- Vi har en lang forvaltningshistorie

Lakseoppdrett. En forholdsvis ny næring i nord som gir mat, arbeidsplasser og velstand, men også miljøpåvirkning – protester og irritasjon. Hvordan skal man forvalte en slik næring for å sikre en bærekraftig utvikling? Det er forskere i fire land i gang med å prøve å finne svar på.

Canada, Færøyene, Island og Norge. I alle landene er det en generell forventning om vekst i den lukrative havbruksnæringen, der lakseoppdrett er størst. Hvilke utslag gir ulike forvaltningsregimer? Og har Norge noe å lære av de andre?

Muligheter og utordringer

– Norge som verdens største produsent av oppdrettslaks er som storebror å regne, vi har en lang forvaltningshistorie, og at vi er vant til at andre ser til oss for å lære av hvordan vi styrer næringa her, men kanskje har vi noe å lære av å se til andre, spør forsker Ann-Magnhild Solås i Nofima.

Det hun som leder forskningsprosjektet med navnet «FourSalmon».

Oppdrettsnæringen representerer store muligheter for samfunnsutvikling, arbeidsplasser og avkastning, men også utfordringer knyttet til miljømessig og samfunnsmessig påvirkning. Det er fortsatt usikkerhet om oppdrettsnæringens langsiktige effekter for miljø og samfunn.

Det haster

Og fordi lakseoppdrett er en raskt voksende næring som representerer intensivering av industriaktiviteten i nordlige og arktiske strøk, haster det å komme opp med nødvendig kunnskap om hva som er god forvaltning.

– Dette understreker behovet for en kunnskapsbasert forvaltning som er i stand til å vurdere og ivareta de mange og ulike aspektene ved lakseoppdrett. Ved å sammenligne forvaltningen i fire ulike nordlige land, ønsker vi å styrke denne kunnskapsutviklingen, sier Ann-Magnhild Solås.

Stikkord er blant annet miljømessig bærekraft, og hvordan sikre rettferdig fordeling av byrder og goder.

I oktober 2019 møttes forskere fra de fire landene på Island, for å komme i gang med kartlegging av de ulike forvaltningsmetodene i laksenæringen. Spesielt konsentrerer de seg om hvordan hensyn til miljø- og samfunnseffekter er tatt inn i regelverket.

– Vi ser på to ulike faser: Tildeling: Hva er kriteriene for å få tillatelse til å drive lakseoppdrett? Og drift: Hva er kriteriene for fortsatt produksjon i sjø? Myndighet, lovverk, ansvarsfordeling, prosesser og prosedyrer og lokalsamfunns rolle står sentralt her. På Island møtte vi folk som jobber i forvaltninga i Reykjavik; mattilsyn, miljømyndighet, planmyndighet og havforskninga – som leverer modeller og anbefalinger til forvaltninga – og fiskeriorganisasjonen, som også inkluderer oppdrettsaktører, forklarer Nofima-forsker Ingrid Kvalvik, som leder arbeidet med å sammenligne de ulike forvaltningsregimene i prosjektet.

 Ny innsikt

Lignende kartlegging skal også gjøres på Færøyene, i Canada og i Norge.

– Målet med prosjektet er å studere hvordan forvaltningen i de ulike landene er organisert og praktisert. En slik sammenligning vil gi ny innsikt til myndighetene, havbruksnæringene og lokalsamfunn, sier Ann-Magnhild Solås.

De fire landene i prosjektet er ulike som lakseprodusenter, og forskerne mener det derfor ikke er overaskende at de finner forskjellige løsninger i forvaltninga også.
– Der Norge har en relativt lang historie med både produksjon av laks og styring av denne produksjonen, er Island på mange måter som en nykommer å regne, i hvert fall i industriell skala. Canada har til dels ulike utfordringer på øst- og vestkysten, og dermed også ulik forvaltning på de to kystene. På Færøyene er det meste av det egnede sjøarealet tatt i bruk, og vekst kan vanskelig skje ved å dele ut nye tillatelser, oppsummerer Ingrid Kvalvik.

De slår fast at de fire landene har ulike løsninger for hvordan og hvor ofte vekst tillates, om tillatelser er tidsbegrensede eller ikke, og ulike krav som stilles i prosessen.
– Vi ser også at det er ulike måter å hente inn kunnskap på, og ulike former for risikovurderinger. Det er ikke dermed sagt at løsningene i de andre landene vil passe i Norge, men vi er likevel interesserte i å se hva vi kan lære av andres måter å gjøre ting på, sier Ann-Magnhild Solås.

Deler kunnskap

Planen er at den kunnskapen som samles gjennom prosjektet skal gjøre tilgjengelig for de fire landenes myndigheter på ulike forvaltningsnivå – både sentralt, regionalt og lokalt.
Forskerne planlegger også å dele sine funn med andre forskermiljø gjennom møter og konferanser.

– Dette er viktig for å øke den generelle kunnskapen om forvaltning i laksenæringen, sier Ann-Magnhild Solås.