Kommentar:
Fiskehelse i «Red Light District»
Publisert
Sist oppdatert
Fiskehelserapporten som ble lagt i forrige uke viser at antallet fisk
som dør før de når slakteriet igjen var rekordhøyt. 57 millioner laks døde i
merdene og mer enn 30 millioner døde som settefisk før utsett i sjø. I tillegg
kommer 36 millioner rensefisk. Mediandødeligheten har ligget stabilt på 16 % de
siste syv årene og viser ingen tegn til nedgang. I halvparten av anleggene varierer
dødeligheten mellom 10-26 %, men den totale variasjonen mellom alle anlegg er vesentlig
større. Liknende tall hadde ikke blitt godtatt verken av forbruker eller
myndigheter om det gjaldt andre produksjonsdyr. Hvorfor aksepterer vi en slik
situasjon for fisken?
Noen klarer likevel å produsere laks med en dødelighet på under 10 %. Hvert fjerde anlegg i sjø har en dødelighet under 10 %, altså på samme lave nivå som annen husdyrproduksjon i Norge. Samtidig har en fjerdedel av anleggene en dødelighet hvor over 26 % av fisken dør før slakt, noe som er langt unna hva vi aksepterer hos andre arter. Rapporten viser store variasjoner i dødelighet mellom produksjonsområder, men også innad i produksjonsområder, og særlig innenfor det Veterinærinstituttet så treffende betegner som «Red Light District»; PO3 og PO4. Dette synliggjør et betydelig uutnyttet potensiale for forbedring.
Veterinærforeningen og Tekna mener det er på tide å bruke insentiver som premierer helse- og velferdsmessige resultat for å få fortgang i forbedringsarbeidet. Historien har vist oss at produksjonsregulering er det sterkeste virkemidlet myndighetene har for å oppnå rask endring i næringen, hvor aktørene selv stimuleres til å finne de beste løsningene. Oppdrettere som klarer å drifte med god helse,velferd og lusekontroll, må premieres med produksjonsvekst.
Både den forrige og den nåværende regjeringen har mål om en bærekraftig havbruksnæring. Men det er oppsiktsvekkende hvor sjeldent biologien er en del av bildet når politikerne snakker om bærekraft, og i praksis så er hensynet til biologien helt fraværende i politiske virkemidler og reguleringer. Det blir kunstig -og direkte feil - å beskrive bærekraft uten å ta inn kriterier som sier noe om hvordan hovedpersonen selv har det; nemlig fisken.
Vi trenger et skifte i hvordan vi behandler fisken. Fisk er dyr som omfattes av dyrevelferdsloven, det betyr at oppdrettsfisk skal ha et levemiljø og en håndtering som sikrer akseptabel velferd. Alle dyr har egenverdi uavhengig av nytteverdien for mennesker, og skal beskyttes mot sykdom og fare for unødige påkjenninger. Dette etterleves ikke godt nok i oppdrettsnæringen i dag. Årsaken er etter vår mening ikke «ond vilje», men et system som ensidig regulerer næringen basert på kriterier hvor hensynet til fisken glimrer med sitt fravær. Det sier seg selv at oppdretterne vil innrette sine handlinger etter de rammebetingelsene som gir størst potensiell inntjening. Når disse kun er innrettet mot lus, miljø og teknologiutvikling, og uten biologiske krav, så blir resultatene deretter. Vi har mer enn nok erfaring med at biologien ikke er noe man kan «fikse» i etterkant, den må være med fra start.
I dagens system vil kontroll med lus på bekostning av fiskevelferden premieres med produksjonsvekst, mens oppdrettere som setter fisken i førersetet for sine valg kan risikere nedtrekk av produksjon. Et eksempel på dette er ordningen med unntaksvekst, hvor et anlegg med 75 % dødelighet – og altså 3 av 4 fisk døde- ble belønnet med produksjonsvekst, fordi det tilfredsstilte kravene til lusenivå. Hvilke tiltak som ble benyttet for å oppnå dette målet ble ikke vurdert ved tildeling av «premien».
Dødelighet er ikke et optimalt mål på dyrevelferd, men det henger sammen og er et viktig sted å starte. Å få ned dødeligheten må være førsteprioritet i den nye dyrevelferdsmeldingen som regjeringen skal legge fram for Stortinget i vår. Vi har flere forslag til hvordan det kan gjøres:
- · Vekst gjennom velferd
o Oppdrettere som oppnår gode resultater innenfor helse, velferd og lus må premieres med produksjonsvekst.
o Enkeltlokaliteter som har gjentatte utfordringer med høy dødelighet og dårlig velferd, må få redusert sin produksjon.
o All produksjonsregulering må inneholde konkrete krav til fiskevelferden.
- Vi må ha standardisert metodikk for å måle velferd i produksjonen og dødelighet som velferdsindikator er et egnet startpunkt.
- Fiskevelferd og biologien må komme først når ny teknologi, nye driftsformer og nye metoder for håndtering utvikles.
- Fiskevelferd må forankres i alle deler av regelverket og særlig opp imot luseforvaltning.
- Mattilsynet må sikres tilstrekkelig med ressurser og verktøy til å utøve sin funksjon.
Fiskeriminister Bjørnar Skjæran uttalte ved fremlegg av Fiskehelserapporten at den rekordhøye dødeligheten i merdene «må ned», og understreket viktigheten av stadig utvikling og forbedring for å sikre Norges fortrinn som oppdrettsnasjon.
I løpet av året som er gått har dødeligheten fortsatt å vokse. Ingen nye tiltak for å få den ned har kommet på plass, og myndighetene skyver problemet foran seg med flotte målsetninger uten noen plan for handling. Tiden er overmoden for å ta politiske grep som beskytter fisken og som tar den ut av Red Light District og inn i vår blågrønne fremtidsvisjon. Vi siterer Edgar Brun fra Veterinærinstituttet: «God helse og velferd må få et større realpolitisk innhold».
