- Lakseeventyret må lønne seg for alle

Norge er en pioner innen oppdrett. På 40 år har vi utviklet en fantastisk industri med et eventyrlig vekstpotensial. De siste årene har vært en økonomisk fest for lakse-Norge. Næringen har vært gjennom en fantastisk industrialisering. Ingen proteinkilde produseres mer effektivt enn laksen. Klimaavtrykket er syv ganger lavere enn for rødt kjøtt. I rekordåret 2016 tjente oppdretterne 55 milliarder kroner på å produsere 14 milliarder laksemåltider.

Og flere laksemåltider skal på bordet: Selv om 70 prosent av klodens overflate er vann, kommer bare to prosent av verdens mat fra havet. Vi er gudgitt de beste lokalitetene for oppdrett i hele verden. Det er ikke uten grunn at FAO peker på Norge når de snakker om hvor maten til en voksende verdensbefolkning skal produseres.

Like lite som kraftselskapene eier fossefallene og oljeselskapene eier norsk sokkel, eier oppdrettsnæringen norske fjorder. Prinsippene som gjelder for olje- og kraftnæringen bør også gjelde oppdretterne. Naturen tilhører oss alle, og næringsaktører som får bruke allmenningen trenger en license to operate fra resten av samfunnet.

Gir tilbake

Uten tilgang til fjordene hadde oppdrettseventyret aldri blitt realitet. Gleden oppdretterne har hatt av sjøarealene er udiskutabel, og havbruksnæringen gir allerede tilbake til samfunnet i form av arbeidsplasser, selskapsskatt, ringvirkninger og levende lokalsamfunn. Forskningsinstitusjonen SINTEF har dokumentert at for hvert årsverk i havbruksnæringen skapes det en ekstra arbeidsplass i tilknyttede næringer.

Eidenes-utvalget konkluderte nylig med at norske fiskere bør betale en avgift til fellesskapet for å få lov til å høste av fiskeressursene. De samme resonnementene er også anvendbare for oppdretterne.  Det er derfor bare rett og rimelig at de som eier landet skal få noe tilbake for å legge forholdene til rette for lakseindustrien. Motstand i lokalsamfunn mot nye konsesjoner må tas på alvor. Når flere av landets største oppdrettskommuner har sagt nei til å tilrettelegge for mer oppdrett bør alarmklokkene gå. I perioder hvor en laks er verdt like mye som et fat olje er ikke et mislykket Havbruksfond kompensasjon nok for ulempene næringen påfører.

Bør skattelegges basert på fruktbarheten

Det norske samfunnet er et korporativ for ulike interesser. Kapital, arbeidsgiver og arbeidstakerinteressene er godt organisert i laksenæringen. Nå er det politikernes oppgave å organisere fellesskapsinteressen. Ifølge økonomen Ricardo skal grunnrente betales til grunneier for bruk og slitasje av allmenningen. Overskuddet som aktiviteten skaper med bruk av den aktuelle innsatsfaktoren bør skattlegges basert på fruktbarheten i allmenningen og den fordelen bruk av allmenningen gir for den som får utnytte den. Eksempelvis er grunnrenten for vannkraft satt til 34,3 prosent, mens den for petroleumsnæringen er satt til 54 prosent. Grunnrenten kommer i tillegg bedriftsskatten, og må ikke settes så høyt at den gjør det ulønnsomt for kapitaleierne å investere i den aktuelle industrien. For oppdrettsnæringen har det vært antydet en ressursrente på et par prosent av overskuddet. Et alternativ til ressursrente til staten kan være en arealavgift til kommunene.

Slik jeg ser det er ikke en ressursrente en avlat for å bøte på et dårlig omdømme. Omdømmet kan bare utvikles gjennom tillitsbyggende aktiviteter og god endringskommunikasjon. Ressursrente må begrunnes med at laksenæringen må lønne seg for alle. Alternativt at næringen i det minste erstatter belastning og skade ved bruk av allmenning.

Les flere relaterte saker: 

• – Oppdretterne må lære bedre å kommunisere ut til folk, ellers blir de pisset på
• Geelmuyden Kiese har åpnet kontor i laksehovedstaden
• – Det eksploderer ofte, men oppdretterne vet ikke hva de skal gjøre