Jeg lever i en Coop-reklame

I 2017 var det en svært bekymret sjefsøkonom som uttalte seg i Dagens næringsliv om at én av to bedrifter selges til utlandet – én av fire arbeidsplasser og én av tre kroner i omsetning kommer fra utenlandskontrollerte norske foretak. SSB publiserte i juni 2021 tall som viser at det er over 8.100 utenlandskontrollerte foretak i Norge, som sysselsetter rundt 350.000 personer og skaper verdier tilsvarende 438 milliarder kroner (2019 tall).

Hvorfor fører vi en skatte- og næringspolitikk i dette landet som gjør det attraktivt for utenlandske eiere å investere og kontrollere vesentlige deler av verdiskapningen og arbeidsplassene? Hvorfor ringes jeg ned av investorer og tilretteleggere som, for å bruke ordene til en av dem «can put your owners out of their misery»? Hvorfor er det de som er bosatt utenfor for våre landegrenser som ser verdien av det våre aktiviteter skaper, mens våre folkevalgte gjør alt de kan for å pulverisere norsk eierskap og bedriftsmangfold?

Sett tæring etter næring, er et gammelt og klokt ordtak som er høyst relevant i disse dager. Statsministeren og finansministerens forståelse av ordtaket er tydeligvis å øke statens inntekter «for å kunne verne om god velferd til alle». De lytter åpenbart ikke til sentralbanken som sier at vi må dempe temperaturen i Norsk økonomi, med den ene renteøkningen etter den andre – nei, staten skal bruke mer penger og må ha mer inntekter den!

Priser på mat, strøm, drivstoff og renter gir økte kostnader for folk flest og ikke minst for bedriftene de jobber hos. Høsten og vinteren kommer til å bli svært krevende for mange bedrifter, og blir det da god velferd for alle hvis økt antall konkurser gir økning i ledighetstallene? Eller at utenlandske oppkjøp, med etterfulgte konsolideringer, samt sentralisering, effektivisering og bortfall av arbeidsplasser som konsekvens? Politikken som føres i disse dager fører oss i den retning – og det er en ikke-reversibel- retning når eierskap først er ført ut av landet og arbeidsplasser er effektivisert bort.

Burde vi søke om støtte?

Det statlige virkemiddelapparatet er et ikke-benyttet-apparat i næringen jeg jobber i – havbruksnæringen. Virkemiddelapparatet i vår næring heter FHF – dog et statlig aksjeselskap eid av Nærings- og fiskeridepartementet, men som er 100 % finansiert av sjømatnæringen gjennom en avgift på eksporten av all sjømat. Vår næring har et statlig selskap til – statens mål med dette selskapet er å maksimere eksportverdien av norsk sjømat. Også dette statlige selskapet er 100 % finansiert av sjømatnæringen, gjennom årsavgift og markedsavgift.

Og mens staten i 2021 betalte ut neste 44 millioner kroner i erstatning for sau tapt til fredet rovvilt, måtte tapet for 13 millioner kilo med laks, som døde under algekatastrofen i Nordland og Troms, dekkes av den enkelt oppdretters lommebok og deres forsikringsselskap. 13 millioner kilo tilsvarer et inntektstap på rundt 2,5 milliarder kroner i 2019 verdi. Staten sin støtte til oppdretterne som ble rammet av katastrofen, kom ikke i form av klingende mynt, men i form av mulighet til å søke om midlertidig økt produksjon – eller midlertidig økt risiko for å tape penger en gang til hvis algene kom tilbake.

Det er mat vi produserer

Det kan virke litt som om finansdepartementet og finanspolitikere ser seg litt blind på børskurser, eksportrekorder og store tall. For det skal vi være enige i – havbruksnæringen i Norge har store tall. For første halvår av 2022 økte eksportverdien for laks og ørret med 13,7 milliarder kroner til hele 50 milliarder kroner. Volumet derimot, falt med 5 prosent.

Volumet er mat – for det er faktisk det vi produserer – sunn og bærekraftig mat. 100 av verdens ledende forskere konkluderte med at bærekraftig sjømat er en viktig del av løsningen for klodens helse. Bærekraftig produksjon kommer med en prislapp. En prislapp for valg av dyrere og mer bærekraftige råvarer til fôret, en prislapp for elektrifisering og mer bærekraftige produksjonsmetoder – og ikke minst en svær prislapp for investeringer for å løse miljøutfordringer, møte statlige krav, effektivisere verdikjeden og sikre økt innenlands bearbeiding og arbeidsplasser.

Kan den som slukker lyset lukke døren også?

Gårsdagens nyhet om grunnrente på havbruk slo ned som en bombe i både næringen og finansmarkedet. Ifølge Dagens næringsliv, forduftet oppdrettsverdier for rundt 50 milliarder kroner fra Oslo Børs – verdifallet er faktisk like stort som omsetningsverdien på all laks og ørret Norge har eksportert første halvår i år. Det spørs om finansministeren må kalle inn til nok en pressekonferanse, når noen på finansdepartementet har regnet ut hvor mye tapt formuesskatt et femti-milliarders-fall i børsverdi utgjør. De trenger dog ikke regne på fall i formuesskatt fra oss i de privateide havbruksselskapene - vår formuesverdi er definert av staten og ikke finansmarkedet – men, det kan endre seg hvis vi svarer ja til han som «wanna buy your company». Da blir regnestykket enkelt – formuesskatten for tillatelsene faller da til null.

Jan Petter Sissener spurte i går om den siste som dra fra Norge kan slukke lyset – pass på at vedkommende lukker dører og vinduer også – strømmen er som kjent dyr!