Risiko for at lakselus kan bli mer tolerant for ferskvann
Siden det er risiko for at lakselus kan utvikle økt toleranse for ferskvann, mener Veterinærinstituttet og Mattilsynet at ferskvannsbehandling bør inngå i en planmessig rotasjon sammen med andre tiltak. Ferskvannsbehandling bør i tillegg i minst mulig grad brukes på etterfølgende generasjoner av lakselus.
Denne artikkelen er tre år eller eldre.
Bruk av ferskvann til behandling mot lakselus blitt mer vanlig. Dette er en miljøvennlig måte å behandle lakselus på, men heller ikke denne metoden er helt uproblematisk. Mattilsynet ba derfor Veterinærinstituttet, med støtte fra Universitetet i Bergen (UiB) og Norges Miljø- og Biovitenskapelige Universitet (NMBU), (begge i Sea Lice Research Center), om å vurdere risikoen for utvikling av økt toleranse mot ferskvann hos lakselus.
Ulike stadier av lakselus har ulik toleranse for ferskvann
Ved eksponering for ferskvann vil det lave saltinnholdet (saliniteten) ta livet av lakselusa ved at den ikke klarer å regulere saltbalansen i kroppen, (osmoregulering). Lakselusas evnen til osmoregulering, (og dermed dødeligheten), er avhengig av hvilket stadium lusa er i, om den sitter på en laks eller ikke, hvor stor salinitetsendringen er, hvor brått den skjer og hvor lenge den varer. Lakselus som ikke sitter på en fisk er mer følsomme enn lus som gjør det. Kopepoditter og andre frittlevende stadier er mer følsomme for ferskvann enn senere stadier.
Risiko for at lakselus utvikler endret toleranse for ferskvann
Lakselusas evne og kapasitet til osmoregulering kan sannsynligvis endres. Dvs. at lakselusa vil kunne utvikle økt toleranse for ferskvann, den vil kunne overleve lengre i ferskvann og effekten av ferskvannsbehandling vil etter hvert reduseres. En slik endring forutsetter naturlig variasjon i genene som koder for sensitivitet for brakkvann/ferskvann, og drives av gjentatt seleksjon.
Gjentatt eksponering for ferskvann vil kunne drive en seleksjon som favoriserer de genvariantene som er gunstige for overlevelse, og lusa vil kunne utvikle økt toleranse innenfor området for naturlig variasjon. Lakselusa vil da kunne overleve ved lavere salinitet enn det som er normalen, men neppe i rent ferskvann.
Lakselusas sensitivitet for ferskvann bør overvåkes, både ved bioassay (følsomhetstester) og grunnleggende studier av lakselusas enzym- og gen-variasjoner. Det er derfor startet opp et arbeid for å utvikle et klassisk bioassay ved SLRC (NMBU). Ved SLRC (UiB) pågår det også flere prosjekter som omhandler osmoregulering i lakselus og effekter av ferskvannsbehandling på lakselus og det gjøres også studier på ferskvannsbehandling mot andre parasitter (VI).
Anbefalinger
I lys av risikoen for utvikling av økt toleranse mener Veterinærinstituttet og Mattilsynet at ferskvannsbehandling bør inngå i en planmessig rotasjon sammen med andre tiltak/(midler), og i minst mulig grad brukes på etterfølgende generasjoner av lakselus.
Mattilsynet vil også peke på at en ved bruk av ikke-medikamentelle metoder ikke bare må tenke på å fjerne lusa fra fisken, men også fra miljøet. Det kan være avgjørende for effekten, og ikke minst for å begrense resistensutvikling mest mulig, at den lusa som faller av under behandling må samles opp og destrueres.
