Krever konsekvensutredning av lakseskatten

Styrelederen i Nordlaks påpeker i innledningen til sitt høringssvar til Havbruksskatteutvalgets NOU NR 18 2019, at han mener den inneholder flere faktafeil og bristende forutsetninger.

- Disse er allerede påpekt i det offentlige ordskifte og ganske sikkert vil bli påpekt i andre høringsuttalelser. Vi vil derfor (i høringssvaret, red. anm.) konsentrere oss om noen av de bristende forutsetninger i mandatet og utvalgets utredning, samt konsekvensene for verdiskapingspotensialet fra de marine og maritime næringene i Norge.

• Les også: Slik er forslaget til beskatning av havbruksnæringen
• Les flere saker om Havbruksskatteutvalgets forslag her

Høringssvaret fra Nordlaks, signert Kjell Bjordal, er gjengitt under:

Nordlaks er en familieeid havbruksbedrift med hovedkontor på Stokmarknes i Hadsel kommune. Konsernet har om lag 420 ansatte, og omsatte i 2018 for nær tre milliarder kroner. Nordlaks sin aktivitet spenner over 12 kommuner i nordre Nordland og sørlige Troms, og omfatter stamfiskproduksjon, settefiskproduksjon, oppdrett av matfisk i sjø samt slakteri, videreforedling, videreforedling av restråstoff og til slutt salg og eksport av våre produkter. Nordlaks arbeider også på bred front med utviklingsarbeid og er i gang med store investeringer for å fornye vår verdikjede. Nordlaks investerer nå om lag fem milliarder kroner i to Havfarmer, to nye brønnbåter, nye settefiskanlegg og er i gang med planlegging av fornyelse av fabrikken på Stokmarknes. Ringvirkningene fra eksisterende og kommende ny virksomhet er betydelig, både direkte i form av innkjøp av varer og tjenester, investeringer i anlegg og utstyr – og indirekte i form av skatter og avgifter.

Et todelt skattesystem; ett for kysten og ett for resten av Norge

I Finansdepartementets mandat begrenses utredningen til å gjelde eventuell grunnrente i havbruk, eller rettere sagt oppdrett av ett enkelt fiskeslag, nemlig laksefisk. Utvalgets flertall konkluderer med at det er grunnlag for en grunnrentebeskatning på oppdrett av laksefisk basert på at:

• Virksomheten drives på havet som er en felles ressurs, og
• Virksomheten er begrenset av offentlige reguleringer.

Hverken mandatet eller utvalget problematiserer at de samme to forutsetninger er til stede for praktisk talt all primærvirksomhet lang kysten; fra fabrikktrålere til sjarkfiske, fra oppdrett av andre fiskeslag og alger til taretråling og turistfiske. De samme to forutsetninger er også til stede i de fleste maritime næringene idet de er gjenstand for konsesjoner og andre begrensninger, og flere kommer til (eksempelvis hvilke cruiserederier skal få gå inn i norske fjorder).

Alle disse næringer har i perioder hatt høyere lønnsomhet enn lakseoppdrett og noen av dem har det også i dag.

Dette betyr at Finansdepartementet, gjennom en utredning av eventuell grunnrente innen oppdrett av ett fiskeslag forsøker å skaffe seg et prinsipielt fundament for et todelt skattesystem i Norge: Ett skattesystem for verdikjeden lang kysten med en alminnelig overskuddsskatt for primærverdiskapningen, hvor utvalgets flertall foreslår en skattesats på 62 prosent, og ett system for landets øvrige næringsliv med skattesats på 22 prosent.

Vi mener det er en grunnleggende forutsetning for demokratiet at så vel folket, som de besluttende politiske organer, gjøres fullt og helt oppmerksom på denne og andre konsekvenser av de forslag som utvalgets flertall medfører. I stedet har den offentlige debatten i etterkant av fremleggelsen av utredningen, som også utvalgets flertall har bidratt til, i stor grad begrenset seg til å handle om hvorvidt «rike laksebaroner» fortjener høyere skatt. Det er grunn til å minne om at utvalgets flertall sitt forslag innebærer et alvorlig brudd på prinsippet om likebehandling. Dette har hittil vært en sentral forutsetning for legitimiteten til det norske skattesystemet.

Manglende perspektiv og dynamikk i utviklingen av grunnlaget for velferdsstaten

I sitt mandat forutsetter Finansdepartementet at så lenge en investering er lønnsom både før og etter skatt, så vil skattenivået ikke påvirke investeringsviljen.

Investeringsbeslutninger gjøres på grunnlag av forventet kontantstrøm etter skatt. En forutsetning om at det er likegyldig for investeringsviljen om man sitter igjen med 78 kroner eller 38 kroner per 100 kroner tjent er naturligvis grunnleggende feil. Det er verd å minne om at grunnlaget for å redusere alminnelig overskuddsskatt fra 28 prosent til 22 prosent var forutsetningen om at det ville gi økt aktivitet.

Det vil være et grovt feilgrep å akseptere forutsetningen om at en økning av skattesatsen fra 22 prosent til 62 prosent ikke skal ha tilsvarende negativ effekt på fremtidig investeringsvilje og aktivitetsnivå i de marine og maritime næringer i Norge. At finansdepartementet legger til grunn to diametralt motstridende forutsetninger for utviklingen av skattesystemer for ulike deler av landet, og at utvalget ikke korrigerer denne forutsetningen, er diskvalifiserende for utvalgets flertall sine hovedkonklusjoner.

Utvalget har trolig rett i at en tilnærmet tredobling av skattesatsen rent statisk vil ha begrenset effekt på allerede gjennomførte investeringer og pågående virksomhet. Det vil imidlertid være ødeleggende for framtidig allokering av investeringsmidler. Følgene for kystens næringsliv og distriktene har i mindre grad kommet frem i utredningen og i den offentlige debatten. Skal en opprettholde bosetningen langs kysten er det viktig at målsetningen om vekst i norsk sjømatnæring er en reell målsetning. Data fra regional analyse (Telemarksforskning) viser at det er sjømatnæringene som er bærebjelkene i distriktsområde 5 og 6.

Nylig publiserte Indeks Nordland viser også at sjømatnæringene i dag både bidrar sterkt til å utjevne lønnsgapet mellom fylket og resten av landet, og at sjømat står for den sterkeste sysselsettingsveksten. Forslaget fra utvalget vil ha en klart negativ effekt på aktivitetsnivået langs kysten, og bidra til å forsterke sentraliseringen i Norge ytterligere. Utvalgets flertall sine forslag til rammevilkår, som innebærer et unikt høyt skattenivå innenfor en allerede internasjonal næring, vil akselerere utviklingen og føre til at en enda større andel av fremtidige investeringsmidler vil tilføres andre investeringer i Norge samt prosjekter utenfor Norges landegrenser. Norge ville med utvalgets flertall sitt forslag legge til rette for stadig sterkere internasjonal konkurranse, og således også bidra til å redusere det fremtidige skattegrunnlaget i næringen.

Det synes å være en gjennomgående politisk enighet om at økt verdiskapning fra marine og maritime næringer er landets beste alternativ for ny verdiskapning etter hvert som petroleumsinntektene avtar. I målsetningen om en femdobling av verdiskapningen innen sjømat før 2050 forutsettes at det etableres nye næringer som i dag er på idé-stadiet og således vil kreve betydelig med tålmodig høy-risikokapital. En oversett konsekvens av utvalgets flertallsforslag er at det åpenbart vil redusere interessen for næringsutvikling i de næringer Norge trolig har sitt største fremtidige verdiskapingspotensial, nemlig nye og gamle havnæringer.

Vi mener at det er god grunn til å anta at landets største eksportnæring basert på fornybare ressurser, norsk lakseoppdrett, neppe ville eksistert dersom den foreslåtte grunnrenteskatt hadde blitt etablert før næringen ble oppfunnet, og i alle fall ikke nådd den betydning næringen i dag har for landets og særlig distriktenes verdiskaping, skatteinngang og sysselsetting.

Arealleie og vertskommunenes rolle

Vi vil for øvrig vise til at utvalgets mindretall, samt Sjømat Norge, Nettverk for fjord- og kystkommuner og Norsk industri er samstemt om at det ikke bør innføres grunnrentebeskatning av oppdrett av laksefisk. Vi vil i så måte også vise til høringsuttalelse fra Sjømat Norge, hvor Nordlaks er medlem.

Vi er enig med nevnte parter i at vertskommunene bør kompenseres for leien av areal, og at en videreutvikling av havbruksfondet er rett måte å gjøre det på. Innretningen av nye inntekter til Havbruksfondet bør baseres på prinsippet om beskatning av overskudd. Det er avgjørende for den økonomiske bærekraften i oppdrettsnæringen, og med det også for økte fremtidige skatteinntekter for nasjonen.

Politisk usikkerhet

Et viktig kjennetegn med et velfungerende samfunn er forutsigbarhet og politisk stabilitet. Norge har i hele sin historie hentet hoveddelene av sin verdiskapning fra havet. Ved å tilnærmet tredoble skattenivået for en av mange havnæringer med samme kjennetegn, vil det skapes en forventning om at tilsvarende beskatning vil bli gjennomført for eksisterende næringer og nye havnæringer så snart de blir lønnsomme.

En offentlig utredning har som oppgave å belyse konsekvensene av et forslag. Utvalgsflertallets innstilling, i NOU 2019:18, har så stort langsiktig skadepotensial på norske marine og maritime næringer at det vil være uforsvarlig å vedta forslaget uten en særskilt konsekvensutredning.