- Trafikklysmodellen må forkastes som forvaltningsmetode

Lakselusforskningen har gjort framskritt i 2016. Havforskningsinstituttet (HI) sier at de nå sjekker modellresultatene og påslagene på villfisken opp mot tettheten av luselarver i plaktonhåvtrekk i fjordene. Dette er en seier for empiri versus teoretisk modellering (men vi har ikke sett resultatene enda).

Data om lus på oppdrettslaks publiseres nå ukentlig av BarentsWatch for hver enkelt lokalitet. HI har lagt ut en side som viser modellens prediksjoner, som blant annet inneholder animasjoner om hvordan smittetrykket endrer seg fra uke til uke (http://www.imr.no/forskningsdata/smittepress_lakselus/). Mye bra vil komme ut av dette, blant annet at det blir mye enklere for oss alle å forske selv.

Får vi mer treffsikre prognoser?

I et oppslag på HIs hjemmeside 12.10.2016 sier HI-forsker Anne Sandvik at det er godt samsvar mellom observert og beregnet mengde lakselus i Hardangerfjorden. For 2015 klarte modellen å beregne hvor det var mye eller lite lakselus i 89 prosent av tilfellene. Testen er utført ved å sammenligne resultatene av modellberegningene med påslag av lus på smolt utsatt i såkalte vaktbur.

Men greier modellen å forutsi når vi vil få påslag av lus på oppdrettsfisken? Poenget med trafikklysmodellen som forvaltningsmetode er jo nettopp at lusangrep skal varsles ved hjelp av HIs modell for produksjon og spredning av lusesmitte.

HI påstår at de har tettet et kunnskapshull ved å påvise overensstemmelse mellom modellens prognoser og påslag av lus på villfisk. Men er det overensstemmelse mellom påslag av lus på villfisk og på oppdrettsfisk? Dette er jo det avgjørende poenget.

La oss se på dette spørsmålet i lys av resultatene som hittil har blitt publisert om Hardangerfjorden i 2016. Vi starter med å forhåndsannonsere konklusjonen: det ser dårlig ut for modellen.

Lakselusovervåkningens resultater fra Hardanger i 2016

Hardangerfjorden ble undersøkt i regi av den nasjonale lakselusovervåkningen i uke 22-23 og 26-27 , månedsskiftet mai/juni og begynnelsen av juli.. Ved Rosendal (midt i fjorden) ble det i den første perioden funnet lus på 92 % av den undersøkte sjøauren, med en intensitet på 9 lus pr fisk. Antall fisk undersøkt: 50. 72 % av fisken hadde mer enn 0,1 lus per gram kroppsvekt, som forskerne gjetter er grensa for dødelig påvirkning av villfisken. Altså rød sone i henhold til trafikklysmodellen.

I den andre perioden i Rosendal hadde 52 % av sjøauren lus, mens gjennomsnittlig intensitet hadde økt til 12 lus. 14 % av fisken fra Rosendal hadde mer enn 0,1 lus per gram kroppsvekt. Antall fisk undersøkt: 21 (sukk). Gul sone etter trafikklysmodellens definisjon.

HI rapporterte at data fra varslingsstasjoner og postsmolttråling viste et høyt påslag av lakselus på vill laksefisk i Sunnhordland og Hardanger, at det forhøyede smittepresset hadde en bred geografisk utbredelse i midtre og ytre del av området, og at det var sannsynlig at lakselus hadde hatt en negativ effekt på utvandrende laksesmolt fra hele fjordsystemet og på sjøørret i de berørte områdene.

Mye lus på villfisk, nesten ingenting på oppdrettsfisk

Smittetrykket skal måles på villfisk, ifølge trafikklysmodellen. Høy lusinfeksjon på villfisk skal utløse tiltak mot lus på oppdrettsfisken. Planen forutsetter altså at det er en sammenheng mellom infeksjonsnivået på vill og oppdrettet laksefisk i samme område. Hvordan sto det så til med oppdrettsfisken i midtre del av Hardangerfjorden i de 2 undersøkelsesperiodene?

De nærmeste lokalitetene til Rosendal som var i drift våren/sommeren 2016, er Hågardsneset og Brandaskuta ved Snilstveitøy. Ifølge BarentsWatch var det her henholdsvis 0,4 og 0,7 lus pr laks i uke 22 (periode 1), hvorav 0 voksne hunnlus. De 2 nærmeste lokalitetene lengre ute i fjorden er Skorpo og Ydstadneset, der det var henholdsvis 1 og 0,32 lus, men ingen voksne hunnlus. De 2 nærmeste lokalitetene lengre inne er Djupevika og Trommo. Her var det henholdsvis 0,25 og 0,16 lus, og begge hadde 0,03 voksne hunnlus (1 lus pr 33 laks). Tellingene er vist i tabellen nedenfor. Alle disse lokalitetene satte ut S1 i vår.

I ukene før og etter var det også svært lite lus på oppdrettslaksen. Figuren nedenfor viser antall voksne hunnlus i perioden uke 18-30. Det har heller ikke etter uke 30 vært mye lus på oppdrettslaksen. I hele Hardangerfjorden var det bare 2 lokaliteter som overskred 0,5 voksne hunnlus et par uker før første undersøkelsesperiode. I ukene 25-27 var det moderate overskridelser på noen lokaliteter i Øynefjorden vest av Varaldsøy. På disse lokalitetene var det stor fisk.

Neste figur viser modellberegningen av smittetrykket ved lokaliteten Skorpo, ved sørenden av Snilstveitøy. I uke 26 (periode 2) viste modellen et svært høyt smittetrykk (37 copepoditter pr m2), og et vedvarende høyt smittetrykk hele sommeren. Likevel kom det ikke påslag på fisken på Skorpo eller de andre lokalitetene i nærheten. På Trommo, som ligger 20 km lengre innover i fjorden, kom det en liten topp i uke 26 (se figuren ovenfor), men infeksjonsnivået avtok de neste ukene uten at lokaliteten ble behandlet. Legg merke til skalaen på y-aksen, som viser at høyeste registrerte verdi var 0,23 voksne hunnlus (1 lus pr 4 laks). I tillegg var det 0,99 bevegelige og 0,09 fastsittende denne uka.

Lusa i strandsonen og HIs vaktbur

Litt lengre inn i fjorden er det flere lokaliteter med stor fisk, der det har vært lite lus i hele sommer. En av disse er Saltkjelen 1 i Tørvikbygd. Her ble det registrert et maksimalt antall voksne hunnlus på 0,3 i uke 27. I uke 39 var det 0,1. På denne lokaliteten ble et landfast stålanlegg byttet ut med plastringer, og hele anlegget ble flyttet lengre ut fra land. Dette ser ut til å ha gitt positive resultater med tanke på lus, og bekrefter tidligere anekdotiske beretninger om at flytting lengre fra land reduserer påslag av lus.

Det er sannsynlig at lusa på en eller annen måte er knyttet til strandsonen og tangbeltet, der HI plasserer sine vaktbur. Det kan være nettopp denne plasseringen som har resultert i en statistisk sammenheng mellom modellresultatene og påslag av lus på smolt i vaktbur.

Lusemodellens prognoser en dårlig varslingsindikator

Av dette kan vi slutte at luselarvene som smittet sjøauren på stasjonen Rosendal enten må ha kommet langveis fra, eller fra et hittil ukjent smittereservoar. Ifølge BarentsWatch sitt interaktive kart var det imidlertid få lokaliteter i Hordaland og Rogaland som i perioden februar til slutten av mai overskred lusegrensa.

HI skriver i sin luseovervåkningsrapport for 2016 at «det ble funnet et generelt godt samsvar mellom modellerte og målte verdier av lakselus på sjøørreten i området». Selv om dette skulle være korrekt, så hjelper ikke det når tiltakene skal settes inn mot oppdrettsfisken. Den påvirkes tydeligvis ikke av det samme smittereservoaret som villfisken, og oppdrettsfisken påvirker heller ikke det smittereservoaret som påvirker villfisken.

HIs animasjonsverktøy viser lavt smittetrykk i Hardangerfjorden i hele mai til begynnelsen av juni, og deretter en kraftig økning, som ikke førte til større påslag av lus på oppdrettslaksen. Noen av lokalitetene ble behandlet med medikamenter i perioden uke 18-23, mens andre slapp unna helt uten behandlinger. Til tross for dette fant de et «godt samsvar» og målte et «forhøyet smittepress» på villfisken. Den fiktive dødelighetsmodellen som benyttes viste en negativ effekt for villfisken.

Rødt lys for trafikklysmodellen

Det betimelige spørsmålet til proponentene av trafikklysmodellen blir: hvilke oppdrettslokaliteter skal pålegges tiltak for å redusere påvirkningen på villfisk? Er det oppdretterne i nærområdet til Rosendal, som altså nesten ikke hadde lus i anleggene? Skal tiltak settes inn i de øvrige delene av Hardangerfjorden, der det heller ikke var mye lus på oppdrettsfisken? Eller er det andre steder i landet som mistenkes for eksport av lus til Hardangerfjorden? Er det oppdretterne i Rogaland som skal blø for villfisken i Hardanger?

Eksempelet fra Hardangerfjorden sommeren 2016 viser med all tydelighet at det ikke er en sammenheng mellom lus på oppdrettslaks og lus på vill laksefisk. Hvordan vill laksefisk smittes er det ingen som vet, fordi forskerne ikke har giddet å vurdere andre muligheter enn oppdrettslaksen som kildeledd til smitte. Kunnskapshullet tettes ikke ved å gjennomføre flere forsøk som skal verifisere og kvantifisere hvordan lusepåslag på sjøaure kan relateres til lusepåslag på laksesmolt, som HI skriver i sin rapport «Kunnskapsstatus som grunnlag for kapasitetsjustering innen produksjonsområder basert på lakselus som indikator». I første omgang må vi tette kunnskapshullet i forskernes hoder, der det sentrale spørsmålet blir å finne ut hvorfor de aktivt motarbeider forsøk på å lete etter alternative smittereservoar og andre smitteveier enn pelagisk transport av luselarver.

Har samordna våravlusning effekt for villfisken?

Teorien om at samordna våravlusning skal beskytte villsmolten mot påslag av lus under smoltutvandringen gjennom «lusebeltet» henger også i en tynn tråd. Hvis det ikke hjelper at det er så godt som 0 voksne hunnlus på oppdrettslaksen i denne tiden, kan vi like godt slutte å behandle av hensyn til villfisken.

Spørsmålet som bør interessere forskerne er å finne ut hvor det forhøyete smittepresset mot villfisken kom fra, og hvorfor lusa satte seg på villsmolt og sjøaure, men ikke på oppdrettslaks.

Neste seier for empiri og faktabasert kunnskap bør bli at modellert dødelighet blir erstattet av målinger av den reelle bestandsutviklingen til laks og sjøaure som mistenkes for å være påvirket av lakselus. HI har hatt en forsøksstasjon i Guddalselva like ved Rosendal i en årrekke. HIs rapporter herfra tilsier at bestanden for lengst burde gått til grunne. Lokalkjente opplyser at sjøauren er i god kondisjon, uten luseskader og med økende gjennomsnittsvekt.

Mattilsynets luseforvaltning må baseres på oppdrettsfiskens behov

Hypotesen om at oppdrettslaksen er et smittereservoar for villfisken er i ferd med å klappe sammen. Lusegrenser av hensyn til villfisken har lite for seg, når vi opplever at det ikke hjelper med tilnærmet 0 voksne hunner på oppdrettslaksen i en fjord.

Vi må nå konsentrere innsatsen om å finne ut hvilke lusegrenser som bør etableres av hensyn til oppdrettsfisken selv. Skrekkscenarioet er at dersom oppdrettsnæringen slipper lusa løs, vil lusangrepene bli et problem for oppdrettsfisken selv. På 1980-tallet gikk oppdrettere konkurs på grunn av skader og dødelighet forårsaket av lus. Formalin var det eneste vi hadde å hjelpe oss med, til vi oppdaget krysantemum-ekstraktet pyretrin, til da best kjent fra fluepapir og sjampo mot hodelus.

Vi vet at villaks som kommer inn fra havet kan ha 10-30 lus, og at den tåler slike belastninger godt. Men vi vet ikke om oppdrettslaksen tåler slike nivå over lengre tid. Sannsynligvis blir egensmitten i anleggene uhåndterlig med mye lus i merdene, men vi vet ikke hvilken grenseverdi som bør utløse tiltak, eller om signalet som skal utløse tiltak bør baseres på voksne lus eller tidligere stadier.

Kunnskapsgrunnlaget for dagens forvaltningspraksis er i realiteten syltynt, eller kanskje mer presist feilaktig. Fokus bør flyttes fra de mislykkete forsøkene på å dokumentere at oppdrettslaksen er årsaken til villfiskens misære, og over til å finne ut hvordan vi best kan beskytte oppdrettslaksen mot galopperende og kanskje ukontrollerbare lusangrep.