- Interessene til millioner av oppdrettsfisk bør ivaretas bedre

Lakselus er den største fiskehelseutfordringen i norsk oppdrettsnæring. Store ressurser brukes for å holde lusenivået lavt, for å overholde lusegrenser og for å få tilgang til produksjonsvekst gjennom trafikklyssystemet.

Lakselus har tradisjonelt vært kontrollert ved hjelp av medisiner, men i dag er det hovedsakelig medikamentfrie metoder som blir brukt. Eksempler på slike er avlusning ved bruk av ferskvann, oppvarmet vann eller børster og spyling.

Hvis du skal godkjenne et legemiddel i Norge til bruk mot lakselus på oppdrettsfisk, må du framskaffe dokumentasjon på at legemiddelet oppfyller bestemte kriterier. Denne dokumentasjonen blir så vurdert av Statens legemiddelverk, som er et uavhengig organ uten egeninteresse av vurderingen.

Hvis du ønsker å ta i bruk en medikamentfri metode mot lakselus, stilles det krav til at metoden er dokumentert å være dyrevelferdsmessig forsvarlig. Både leverandørene av avlusningsmetoden og oppdretterne som benytter den, har ansvar for at denne dokumentasjonen faktisk finnes. Men i Mattilsynets veileder for fiskevelferd og ny teknologi står det at «Mattilsynet vil normalt ikke kvalitetssikre dokumentasjon».

Dermed er det de som har egeninteresse av resultatet som selv eller ved hjelp av underleverandører skal vurdere om dokumentasjonen tilsier at en medikamentfri metode er dyrevelferdsmessig forsvarlig.

Hvilke velferdsparametere som skal vurderes, bestemmes ut fra en risikovurdering av den enkelte teknologi. Her kan en bruke Mattilsynets veileder med linker til et risikokartleggingsskjema. Dermed er det også her de som har interesse av resultatet eller deres underleverandører som skal avgjøre hvilke parametere som skal inngå i velferdsvurderingen.

Både utstyrsleverandører og brukere har egeninteresse i at behandlingsmetodene er velferdsmessig forsvarlige. Forsøksdyrregelverket stiller krav til forhåndsgodkjenning av eventuelle forsøk med levende fisk for å framskaffe slik dokumentasjon.

Næringen har tatt initiativ til et egenkontrollsystem for fiskevelferd. Men siden det er knyttet store incentiver til å kontrollere lusetallet, ville et uavhengig organ som vurderte dokumentasjonen i etterkant, etter kjente og forhåndsbestemte kriterier, vært med på å sørge for at fiskevelferd alltid ble prioritert.

I 2017 var det hovedsakelig én medikamentfri metode som ble brukt; avlusning med oppvarmet vann. Denne metoden er vurdert med tanke på dyrevelferd av to aktører innen oppdragsforskning på oppdrag fra produsentene av teknologien, og i begge tilfellene ble metoden vurdert som forsvarlig.

I en fagartikkel fra Norsk Veterinærtidsskrift nr. 3 2018 ble det vist fram skader etter avlusning med oppvarmet vann, også i organer som ikke ble vurdert i den opprinnelige velferdsdokumentasjonen. Det ble dessuten pekt på at smerteaspektet ved slik avlusning ikke var vurdert som ledd i dokumentasjonen. Antageligvis ble over 100 millioner fisk behandlet med metoden i 2017. Dersom metoder feilaktig blir vurdert som dyrevelferdsmessig forsvarlige, kan det dermed få betydning for svært mange enkeltindivider.

Et uavhengig organ som vurderer om fiskevelferden er ivaretatt før en ny metode lanseres, er ingen garanti for at fiskevelferden er ivaretatt også i storskala i feltbruk av samme metode. Det kan dukke opp nye aspekter eller ny kunnskap en bør ta hensyn til. Det er derfor også behov for en «bivirkningsrapportering» og et system for reevaluering etter slike eventuelle rapporter.

Dermed vil ikke en dokumentasjon på fiskevelferdsmessig forsvarlighet nødvendigvis kunne betraktes som livslang for produktet.