Sjømat Norge kritiserer Havforskningen i et brev til Per Sandberg

I brevet, som du kan lese i sin helhet her, støtter Sjømat Norge seg i stor grad på den eksterne evalueringen "Stø på havet" av Havforskningsinstituttet som ble foretatt  Oxford Research fra 2012.

I rapporten påpekes det at en risikovurdering ideelt sett skal være en objektiv, interesseuavhengig beregning av risiko:

«Risikohåndtering ved valg mellom ulike sett av tiltak som alle sikrer beskyttelsesnivået, vil være av politisk karakter når det gjelder de avveininger som må gjøres i forbindelse med vedtak om hvilket sett av tiltak som skal anvendes. Risikovurderingene må ikke påvirkes av de politiske føringer som gjelder for valg av tiltak i ulike situasjoner. For det andre må man sikre at de som er ansvarlige for selve risikohåndteringen, ikke påvirker risikovurderingen på en slik måte at de beregninger som der gjøres «tilpasses» de tiltak man a priori anser som «tiltalende». Av samme grunn må heller ikke «risikovurdererne» på noen måte, direkte eller indirekte, kunne gjøres ansvarlige for risikohåndteringen for eksempel ved at de inviteres til å gi råd om valg av tiltak i gitte situasjoner.»

- Etter vår oppfatning har HIs risikovurdering som årlig presenteres i samlet rapport, vært preget av å være en arbeidsstrategi innenfor flere felter herunder temaet lakselus med presentasjon av ulike hypoteser og ikke en risikovurdering dvs en risikoberegning basert på dokumentert vitenskap. Rapportene har dessuten omfattende avsnitt om forslag til tiltak og aksjonsgrenser ved forekomst av f.eks. lus på ulike nivåer uten at dette presenteres som råd til myndighetene om risikohåndtering, skriver Sjømat Norge i brevet til Sandberg.

- Vårt poeng er at hva som velges som passende risikohåndteringstiltak på myndighetsnivå, må være et resultat av avveininger mellom ulike hensyn som f.eks. hensynet til ytre miljø, hensynet til sjømatproduksjonen samlet og hensynet til at produksjonen må være økonomisk bærekraftig. Det er med andre ord en prosess basert på politiske avveininger, og i så måte har heller ikke HI særskilt kompetanse selv om det er forventet at de gir råd, men de kan aldri være annet et forslag, mener organisasjonen.

- Hi må balansere forsiktig

Noe av konklusjonen fra 2012-rapporten er blant annet at HI står støtt innen de tradisjonelle arbeidsområdene knyttet til fiskeriforvaltningen, men at instituttets rolle og faglige bidrag til forvaltningsrådgivning er imidlertid mer omdiskutert på nyere arbeidsområder som akvakultur-, miljø- og petroleumsrelaterte spørsmål.Evalueringen avdekket også at det eksisterer en rekke strukturelle og kommunikasjonsmessige forhold som svekker HIs stilling i det norske samfunn, og hemmer instituttets effektivitet og utvikling.

Sjømat Norge viser til at HIs formål nummer 1 er å utforske havets og kystens miljø og biologi. Nummer 2 er tjene som rådgiver for Fiskeri- og kystdepartementet, Fiskeridirektoratet, Mattilsynet, andre myndigheter, fiskerinæringen og annen næringsvirksomhet i spørsmål som angår forvaltning av havets og kystens biologiske ressurser og miljø, og nummer 3 gjøre forskningsresultater kjent for forvaltningen, næringen og samfunnet.

- Punktene 1 og 2 skal være uavhengig vitenskap, Punkt 3 er råd som vedtektene sier, at HI skal gi både til myndigheter og relevante næringer. Her må HI og deres ansatte balansere forsiktig og være meget bevisste på forskjellen mellom 1 og 2 på den ene side og 3 på den andre. Det HI må sørge for å unngå, er å innrette 1 og 2 for å underbygge forutinntatte meninger om hva som bør være mål og virkemidler for sjømatproduksjonen i havbruk, skriver Sjømat Norge.

Det vises også til at evaluator er kritisk til hvordan instituttet forvalter og utvikler sin kompetanse.

Skille formidling og rådgivning

Når det gjelder skillet mellom formidling av forskningsresultater og rådgiving viser Sjømat Norge til at det i evalueringsrapporten er pekt på følgende:

«Når det så gjelder de rådene som HI gir, så fremkommer det hos en del interessenter kritikk om at disse ikke alltid er tråd med tradisjonen i forvaltningen om forholdet mellom fag og politikk.» «Ved å trå over den usynlige, med samtidig svært strenge, grensen inn til forvaltningen og politikkens felt, vil instituttets omdømme kunne stå på spill.» «I sum avtegner det seg et bilde som bør medføre at HI klargjør hvordan det skal jobbes med rådgivnings-prosesser i fortsettelsen.» «Evaluator mener det kan synes klokt å profesjonalisere rådgivningsprosessen. Det å gi råd til forvaltningen, bl.a. det å kombinere fag og politikk, er komplisert.»

- Evalueringsrapporten fra 2012 peker således tydelig på utfordringene og forbedringspotensialet ved HI både når det gjelder rolleforståelse, kvalitet i det vitenskapelige arbeidet og kommunikasjon i knyttet til grensesnittet mellom formidling av vitenskapelige kunnskaper og rådgiving, konkluderer Sjømat Norge.

- HI synes ikke å ha tilstrekkelig kompetanse i rammebetingelsene for hvorledes deres vitenskapelige kompetanse kan/skal anvendes i en politisk setting. Skal man gi råd inn i politiske prosesser, er det helt vesentlig at vitenskapelige kunnskapsstøtteinstitutter ikke drar sine konklusjoner fra vitenskapelige resultater lenger enn resultatene faktisk gir grunnlag for.

Luseforvaltning

Det påpekes også at HI har foreslått en hel forvaltningsmodell for lusekontrollen der overvåkning av lus på villfisk er et viktig element.

- Det som er interessant her er at det er Veterinærinstituttet (VI) som er kunnskapsstøtteinstituttet for myndighetene når det gjelder overvåkning og forskning knyttet til «sykdomslære». Epidemiologisk kompetanse dreier seg om beskrivelse og forståelse av meget komplekse biologiske prosesser som ligger bak populasjonsdynamikk og sykdomsdynamikk. Epidemiologiske kunnskaper er basert på at kunnskapene bygges sten på sten fordi det er komplekse mekanismer og ingen enkeltfaktorer eller enkeltmekanismer er som regel ikke totalt avgjørende for de svingninger i populasjoner og/eller sykdomsvariasjoner man faktisk observerer.

- HI har begrenset kompetanse i epidemiologi. I forbindelse med høringen i Stortinget ga VI klart uttrykk for at VI mener at HIs modell bygger på faglig sett, feil strategi for kontroll med overførbare sykdommer – så også når det gjelder lakselus.

De viser blant annet til advokatfirmaet Steenstrup Stordranges brev på vegne av NSL hvor det vises til å være behov for ny vurdering av den vitenskapelige kvaliteten ved arbeid som gjøres av HI. De viser også til at Næringskomiteen i forbindelse med stortingsmeldingen ga flere merknader blant annet på at overvåkningsprogrammet for lakselus kompliseres av at Havforskningsinstituttet både opptrer som forvalter og forsker. Også at komiteen påpekte at det finnes flere kompetente fagmiljøer, både offentlige og private, som er i stand til å delta i utarbeidelsen av en slik modell og overvåkning.

- Merknadene fra Næringskomiteen viser at det fremdeles stilles spørsmål ved HIs kompetanse, rolleforståelse og involvering av kompetanse fra andre miljøer enn HI selv. HI er et kunnskapsstøtteinstitutt som i henhold til vedtektene, også skal gi råd til havbruksnæringen, og HI er et institutt der øverste sjef i pyramiden, er fiskeriministeren. Det er således grunn til å anta at også HI bør understøtte de politiske målsetninger satt av den til enhver tid sittende regjering. Et av denne regjeringens mål er å bidra til økt sjømatproduksjon gjennom havbruk.

- Hi har klare forbedringpunkter

Organisasjonen skriver også at det har fått tilbakemeldinger på at HI i internasjonale flora oppfattes som tendensiøse motstandere av norsk havbruk og med kraft hevder at dagens laksestammer vil utryddes pga lus og rømming.

- Det er det ikke vitenskapelig grunnlag for å si, stadfester Sjømat Norge.

Med bakgrunn i de ulike eksemplene belyst  brevet, skriver de derfor at HI har klare forbedringspunkter når det gjelder forbedring og kvalitetssikring av vitenskapelig standard, rolleforståelse, kommunikasjon og samhandling med andre vitenskapelige miljøer og de grupper som HI i henhold til sine vedtekter skal rådgi.

- Vi håper departementet kan bidra til dette med sine styringssignaler til instituttet. Dersom forutsetningene for sjømatproduksjon baseres på sviktende faglig grunnlag, vil dette kunne ha svært negative konsekvenser både for de politiske målsetningene om vekst og for norsk økonomi, konkluderer de.