Mikrobiell kontroll i RAS, og utfordringer ved bruk av sjøvann
Laksen har et potensial for god vekst i sjøvann sammenlignet med ferskvann. Dette bør utnyttes, men for å gjøre det på en trygg måte må man ta høyde for at sjøvann gir noen utfordringer man ikke har i ferskvanns-RAS.
Denne artikkelen er tre år eller eldre.
Medforfattere: Stine W. Dahle, forsker ved SINTEF Ocean, Ingrid Bakke, førsteamanuensis ved NTNU og Olav Vadstein, professor ved NTNU.
Det er flere fordeler med å ha oppdrett av større smolt på land. Den ekstra tiden smolten får i optimal temperatur og kontrollert vannmiljø i resirkuleringssystemer (RAS) gjør produksjonen mer effektiv, fordi fisken vokser godt uavhengig av sesong. Postsmoltproduksjon i RAS gir en større smolt å sette ut til riktig tid og reduserer tiden i merdene. Dette gjør at MTB (maksimal tillatt biomasse) i sjøen kan utnyttes mer effektivt til vekst de siste månedene før slakting, og tillater dermed høyere produksjon for hver lokalitet. En annen fordel er at antall lusebehandlinger reduseres.
Det er mulig å holde laksen i ferskvann også etter smoltifisering, men den vil da gjerne smoltifisere og desmoltifisere flere ganger, noe som koster energi og går ut over appetitt og vekst. Sjøvann eller brakkvann er derfor positivt for vekst etter smoltifiseringen. Potensialet for den gode veksten i sjøvann sammenlignet med ferskvann bør utnyttes, men for å gjøre det på en trygg måte må man ta høyde for at sjøvann gir noen utfordringer man ikke har i ferskvanns-RAS.
Utfordringer med sjøvann i RAS
I RAS med sjøvann eller brakkvann må vannbehandlingen dimensjoneres større, siden effektiviteten av både biofilter og lufter går litt ned i sjøvann. Det kan også ta litt lengre tid å modne biofiltre for sjøvann. Partikkelfjerning med proteinskimmere virker bedre i sjøvann, mens ozonering av sjøvann er mer komplisert enn i ferskvann på grunn av økt risiko for dannelse av restoksidanter.
I de siste par årene har det vært en del hendelser med akutt fiskedød i RAS som sannsynligvis skyldes dannelsen av giftige mengder hydrogensulfid (H2S). Sjøvann inneholder ca 1000 ganger mer sulfat enn ferskvann, og dette gjør sjøvannsanlegg mer utsatt for H2S-problemer. H2S er svært giftig for fisk, selv ved lave konsentrasjoner. H2S produseres av sulfatreduserende bakterier. Når oksygen er tilgjengelig (aerobe betingelser), bryter bakterier effektivt ned organisk materiale via respirasjon, med vann og karbondioksid (CO2) som sluttprodukter.
Dersom det ikke er oksygen tilstede, finnes det bakterier som kan bryte ned organisk materiale ved å bruke nitrat som oksidant (istedenfor oksygen). Denne mikrobielle prosessen kalles denitrifisering, og har CO2 og nitrogengass som sluttprodukter.
De sulfatreduserende bakteriene kan i fravær av oksygen og nitrat bruke sulfat som oksidant for å bryte ned organisk materiale, med CO2 og hydrogensulfid som sluttprodukter. Mulighetene vi teoretisk har for å unngå produksjon av H2S i RAS kan dermed oppsummeres til å: fjerne organisk materiale, unngå anaerobe forhold (sørge for tilgang på oksygen), sørge for tilgjengelig nitrat, fjerne sulfat eller fjerne de sulfatreduserende bakteriene.
Les hele denne artikkelen og en hel mengde RAS-saker i Norsk Fiskeoppdretts utgave NF nr 10.
Har du ikke abonnement? – Tegn et her.
