (6+3)tildelt kapasitetsøkning og 2 % kapasitetsreduksjon (6-8).

Enda bedre hadde det selvfølgelig vært om man i tillegg erstattet MTB med antallsbegrenset, maksimalt tillat utsett, MTU, slik Norske Lakseelver tidligere har foreslått. Uten mulighet til å erstatte tapt fisk innenfor samme produksjonssyklus ville man presset fram best mulig behandling av hvert enkelt individ. Koblingen mot en indikator for svinn hadde også blitt svært enkel.

Utspillet fra NTNU minner oss om et viktig poeng. Trafikklyssystemet er rigget for innføring av flere vekstindikatorer. For å sikre en forutsigbar og bærekraftig vekst i oppdrettsindustrien er vi avhengige av at de til enhver tid mest relevante indikatorene legges til grunn når produksjonen skal justeres. Det vil bety at indikatorer vil komme og gå uten at noen av delene bør bli sett på som verken nederlag eller seier for noen interessenter. Det er viktig at det ikke knyttes prestisje til enten det å beholde indikatorer eller forlate dem, og endring av indikatorene må heller ikke ses på som brudd på prinsippet om forutsigbarhet. Den dagen luseproblemet slik vi kjenner det i dag er løst, står vi kanskje foran den største utfordringen og hinderet for ønsket vekst, nemlig tilgang til marint fett. Da blir det behov for helt andre indikatorer enn den ene man først bestemte seg for å bruke når trafikklyssystemet skal prøves for første gang til neste år.