Er det bare oppdrettslaksen som bidrar til lakselusspredningen?
Forskere fra SINTEF, NTNU og NMBU har gjennom prosjektet SPORLUS samarbeidet for å finne ut av hvordan man kan spore om luselarven kommer fra vill- eller oppdrettsfisk. Der har de jaktet på lusens fingeravtrykk for å se om det kan spores tilbake til fisken som morlusen satt på.
Publisert
Sist oppdatert
Bakgrunnen for prosjektet SPORLUS er at man ønsker mer informasjon om hvordan lusespredningen skjer – og for det trengs det metoder for å kunne analysere luselarver (i vannet eller som nylig har satt seg på en vertsfisk) – for å finne ut om morlusa satt på en oppdrettsfisk eller villfisk.
Artikkelen sto på trykk i siste utgave av Norsk Fiskeoppdrett.
Er modellene bak trafikklyssystemet gode nok?
Trafikklyssystemet styrer i hvilke områder det er lov til å øke oppdrett og ikke, basert på hvilken effekt lakselus fra oppdrett har på vill laksefisk. Det overordnede målet er å begrense smittepress og dødelighet av vill laksesmolt.
Systemet bygger på en rekke ulike datakilder og modeller, som lusetellinger på anlegg, overvåking av lus på vill laksefisk og tre ulike modeller for spredning av lakseluslarver. Modellene for luse-spredning blir oppdatert jevnlig, men fortsatt har man ikke god nok oversikt over hvordan spredningen skjer. Felles for modellene er at de ikke måler det faktiske antallet lakseluslarver i sjøen eller hvor disse kommer fra.
Som nevnt er trafikklyssystemet basert på at lus spres fra oppdrettsanleggene. Og ut fra antall oppdrettslaks i norske farvann, er det i stor grad en etablert sannhet at oppdrettsfisk er hovedårsaken til lusespredningen. Men det er også diskutert at smittedynamikken kan variere avhengig av lokale forhold. For eksempel i fjorder der det er mye sjøørret, men få oppdrettsanlegg, kan villfisken også spille en rolle i å spre smitte. Ved å ha metoder som kan skille lakseluslarver fra vill og oppdrett, kan man få økt kunnskap om spredningen av lus, noe som er viktig for å sette inn rett tiltak for å redusere spredningen.
Utfordrende å analysere enkeltlarver
Å analysere luselarvene er utfordrende.
Det at de er så små (2-6 ug i tørrvekt), gjør at analysemetodene må ha svært høy følsomhet og nøyaktighet, både når det gjelder prøveinnsamling, prøve-opparbeidingen og selve analysen. Siden det er vanskelig å veie ut så små mengder nøyaktig, må man også jobbe med forholdstall mellom det man kan analysere.
I prosjektet SPORLUS har forskere fra NTNU samlet inn referanseprøver, mens SINTEF og NMBU har hatt ansvar for å utvikle metoder for å analysere karakteristiske markører som kan si noe om opphavet av luselarvene.
Lus i ulike stadier og fiskeprøver er samlet inn, og eggstrenger er klekket på laboratoriet for å produsere luselarver for uttesting av analysemetoder.
– Det er samlet inn et omfattende prøvemateriale fra ulike lokaliteter i Midt-Norge; tre fra villfisk, og tre fra oppdrettsfisk. Det var lav fangst av villaks i kilenøter i 2023, og man måtte ha flere turer for å få nok innsamlinger fra villfisk, sier Cecilie Miljeteig.
Ulike tester for mulige fingeravtrykk
Prosjektet har testet ulike markører for å se om de kan fungere som mulige fingeravtrykk for en enkelt luselarve. Som mennesker, blir lusa i stor grad hva den spiser.
Den første testen handlet om fett og fettsammensetning. Den store andelen vegetabilske kilder i fôr til norsk laks, gjør at fettsammensetning varierer i villfisk og oppdrettsfisk.
– Resultatene i prosjektet viser at det også utgjør en forskjell for luselarven om morlus satt på en villfisk eller en oppdrettsfisk, forklarer Inger Beate Standal.
Eksempelvis var innholdet av C18:2n-6 fettsyren over 3,5 % for alle luselarver hvor morlus satt på en oppdrettsfisk, mens tilsvarende for villfiskopprinnelse var under 0,6 %. Men selv om resultatene viste at fettsammensetningen er en god markør, var det ikke mulig å analysere en enkelt larve med noen av metodene som ble testet.
