En velregissert sushidans

Hvor mye skal det egentlig koste med et sushimåltid? Er det virkelig verdt å tømme lommeboken for å spise fisk? Kan man ikke like gjerne plukke opp et brett med sushi fra 7-eleven?

Alt dette var spørsmål jeg ikke stilte meg da jeg tok turen til Sushisho Masa i hjertet av Tokyo. Bookingen ble gjort flere måneder i forveien, og jeg hadde lest mye om restauranten på forhånd. Forventingene var mildt sagt skyhøye.

Det er sushi-chefen Masakatsu Oka som styrer restauranten, han har drevet med sushi i en årrekke og vet nøyaktig hvordan han vil ha det. Når man tar plass i en av de syv stolene, fylles lokalet fort opp av stemmen hans som ønsker deg velkommen, akkompagnert med et høylytt «kampai», som betyr skål på japansk.

Et fyrverkeri av endorfiner

Det var helt fascinerende å se hvordan sjefen selv jobbet med de ulike sushibitene. Et skritt til høyre, to til venstre, en finger på risen, sylskarp presisjon og en enorm lidenskap. 

Det føles som at hver eneste bit han lager, er det viktigste han noen gang har gjort. Det er ingenting som blir overlatt til tilfeldighetene. 

Sushien blir levert fra hånd til hånd i et forrykende tempo. En har knapt rukket å registrert hvilken fisk den forrige biten inneholdt, før Chefen står klar med en ny en i hånden. Alt fra blekksprut, hestmakrell, tunfisk, krabbe, kråkebolle og mye mer, gjorde at det var både nyttårsaften, jul, påske og bursdag i belønningssenteret i hjernen.

30 sekunders regel

Selv om jeg gjerne skulle ha fotografert hver eneste sushibit som kom på løpende bånd, måtte jeg heller konsentrere meg om å spise sushien mens den fortsatt var fersk. Masakatsu Oka fortalte til oss at det er en gyllen regel at sushien bare er fersk i 30 sekunder, og at man derfor må spise den umiddelbart.

Jeg forsøkte en gang å vente til det hadde gått 40 sekunder, bare for å se om det smakte skikkelig dritt. Det gjorde det altså ikke, men det er nok mye sannhet i at den smaker best når den er blodfersk.

Det var også en stor usikkerhet underveis i hvordan jeg skulle spise sushien. Skulle jeg angripe den med spisepinner eller bruke hendene? Etter en del forvirring, lente han seg over og fortalte at nigiri kunne spises med hendene, mens det var vanlig å bruke pinner på sashimien. Når vi fikk servert torskesæd i en skål, sa han derimot ingenting om hvordan dette skulle inntas. Jeg valgte derfor å innhalere det gjennom nesen. Hehe, neida.

Alle gode ting

Som alle gode ting måtte også denne gastronomiske opplevelsen ta slutt etterhvert. Etter å ha inntatt over seksti biter over tre timer og brutt av en de syv dødssyndene, nemlig fråtsing, måtte jeg til syvende og sist kaste inn det imaginære håndkledet. Hadde vi som satt der klart flere biter, så hadde vi også fått det, ettersom det ikke var noen begrensning i den selekterte menyen som Chef Masakatsu Oka hadde satt sammen.

Dersom du på et tidspunkt befinner deg i Tokyo, eller planlegger å reise til Tokyo, kan jeg varmt anbefale denne restauranten. Det koster skjorta, men forhåpentligvis har du nok skjorter fra før, og kan dermed avse noen kroner for å få et av dine livs beste måltid.

Før jeg pakket snippsekken min og forlot restauranten, fortalte jeg til Chefen at dette var så bra at jeg kom til å fortelle alle om det når jeg returnerte til Norge. Han ba meg ikke gjøre det, ettersom de allerede har en fast gruppe med kunder som kommer der for å spise, og det er trangt om plassen. (Hehe, sorry!)