Kronikk: Lavtrofisk havbruk – kilde til nye fôringredienser?

Dette trekker en gruppe forskere fra Havforskningsinstituttet frem i en kronikk som er publisert i marsutgaven av Norsk Fiskeoppdrett.

Kronikken er også gjengitt under:

Av Kristin Hamre, Erik-Jan Lock, Øivind Strand, Tore Strohmeier, Antony J. Phillips, Gro-Ingunn Hemre

Havforskningsinstituttet

Kristin.Hamre@hi.no

Verdens matvareorganisasjon (Food and Agriculture Organisation, FAO) har regnet ut at man bør øke andelen av sjømat i humant kosthold fra nåværende 2 til 10 % (vekt) og en rekke nyere rapporter sier at man må øke uttak av lavtrofiske arter for å få dette til. Logikken her ligger i at man mister ca 90% av biomassen når man beveger seg ett trinn opp i næringskjeden. Produksjonen av planter (alger) i havet er like stor som planteproduksjonen på land, men siden vi hovedsakelig høster fisk høyt i næringskjeden, står vi igjen med et veldig lavt utbytte. Verdens villfiskressurser er i stor grad utnyttet. Fiskeoppdrett fortsetter å øke, men allerede nå er tilgangen på fôrråvarer en utfordring, og en fremtidig begrensende faktor hvis vi ikke utvikler nye fôrråvarer. Vi trenger derfor økt produksjon av biomasse som både kan brukes til mat for mennesker og som fôringredienser.

I Norge har vi stor entusiasme når det gjelder utvikling av makroalgeproduksjon, mens produksjon av organismer som filtrerer planteplankton og andre organiske partikler fra sjøen (filterfødere, f.eks. sekkedyr og skjell), har mindre oppmerksomhet. Både makroalger og filterfødere er identifisert av norske og internasjonale eksperter som nøkkelorganismer for å øke matproduksjonen. I denne artikkelen vil vi bruke blåskjell som representant for filtrerende organismer, siden det er den arten som er mest aktuell for Norge.

Et tema som mangler i debatten om mat fra havet er hvordan innhold av næringsstoffer i de aktuelle nøkkelorganismene sammenfaller med hva mennesker, og oppdrettsfisk, egentlig trenger. Den mest omtalte ingrediensen i mat og fôr er proteinet.  Det bør være balansert med hensyn til aminosyrer og utgjøre en stor andel av et sunt kosthold. Animalsk protein, f.eks. fra fisk og blåskjell er som oftest balansert, mens planteprotein, f.eks fra soya, har lavt nivå av en eller flere aminosyrer i forhold til behov hos både mennesker og fisk. Fett inneholder viktige fettsyrer: Langkjedete omega-3 fettsyrer finner man i planter og dyr fra det marine miljø, omega-6 og kortkjedete omega 3 fettsyrer i planter fra landjorda. Fett inneholder også fettløselige vitaminer, og er en viktig energibærer. Karbohydrat, som sukker og stivelse, er kun energi. Matvarer og fôringredienser utgjør en næringspakke, der hver enkelt matvare har med seg mikronæringsstoffer. Fisk har med seg mer mikronæringsstoffer enn kjøtt, som f.eks mange B-vitaminer, vitamin A og D, samt jod og andre essensielle mineraler. Sammen me høyt proteininnhold er det dette som gjør fiskemel til en uovertruffen fôringrediens. Planter er gjerne gode kilder til andre mikronæringsstoffer enn det som fins i kjøtt og fisk.

Så, hvordan står det til med næringsinnholdet i makroalger og blåskjell? Makroalger har lavt nivå av protein og fett og høyt innhold av karbohydrater (Figur 1). Det blir ofte hevdet at det kan være opp til 50% protein i makroalger (av tørrvekt), men dette skriver seg fra bruk av feil analysemetode. Når man regner protein som summen av aminosyrer varierer proteininnholdet i makroalger mellom 3 og 24% av tørrvekt. Tare pleier å ligge lavt på denne skalaen. Videre har algeprotein en aminosyresammensetning som ikke er balansert i forhold til hva folk og fisk trenger. Makroalger mangler bl.a. de essensielle aminosyrene lysin og metionin, som også er typisk for planteprotein fra landjorden. Fettet har en relativt høy andel omega-3 fettsyrer men siden mengden fett er liten, har dette ikke så stor verdi, med unntak der man kan bruke tang/tare for å øke omega-3 verdien av f.eks insekter, som igjen kan brukes som fôr. Karbohydratene er ulike fibertyper, og tungt fordøyelige. Det er mye mineraler i makroalger, noe som kan være en positiv mulighet, men også en utfordring for mattryggheten. Mange arter av makroalger inneholder mye jod. Jodmangel er et reelt problem i Norge og internasjonalt og kan blant annet påvirke utviklingen hos foster og spedbarn. For mye jod er imidlertid giftig og man skal derfor ikke spise for mye makroalger. Andre mineraler og tungmetaller er også en utfordring.

Makroalger kan brukes til å fremheve smak, og algekrydder kan fungere både som supplement av mikronæringsstoffer og som smaksforsterker. Man sier at de spiser mye makroalger i Japan, som antagelig har det høyeste inntaket, men ifølge SAPEA rapporten er konsumet bare 5-10 g tørrvekt per hode per dag, noe som underbygger begrensningene tang har som mat. Makroalger kan tilsettes i fiskefôr men dersom andelen kommer over 10% (på tørrvekt) går det utover veksten til fisken.

Man kan se på dyrkning av blåskjell som en måte å høste marine mikroalger på, vi er på samme trofiske nivå som planteetere på land og produktet er en matvare med mye høy-kvalitets animalsk protein og medfølgende god mikronæringsstoffpakke. Blåskjell inneholder også marint fett med omega-3 fettsyrer. Produksjonspotensialet for blåskjell og nærstående arter på verdensbasis er anslått til 50 ganger høyere enn dagens produksjon, noe som antagelig vil overgå markedet for humant konsum mange ganger. Økt produksjon sammen med biprodukter fra konvensjonelt blåskjelloppdrett som undermåls skjell etc., kan brukes som fôringrediens. Mange vil reagere på forslaget om å bruke blåskjell som fiskefôr, men det vil kunne erstatte fiskemel og siden det er en lavtrofisk art vil den kunne produseres i mye større mengde. Produksjon av blåskjell er dessuten arealeffektivt, man trenger ikke å tilføre fôr og energiforbruket er lavt. Blåskjell kan inneholde bakterier og virus, men strenge krav til prosessering vil ta knekken på dem. Videre ble det i en studie der algetoksiner ble gitt til fisk, ikke funnet akkumulering av toksinene i muskel eller negative helse-effekter på fisken. En realisering av det store potensialet for dyrking av blåskjell og andre filterfødere vil kreve tilgang på areal og effektivisert produksjonsteknologi.

Vi mener at man må se lengre enn til å måle mattilgang som tilgang på biomasse i kg eller kalorier, og heller regne i tilgang på næringsstoffer. Protein og energitilgang er de viktigste faktorene når man skal beregne mengden mat det er behov for, men man skal også være oppmerksom på behovene for mikronæringsstoffer. I 1996 inkluderte FAO protein og mikronæringsstoffer i matsikkerhetsbegrepet, i tillegg til energi, fordi man så at tilgang til nok kalorier ikke var tilstrekkelig til å oppnå god helse. Mangel på aminosyrer og mikronæringsstoffer, såkalt «hidden hunger», kan motvirkes med økt konsum av sjømat.

Havet har et stort potensial for å gi økt matproduksjon, men muligheten for å lykkes blir bedre hvis vi tar de riktige valgene når vi skal utvikle produksjonssystemene. Hvis vi klarer dette på en god måte, kan det føre til økt selvforsyningsgrad, sunnere mat, lokal produksjon av fôringredienser og et viktig bidrag til verdens matproduksjon ved utvikling av metoder og teknologi som kan utveksles med andre nasjoner. På denne måten kan vi bidra til å oppnå FN’s andre SDG; «no hunger», og FAO’s mål om at 10% av maten vår skal komme fra havet. Norge har en av verdens rikeste kyster og har tilgang på kunnskap og finansiering. Dette er et godt utgangspunkt for utvikling av havbaserte matsystemer.

Referanser fås ved henvendelse til førsteforfatter:
Kristin Hamre
Kristin.Hamre@hi.no