Farlig krutt i kostandskutt

Det er ikke nytt, vi har hørt det før – prisene er gode, men næringen blør. Frykten for hva et fremtidig, og i verste fall vedvarende prisdropp kan gjøre med næringen og lønnsomheten får trolig rakfisken til å sette seg i en og annen vrangstrupe på julebord langs Norges oppdrettskyst.

Derfor skal det kuttes, forståelig nok. Budskapet er klart; Kostnadene må ned.  Men hvordan? Og hvilke kostnader?

Det er i all hovedsak økte fôrkostnader og lakselus, men også nye reguleringer fra myndighetene og mangel på disiplin i tjenestene som pekes ut som viktige kostandsdrivere.

Dette stiller jeg meg bak. Spesielt lakselus og nye reguleringer er komplekse kostandshjul med stor grad av politisk påvirkning. Det intrikate samspillet mellom politikk og økonomi, tidvis i kraftig dissonans med miljø og biologi, gjør at en lite forutsigbar forvaltning vanskelig lar seg kutte som kostnadsdriver på kort sikt. Dette er første punkt for min bekymring når vi skal gå strammere budjsettider i møte. For hva er vel enklere å kutte enn de åpenbare kostandene som lyser mot oss i sluttregnskapet? Og hvor lett er det å øke budsjettrammen til et avgjørende arbeid som både tar tid, koster penger og krever mye større grad av kommunikasjon og samarbeid på tvers av selskaper enn det som utvises i dag?

Når jeg leser at økt fokus på fiskehelse blir nevnt i samme setning som øvrige kostnadsdrivere med tydelig negativt fortegn blir jeg virkelig bekymret. Og jeg skal fortelle hvorfor.

Stagnasjon og kostnadsøkning gjør at jeg som veterinær med et sterkt ønske om en positiv utvikling i havbruksnæringen tenker at det må være noe med måten vi bruker pengene på, og ikke minst måten vi jobber på som gjør at vi fortsatt sliter med å håndtere dette utemmelige villdyret – og da snakker jeg om biologien i sin helhet, ikke bare lakselus. Hvor lenge skal vi slite med de samme problemene fordi vi ikke legger ned nok tid og penger i systematisk forebyggende arbeid på vegne av hele næringen?

Vi hører stadig om at det nå i tider med høye priser og god inntjening er duket for å tenke langsiktig. «Biologien må komme først», men når det kommer til stykket og budsjettene settes og kostandene skal kuttes – da sliter vi med å se fisken for bare lus. Vi sliter med å skille langsiktig investering i forebyggende arbeid fra fakturaen på prøvesvarene og kostnaden et forebyggende regime representerer mot den umiddelbare effekten det gir. For det gir ikke alltid en umiddelbar effekt.

Den viktigste årsaken til at langsiktig og systematisk forebygging koster, er fordi den tar tid. De positive resultatene er ikke alltid umiddelbare, men desto mer vedvarende og besparende når de først inntrer. Og det er jo det vi ønsker å oppnå. I tillegg er det viktig å huske at effekten, og således verdien, av slike forebyggende tiltak først og fremst skapes når hele næringen tar dem i bruk. De må implementeres og forankres langs hele kysten.

Det er godt mulig at det tidvis virker å ryke med for mye penger på analyser og besøk fra fiskehelsetjenestene og kompetansebedrifter på biologisiden, men når fiskehelsepersonell ikke får de økonomiske rammene og plattformen til å gjøre den jobben som er nødvendig på grunn av innstramninger på ulike nivåer, da vil vi gå de samme utfordringene i møte år etter år.

Det hersker liten tvil om at lønnsomhet i en industri som jeg forøvrig er stolte av å være en del av, og som helt og holdent er avhengig av biologien, krever at vi hele tiden ligger noen steg foran både lus og smittedynamikk i våre strategiske avgjørelser. Det krever at vi utviser forståelse for hvordan miljø, fiskehelse og velferd skal ivaretas for å unngå at problemene oppstår.

Det er ingen tvil. Kostandene må ned, men overilte kostnadskutt på posten for fiskehelse vil bidra til å utsette den bærekraftige veksten til tross for kortsiktig glede over nok et positivt årsresultat. I tillegg må vi tenke nytt rundt hvordan fiskehelsekompetansen skal brukes og hvordan vi skal kommunisere bedre for å effektivisere arbeidet.

Ja, næringen blør. I alle fall mer enn vi kan akseptere når vi har verktøyene og kunnskapen som skal til for å lykkes i fremtiden. En del av det handler om å kutte riktig - for ikke å snakke om å investere riktig.

Jeg håper derfor at alle bevæpnede beslutningstakere for fremtidige budsjetter tenker seg nøye om før de fyrer løs på kostnadspostene for forebyggende fiskehelse. Det er nemlig den kompetansen vi ikke burde spare på, men som burde implementeres på alle nivåer i næringen for å legge et godt grunnlag for videre bærekraftig eksistens og vekst av norsk oppdrett.

• Karoline Skaar Amthor er utdannet veterinær fra Norges Veterinærhøyskole
• Hun har en MSc i Entreprenørskap og Innovasjon fra NMBU
• Hun har jobbet med forebyggende fiskehelse både gjennom rutinemessig oppfølging av anlegg, samt gjennom arbeid i grensesnittet mellom forskning og kommersiell virksomhet.
• For tiden jobber hun med forebyggende fiskehelse og optimalisering av smoltkvalitet gjennom fokus på hvordan bakterier i fiskens miljø, særlig i tidlige livsfaser, påvirker fiskens naturlige flora, vekst og generelle motstandsdyktighet mot sykdom.