Dypdykk i grunn­rente­forslaget:
Grunnlag, for­bedrings­­punkt og tilpasnings­muligheter

Mons Alfred Paulsen

Mons Alfred Paulsen er advokat og partner i Advokatfirmaet Thommessen og leder Thommessens fokus på fiskeri- og havbruksnæringen. Han arbeider med regulatoriske spørsmål, transaksjoner og er rådgiver for flere av de største aktørene i disse næringene.

Camilla Bergby

Camilla Bergby er senioradvokat i Thommessen og har mange års erfaring innen norsk og internasjonal skatterett og selskapsrett. Hennes erfaring knytter seg særlig til transaksjoner, omstruktureringer og strukturelle spørsmål innenfor fiskeri og havbruk og tilknyttet industri, herunder lang erfaring innen planlegging og gjennomføring av generasjonsskifter.

Regjeringens forslag om grunnrenteskatt har sjokkert havbruksnæringen – en av næringene og industriene det forventes at Norge skal leve av etter oljen.

Et sentralt spørsmål er om det rent faktisk er grunnlag for grunnrenteskatt for havbruk i Norge.

Grunnrente defineres som avkastning på arbeid og kapital utover hva som er normalt i andre næringer, basert på utnyttelse av en (begrenset) naturressurs. Er det slik, kan den ekstraordinære avkastningen som skyldes naturressursen beskattes ekstra, dvs. at man betaler en grunnrenteskatt i tillegg til ordinære skatter og avgifter. For at en slik grunnrenteskatt ikke skal gi betydelige negative samfunnsøkonomiske konsekvenser må den også knytte seg til stedbundne naturressurser, dvs. at naturressursen ikke kan flyttes eller like godt kan utnyttes et annet sted, for eksempel i et annet land der man ikke har slik ekstrabeskatning. Hvorvidt det eksisterer en grunnrente i havbruk beror derfor på om det foreligger en begrenset naturressurs som medfører den ekstraordinære avkastningen, og at denne naturressursen er stedbunden.

Det første spørsmålet er om det er tale om en naturressurs som gir grunnlag for ekstraordinær avkastning innenfor havbruk?

Havbruksskatteutvalget konkluderte i 2019 med at det eksisterer en grunnrente i havbruksnæringen som følge av tilgang på naturressurser i form av at sjøareal stilles til disposisjon for næringen, dvs. at man får benytte lokaliteter langs kysten til oppdrett av laks, ørret og regnbueørret mv. Mindretallet i utvalget understreket at store deler av lønnsomheten i næringen må tilskrives andre innsatsfaktorer enn sjøressursen, samt markeds- og produksjonsforhold. Det er opplagt at bruk av sjøen langs kysten er en viktig innsatsfaktor i havbruksnæringen. På samme måte er det også klart at sjøen ikke er en naturressurs som utvinnes eller utnyttes og der sjøen i seg selv er det sentrale produktet, slik som olje og gass som hentes opp fra reservoarer i havbunnen eller vann som renner ned langs fjellet som omdannes til kraft. Sjøen er nødvendig for havbruk, men det er også fôr, smolt, arbeidskraft og kapital, produksjonsteknologi, settefiskanlegg, brønnbåter, kompetansen til eiere, ledelse og medarbeidere osv.

Det neste spørsmålet er om naturressursen er stedbunden?

Biofysiske forhold ved den enkelte lokalitet som topografi, temperatur, smittepress fra andre lokaliteter, salinitet, strøm, etc. gjør at noen lokaliteter er bedre enn andre, også langs norskekysten – og også kan være bedre enn i andre land. En lokalitet kan ikke flyttes, men det betyr ikke at produksjonen ikke kan flyttes til et annet sted. Og når kostnadene, inkludert beskatningen, ved å bruke lokaliteten i Norge blir større enn et annet sted, så ser man jo farene ved å innføre en slik ekstrabeskatning, eller en for høy ekstrabeskatning. Dette vil kunne medføre flytting av virksomhet eller gradvis overføring av produksjonen til utlandet, som Chile, Storbritannia, Canada eller Australia, eller til andre produksjonsformer som landbasert produksjon i andre land nærmere det globale markedet.

Alternativet til en grunnrenteskatt er en areal- eller produksjonsavgift, der man betaler for det arealet/lokaliteten man bruker, men det er en lang vei derfra til en overskuddsavhengig "leie" av sjøen, slik en grunnrenteskatt vil være.

Vi mener derfor det er berettiget og viktig å stille spørsmål ved om det er grunnlag for grunnrentebeskatning for havbruksnæringen og det er en rekke forhold som taler for at dette grunnlaget er usikkert og mangelfullt.

Les siste Norsk Fiskeoppdrett

S. 10-14: Kronikk om grunn­rente­skatt

Poenget er at hvis begrunnelsen for en grunnrentebeskatning viser seg å ikke være holdbar, så vil innføringen av en slik skatt få store negative samfunnsøkonomiske konsekvenser. Da står vi overfor en progressiv selskapsskatt der vi ekstra beskatter en næring utelukkende fordi den har god inntjening, noe som dramatisk bryter med det helt grunnleggende prinsippet om næringsnøytralitet i skattesystemet. Det er grunn til å minne om at ansvaret for skattleggingen og skattesystemet ligger hos Stortinget og våre fremste tillitspersoner. De bør stille seg dette grunnleggende spørsmålet før de innfører en slik skatt. Hverken havbruksnæringen eller Norge har råd til å ta feil. Fasiten får vi uansett hvis vi innfører en slik grunnrenteskatt: Hvis de negative konsekvensene da materialisere seg og man tok feil – så er det kanskje for sent og skadene vil kunne være gjort. Begrunnelsen for en grunnrenteskatt og konsekvensanalysen henger uløselig sammen.

Man bør tenke seg grundig om i prosessen videre: Innføringen av grunnrenteskatt vil kunne gi svært negative konsekvenser for en av Norges viktigste fremtidsnæringer – og endog til en nedskalering av Norges bidrag til bærekraftig proteinproduksjon og sunn og god mat. Bremser grunnrenteskatten opp i fremtidige investeringer går norsk havbruksnæringen en vesentlig usikrere fremtid i møte, men umiddelbare konsekvenser for næringen og de samfunnene der denne næringen er viktig for sysselsetting, verdiskapning mv.

I en kronikk i siste nummer av Norsk Fiskeoppdrett ser vi i tillegg til dette spørsmålet nærmere på forslaget fra regjeringen og på noen forbedringspunkter og tilpasningsmuligheter.

• Les hele kronikken i Norsk Fiskeoppdrett nr 10 2022