Vil endre tildelingsrutinene betydelig
- Det er ingen god grunn til at det skal være fire offentlige organisasjoner som hver skal si ja eller nei til om en oppdretter skal få tillatelse til å produsere laks på et bestemt sted. Det holder med én. Her bør loven endres. Det sa advokat Halfdan Mellbye til forsamlingen på Tekmar-konferansen i Trondheim.
Denne artikkelen er tre år eller eldre.
Han mener dagens reguleringssystem gjør at kampen om lokalitetene blir hardere enn nødvendig.
- Systemet kan føre til at oppdrett ender opp med å bli forbudt på det som egentlig er velegnede lokaliteter, sa han.
Endringer i arealplanlegging
Han tok for seg både selve planreguleringen og det faktum at skal man ha en tillatelse til å produsere laks på et gitt sted, er det flere instanser som skal gi sin tillatelse.
Mellbye trakk frem at han har sett to nye utviklingstrekk i arealplanleggingen.
- Det ene er at det har blitt en større og mer aktiv planlegging i fylkeskommunene, med forsøk på utvikling av regionale planer som styrer arealbruken i kommunene i detalj. Det andre er at man ser mer styrende planer i fra kommunene, der de dreier fra styring av arealbruk til vilkår for drift. Et eksempel er krav om lukkede anlegg som vi har sett nylig.
Han påpekte at ønsket fra flere myndigheter om å være med å styre akvakulturnæringen nok er forankret i gode intensjoner, men han reiste spørsmål om det gir et godt system for arealstyring.
- Resultatet av denne planleggingen er nemlig at oppdretterne kan se hvilke områder det ikke er aktuelt med akvakultur. I de områdene det åpnes for at det kan være det, må man så individuelt levere en omfattende søknad.
Den så påfølgende saksbehandlingen i disse enkeltsakene styres riktignok av Fylkeskommunen som skal gi det endelig tilsagnet, men både Fylkesmannen, Mattilsynet og Kystverket, kan individuelt si nei, og dermed blokkere.
- Hvorfor skal alle ha denne vetoretten, spurte han.
- Kan gå glipp av gode lokaliteter
Han mente konsekvensen er at alle organene blir opptatt av å sette sine egne grenser, og å passe på de andre organene.
- På en side sikrer dette at det er liten sjanse for at oppdrett blir etablert i områder der det blir store skadevirkninger. Men jeg tror det også gir en stor risiko for at vi går glipp av gode lokaliteter.
Han etterlyste at det er ett organ som har ansvar for å passe at helheten blir ivaretatt.
- I dag er det muligens bare politisk ledelse i Nærings og Fiskeridepartementet som har dette. De må ha en forferdelig vanskelig jobb med det, sa han.
To endringsforslag
Mellbye kom etter sin analyse dermed med to endringsforslag til lov og prosess rundt tillatelsestildeling.
- Når det gjelder de kommunale planprosessene kan det godt være flere høringsinstanser som har ansvar for å påse at særinteresser blir hørt. Men Fylkeskommunen bør ha ansvar for å påse at kommunen finner de gode lokalitetene for akvakultur.
Når det kommer til søknadsbehandlingen i enkeltsaker ønsker han at også her blir ansvaret samlet.
- Det er ingen god grunn til at man skal trenge fire tillatelser. Én tillatelse og ansvar ett sted er nok. Det kan for eksempel være fylkeskommunen eller Fiskeridirektoratet. Sektormyndighetene må selvsagt si sin mening gjennom et høringssystem, men loven må forutsette at ulike myndigheter kan snakke sammen, mente han.
