Tallene for første halvår er nesten like høyt som hele fjoråret

Odd Arne Brimsøe, seniorrådgiver ved seksjon fiskehelse og fiskevelferd ved Mattilsynets hovedkontor forteller til Kyst.no at så langt i 2023 er det dobbelt så mange ILA-påvisninger sammenlignet med første halvår i 2022, men samtidig noe under de første halvårene i «topp-årene» 2021 og 2020.

- Vi vil ikke spå den videre utviklingen i år, men ser at tallene for første halvår i år er nesten like høyt som for hele året i fjor, poengterer han.

Brimsøe viser til Veterinærinstituttets fiskehelserapporter for årene 2020, 2021 og 2022. I 2020 sier han det ble registrert 23 ILA-tilfeller, alle på oppdrettslaks i sjø. Dette er flere utbrudd enn noe år de siste 30 årene. Utbruddene ble i større grad enn før påvist langs hele kysten, og Veterinærinstituttet sine epidemiologiske undersøkelser viste at flere påvisninger enn tidligere var vanskelige å spore tilbake til en antatt smittekilde.

- Videre viser Veterinærinstituttet sin statistikk for 2020 at sykdommen ble påvist i totalt syv produksjonsområder (PO) langs kysten, men tyngdepunktet var i PO 10-12 (Troms og Finnmark) med totalt 15 påvisninger. Omtrent halvparten av de nye ILA-tilfellene i 2020 har ikke kunnet relateres til tidligere utbrudd, og Veterinærinstituttet vurderer at disse tilfellene fremstår som primærutbrudd. Videre har Veterinærinstituttet gjennom sine undersøkelser knyttet en fjerdedel av utbruddene til settefiskanlegg og de resterende til smitte mellom nærliggende anlegg («nabosmitte»), forteller han.

Få utbrudd i nord

I 2021 ble ILA stadfestet på 25 lokaliteter, to flere enn i 2020. Veterinærinstituttet opplyser at man må tilbake til ILA-epidemien i 1989-1992 for å finne et høyere antall årlige ILA-tilfeller.

ILA ble i 2022 stadfestet på 15 lokaliteter, noe som var en nedgang fra de to foregående år. Ved utgangen av året var det i tillegg fem ikke-stadfestede mistanker basert på påvisning av virulent ILA-virus, hvorav tre var på stamfisklokaliteter. Mistanke om eller påvisning av ILA på stamfisk skapte utfordringer for leveranser av rogn i Norge i fjor.

ILA ble stadfestet eller mistenkt på minst én lokalitet i samtlige produksjonsområder fra PO2 i sørvest til PO10 i nord. Det ble stadfestet to utbrudd på stamfisklokaliteter, mens de øvrige utbruddene var på sjølokaliteter med matfisk. Ni lokaliteter var omfattet av eksisterende restriksjonssoneforskrifter for ILA ved tidspunkt for ILA-mistanke, med to lokaliteter i en vernesone for ILA og sju lokaliteter i en overvåkingssone for ILA.

Fiskehelserapporten for 20022 angir at det var påfallende få utbrudd i de nordligste produksjonsområdene sammenlignet med de tre foregående årene. ILA-utbruddene i 2022 var spredt langs store deler av kysten, men det har ikke vært omfattende epidemier forårsaket av samme virusvariant. Det er like fullt minst tre tilfeller av sannsynlig nabosmitte. 

- Slektskapsundersøkelser utført ved Veterinærinstituttet basert på sekvenser for segment 5 og 6 av viruset viser at ILAV som ble påvist på to av matfisklokalitetene med stadfestet ILA i PO2, er identisk eller nært beslektet med ILAV HPR0 som er påvist på to av settefiskanleggene som hadde levert smolt til respektive matfisklokaliteter. Virus som ble påvist på den tredje matfisklokaliteten med stadfestet ILA i PO2 er beslektet med virus som er påvist på flere lokaliteter på Sør-Vestlandet i løpet av de seinere årene, uten at det er en kjent sammenheng med tidligere utbrudd.

Felles opphav i sirkulerende virus

I 2023 forteller Brimsøe at det er registrert 17 ILA-tilfeller første halvår, med 13 påvisninger og 4 mistanker. Alle tilfellene gjelder matfiskanlegg i sjø, foruten et kombinert mat-/stamfiskanlegg i sjø. 7 av påvisningene og 2 av mistankene gjelder områder med eksisterende restriksjonssoner for ILA.

- Horisontal smitte («nabosmitte») er en kjent overføringsmekanisme for ILA-virus, noe som i flere år har gitt opphav til lokale epidemier. De siste 3-4 årene har imidlertid flere såkalte primærutbrudd preget bildet, slik at sykdomsutbrudd i mindre grad synes å være forårsaket av direkte smitteoverføring fra nærliggende anlegg, understreker han.

Ved undersøkelse av virussekvenser kan man over tid finne likheter mellom virus som har gitt opphav til påvisning og sykdom i et område, men de korte, sykdomsfremkallende mutasjonene i sekvensene synes å ha oppstått individuelt og til ulik tid. Slike spontane, individuelle mutasjoner i ellers like virus mener Brimsøe kan tyde på at det finnes et felles opphav i sirkulerende virus som bidrar til å opprettholde smittesyklus. En kobling mot den apatogene varianten av ILA-viruset (HPR0) har i de senere år blitt stadig tydeligere, og reservoarer av HPR0 som senere muterer har blitt sannsynliggjort for en del settefiskanlegg. 

- Epidemiogiske undersøkelser knyttet til ILA-utbrudd og slektskapsanalyser for virus utført ved Veterinærinstituttet kan i noen grad være krevende å sammenholde. Til eksempel har det så langt i 2023 blitt avdekket et tilfelle der påvist virus på tre lokaliteter synes å være nær identisk i de undersøkte områdene av sekvensene, men der det ikke er kjent smittemessig kontakt mellom de samme lokalitetene. (Avstand fra en av lokalitetene i «clusteret» til de to andre lokalitetene er ca. 80 km), forklarer Brimsøe.

Koblinger til settefiskanlegg

Motsatt sier han det i 2023 har vært et annet tilfelle der to lokaliteter ligger i en avstand på 2.1 km, og der den ene lokaliteten fikk påvist ILA i oktober 2022. Nabolokaliteten fikk påvist ILA i februar 2023. Innbyrdes avstand mellom de to lokalitetene kunne gitt grunnlag for å anta at den siste påvisningen var forårsaket av nabosmitte, men undersøkelse av virussekvensene utført ved Veterinærinstituttet tyder på at de to lokalitetene har blitt smittet av ulike varianter av et virus med felles opphav. 

- Et slikt felles opphav for smitte til de to lokalitetene som ikke skyldes nabosmitte, kan tenkes å ligge i den apatogene HPR0-varianten som sirkulerer i miljøet. ILAV HPR0 finnes naturlig i marine miljøer, men som nevnt kan HPR0 også tilføres ved utsett av fisk fra infiserte settefiskanlegg.

Av de 17 ILA-tilfellene første halvår i 2023 synes en del av påvisningene å ha virus-sekvenser som viser større eller mindre grader av likhet til HPR0-varianter på settefiskanlegg. Uavhengig av virus-likhet er det også epidemiologiske koblinger til settefiskanlegg, i det flere utsett fra et og samme settefiskanlegg resulterer i gjentatte ILA-påvisninger i sjøanlegg.

- Det er mulig at endrede driftsformer, særlig knyttet til settefiskanlegg med RAS-anlegg, har medført at mutasjon via HPR0 har fått større betydning enn før, og derved overskygger direkte smitte mellom anlegg i sjø. Horisontal smitte («nabosmitte») må imidlertid ikke avskrives, siden det er lang historikk på denne overføringsmekanismen, og man dessuten stadig får bekreftet sannsynlig smitteoverføring mellom anlegg i sjø.

- Vi trenger mer kunnskap om risiko knyttet til utsett av smolt infisert med HPR0. Stor andel smolt infisert med HPR0 ved utsett kan øke sannsynligheten for mutering til den sykdomsfremkallende ILAV-varianten i sjø. RAS-anlegg med biofilter som kjører kontinuerlig drift kan medføre «husstammer» av HPR0 som blir godt tilpasset miljøet og følger med all fisk ved utsett. Gode biosikkerhetstiltak i settefiskanlegg kan bidra til å redusere risiko for ILA-utbrudd i sjø, forklarer Brimsøe.

Ny beredskapsplan

Brimsøe kan også fortelle at Mattilsynet nå jobber med ny beredskapsplan for ILA som skal gi en mer effektiv håndtering av sykdommen. 

- Aktuelle tema og problemstillinger vi arbeider med i den forbindelse berører blant annet sonestørrelse for hhv. vernesone og overvåkingssone, utslaktingsregime, koordinert brakklegging og oppfølging av kontaktanlegg som båndlegges på grunn av ILA-mistanke. Videre skal vi vurdere praksis for håndtering av ILA-påvisninger på stamfiskanlegg.

- Overordnet må ny beredskapsplan for ILA ses i lys av de biosikkerhetstiltak som skal implementeres i næringen, og ambisjonsnivået som legges for bekjempelse av sykdommen.

For PD har årene 2021 og 2022 gitt en betydelig reduksjon i antall nye sykdomstilfeller sammenliknet med 2020, da det var 158 tilfeller. Generelt sier Brimsøe at man i Veterinærinstituttet sin statistikk ser en økning i SAV2-tilfeller, mens det er en markant nedgang i SAV3- tilfeller. Trenden med nedgang i antall PD-tilfeller ser foreløpig også ut til å gjelde 2023.

Flere helseutfordringer

Veterinærinstituttet sin fiskehelserapport for 2022 trekker frem tre helseutfordringer som utmerker seg i fjoråret: skader ved avlusningsoperasjoner, kompleks gjellesykdom og vintersår.

- Ifølge rapporten har antall påvisninger av alvorlige virussykdommer stabilisert seg, med unntak av PD der det har vært en nedgang. Men den bekymringsfulle utviklingen av bakterielle sykdommer fortsetter. Spesielt er omfanget av vintersår problematisk med tanke på dyrevelferd. Økningen henger delvis sammen med mer håndtering av fisken i forbindelse med lusebehandling, fremholder Veterinærinstituttet. 

Fiskehelserapporten har for årene 2019-2021 meldt om en bekymringsfull økning av enkelte bakteriesykdommer, og denne utviklingen fortsetter også i 2022.

- Veterinærinstituttet skriver at ulike typer vintersår utgjør samlet sett kanskje den største helse- og velferdsutfordringen knyttet til bakteriell sykdom i norsk oppdrettsnæring, og opptrer i sjøanlegg langs hele kysten. Diagnosen ble stilt ved 433 lokaliteter for oppdrettslaks gjennom 2022, og forekommer også hos andre fiskearter som for eksempel regnbueørret.

I den grad agenspåvisning blir gjort, identifiseres ulike genetiske grupper av Moritella viscosa (klassiske vintersår) og/eller Tenacibaculum spp. (atypiske vintersår) i de aller fleste tilfellene, og ofte i blanding.

- Den pågående pasteurellose-epidemien på Vestlandet forverret seg markant i perioden 2018-2020, med en liten nedgang i 2021, men i fjor kom den igjen opp på 2020-nivå. I 2022 ble Pasteurella-infeksjon påvist hos laks på 52 lokaliteter i sjø på Vestlandet (PO2-PO5), og som tidligere var det flest tilfeller i PO3 og PO4, opplyser Veterinærinstituttet.

Vesentlig økning

Videre påpeker Veterinærinstituttet at Yersinia ruckeri, som forårsaker yersiniose, i 2022 ble registrert påvist hos oppdrettslaks ved 33 lokaliteter, med en overvekt av tilfeller i sjø fra Vestlandet til Trøndelag. Dette er en vesentlig økning fra foregående år og på nivå med perioden før stikkvaksinering mot yersiniose ble tatt i omfattende bruk for få år siden.

- Parasitten Spironucleus salmonicida har gitt sporadiske problemer i Troms og Finnmark siden første påvisning i 1989. I 2022 opplevde flere anlegg i regionen utbrudd av systemisk spironukleose i et omfang man tidligere ikke har sett. Systemisk spironukleose er en alvorlig diagnose med store konsekvenser for fiskehelse, fiskevelferd og økonomi, slik Veterinærinstituttet vurderer det. 

Kilde: Fiskehelserapporten for 2022