-Hele Norge taper på politiske hallingkast
Norsk næringsliv har de siste årene opplevd politisk uforutsigbarhet som til tider har minnet om politiske «hallingkast». Den såkalte «lakseskatten» (grunnrenteskatten på havbruk) ble lansert fra en nedlagt koboltgruve i de indre strøk, langt unna næringen den rammer. En kraftig økning av de særnorske skattene på eierskap (formues-/utbytteskatt) på 107 prosent har også svidd kraftig i det verdiskapende næringslivet og gründermiljøene over det ganske land. I sum har vårt lille land, med verdens rikeste stat, opplevd kraftigere skatteøkninger enn under noen annen norsk regjering i moderne tid.
En viktig begrunnelse for grunnrenteskatten på havbruk var at inntektene i stor grad skulle komme havbrukskommunene til gode, for tilrettelegging og bruk av deres arealer. Kostnaden i form av reduserte investeringer i milliardklassen ble riktignok medaljens bakside, men økte skatteinntekter fra havbruket skulle være et slags plaster på såret. Det var gulroten som skulle bremse lyden fra «Kystbrølet». Men hvor lenge var Adam i Paradis? For viktige havbrukskommuner ble den såkalte «kommuneøkonomiproposisjonen» for 2025 en skikkelig kalddusj.
I et felles brev til kommunalkomiteen på Stortinget gir fem kommuner langs kysten saklig og nøkternt uttrykk for sitt syn. De har også møtt frem til muntlig høring i komiteen: Austevoll, Frøya, Gulen, Lurøy og Solund. Alle små kystkommuner med stor verdiskaping som blir rammet hardt av det det nye inntektssystemet.
Begrunnelsen er et ønske fra Regjeringen om bedre fordeling av inntekter mellom kommunene. Noen ville kanskje si at ikke minst Staten kunne stramme inn på sine utgifter, slik bedriftene må gjøre når inntektene svikter. I så fall kunne den søkkrike staten fordelt mer av sine inntekter til skattesvake kommuner, fremfor å svekke økonomien til små, utsatte kystkommuner. Næringslivet i disse kommunene er basert på sterkt lokalt privat eierskap, ikke minst innen fiskeri og havbruk. De private bedrifter er disse kommunenes livsgrunnlag.
Det kan sikkert være gode grunner for å justere det kompliserte systemet for utjevning av skatter og avgifter mellom kommuner. Men Staten er selv et godt eksempel på at det er krevende å gjøre store endringer fra det ene året til det andre. De små kommunene som nå rammes vil oppleve en sterk effekt på små kommunebudsjett. Frøya vil f.eks. få sine inntekter redusert med ca. 70 millioner kroner som utgjør 11,5 prosent av kommunens frie inntekter. Dette gjelder kommuner som allerede i dag bidrar med store beløp i skatteutjevning til andre kommuner. Det er forståelig at de som rammes opplever regjeringens skattegrep som en slags straff fordi de har et aktivt næringsliv med stor verdiskaping. Denne opplevelsens karakter forsterkes av at dette kommer på toppen av andre statlige grep som svekker verdiskapingen, som den nevnte lakseskatten.
Disse små kystkommunene er ikke blant de mest kravstore her i verden. Men de ber om at Stortinget velger mer skånsomme grep, og at de dessuten får mulighet til å tilpasse seg reduserte inntekter over tid. Det dreier seg om små utkantkommuner og øysamfunn med mange utfordringer, bl.a. samferdsel og kommunikasjon. Men – som kommunene skriver i sitt brev til Stortinget – «folkene her ute har et stort hjerte for sin kommune». Her ønsker de å virke og bo, og ikke minst, dette er kystfolk med kreativitet og innsatsvilje, og med et hjerte ikke bare for sin kommune, men like mye for verdiskapingen i privat sektor som er livsnerven i disse kystdistriktene.
Da grunnrenteskatten ble innført argumenterte regjeringen med at havbrukets vertskommuner nå skulle få større inntekter fra Staten for å legge til rette for næringens utvikling. Dette skulle kompensere for noen av skattens skadelige virkninger på kysten. Dessverre er det nå i stor grad det motsatte som skjer, mens det kystkommunene og næringslivet trenger er en stabil og forutsigbar politikk som kan bidra til verdiskaping og lønnsomme arbeidsplasser.
