Kronikk: - Norge er best på både oppdrettslaks og villfisk

Kronikken under er skrevet i sin helhet av Erik Sterud i Norske Lakseelver.

Trøsten er at man fikk seg en solid kunnskapsoppdatering fra verdens beste fagfolk i alle leirer. For slik er det faktisk - Norge er best på både på oppdrettslaks og villaks. Nedenfor følger noen inntrykk som festet seg i løpet av konferansemåneden januar.

Status for villaksen

På villakskonferansen i Trondheim ble vi fra forskerhold servert følgende fun fact: «det har ikke stått bedre til med gytebestandene i våre lakseelver siden 60-tallet». Hvis du som oppdretter nå følte deg «frikjent» og du som politiker følte deg forvirret, så er det ikke så rart. For hvordan stemmer dette med de samme forskernes funn, at innsiget (tilbakekomsten) av villaks til norske elver er halvert på 30 år? Svaret er å finne i likningen: gytebestand = lakseinnsig - laksefangst.

 Årsaken til stadig sterkere gytebestander er at laksefangstene har avtatt mer enn innsiget. I dag forvaltes villaksen etter det såkalte gytebestandsmålet, som er estimatet over hvor mye laks som må gyte i elva for at den skal produsere sitt maksimale antall smolt. Gytebestandsmålet er elvas såkorn og må ikke røres. Eventuell høsting må skje på det høstbare overskuddet, som er differansen mellom innsiget og gytebestandsmålet. Dette blir som bruken av oljefondet. Det kan høstes av rentene, ikke av grunnkapitalen. Det som har skjedd de siste 10 årene er at gytebestandene reddes ved at høstingen begrenses.

Men hva skjer den dagen innsiget ikke er større enn gytebestandsmålet? Da har vi satt den ville laksen på et levende museum. Vel bevart, men vennligst ikke rør. Nettopp derfor har ikke myndighetene satt likhetstegn mellom gode gytebestander og gode laksebestander. Myndighetenes eget minstekrav er at det høstbare overskuddet skal være intakt. Nærmere bestemt minimum 80 % av normalt høstbart overskudd. Dette er nedfelt i den såkalte kvalitetsnormen for villaks. I dag oppfyller ikke mer en 20 % av elvene minstekravet i kvalitetsnormen.

Forskningskommunikasjon

På villakskonferansen var det, blant alle foredragene om laksen og dens mange utfordringer, et om forskningskommunikasjon. Altså ikke om forskningsformidling, som er enveis, men om toveis meningsutveksling om bruk av forskning. Hva kan forskningen brukes til, hva vil vi bruke den til og hvilke uløste problemer og utfordringer bør forskerne utrede? Forskning er vi nokså gode på i Norge, men kommunikasjonen rundt dette står det dårligere til med. I hvert fall når det gjelder realfagsforskning.

Dette har etter min mening flere årsaker. For det første er det sjelden å se en forsker tone flagg basert på kunnskapen hen har ervervet seg. Noen virker nokså ignorante med tanke på samfunnsnytten av egne resultater, mens andre setter et skarpt skille mellom det å forske og det å mene. De vil faktisk ikke ha noen formening om hvordan deres forskning bør bli brukt. En annen årsak til manglende forskningskommunikasjon er at mange politikere ikke evner å ta fornuftige avgjørelser basert på tilgjengelig forskning. Dette kan ha sammenheng med mitt første punkt, men i tillegg mangler vi i Norge både respekt og forståelse for akademiske autoriteter. Dette gjør at politikere kan ha vanskeligheter mellom å skille skitt og kanel.

I den ene hånden kan de kan stå med et debattinnlegg eller lobbyinitiativ som sier én ting,  og i den andre kan de ha en tung forskningsrapport som sier noe annet. Konklusjonen blir ofte: «jeg vet neimen ikke hva jeg skal tro på». De klarer ikke å vekte bidragene, og redde for å gjøre feil så gjør de den største av dem alle. De tror at sannheten ligger midt imellom. Dette ser vi i klimaspørsmål og dette ser vi i laksespørsmål.

Jeg tror det er forskerne som selv har nøkkelen til bedre forskningskommunikasjon rundt realfagene.  De må i langt større grad tørre å delta i samfunnsdebatten rundt sine fag, og ikke bare i den langt snevrere, og kanskje tryggere, akademiske debatten. Forutsetningen er selvfølgelig at de holder seg til eget fag når forskertittelen brukes som inngangsbillett til debatten.

Hva har vi gjort med laksen?

Laksen er en imponerende skapning. Gyting og klekking er finurlig timet så den lille yngelen finner mat akkurat i det plommesekken er brukt opp om våren. To til fem år senere endrer den fasong og farge, snur nesa mot sjøen og vandrer ut i saltvann. Nok en gang eksakt på den tiden hvor det bugner av mat i fjorder og kystområder (enn så lenge også i Repparfjorden). Ett til tre år etter det igjen kommer den som en topptrimmet torpedo tilbake fra havet, forserer de vanskeligste fosser og stryk før livssyklusen fullføres på gyteplassene om høsten.

Etter Frisk Fisk-konferansen, som for øvrig holdt imponerende høyt faglig nivå, ble jeg sittende igjen med et hovedspørsmål - hva har vi egentlig gjort med det husdyret vi har laget av denne fisken? For aller første gang ble det i 2018 satt smolt i sjøen hver eneste måned i hele landet (Finnmark var siste fylke ut).  Dette nødvendiggjør manipulering med både temperatur og daglengde. Noe som gjør den lille laksen fullstendig forvirret. Den smoltifiserer, desmoltifiserer og resmoltifiserer flere ganger dersom vi ikke får den ut i merdene i de stadig smalere, men desto hyppigere smoltvinduene. Men heldigvis – i sjøen bugner det fremdeles av mat for smolten. Dog ikke sunn sjømat.

Den eneste som ikke lenger får spise fet fisk er laksen selv, for den har vi gjort til vegetarianer. Er det dét som er årsaken til at den fisken som vi mennesker anbefales å spise for å forebygge hjertelidelser, selv har blitt hjertepasient?  Flere typer hjertelidelser vanlige hos oppdrettslaksen. Vanlige, og ikke minst dødelige, er sykdommer som hjerte- og skjelettmuskelbetennelse og kardiomyopatisyndrom. Eller hjertesprekk som sistnevnte sykdom også kalles, Et navn som levende beskriver hva dette handler om for laksen. Og tro nå ikke at laksehjerter som verken blir betente eller sprekker, ser fine ut.

Det er langt fra villaksens pyramideformede idrettshjerte, til oppdrettslaksens runde, eller på andre måter misdannede, blodpumpe. Fet fisk er bra for hjertet reklamerer oppdrettsindustrien med. Men Salmo salar, «den som hopper», har blitt hjertesyk, feit og dvask. Hoppe kan den så vidt gjøre fremdeles. Dog ikke opp fosser og stryk, men kanskje pga. irritasjon over skottelus. For skottelusa har det blitt mange av lengst mot nord, lærte vi på både Lusekonferansen og Frisk Fisk. Irriterende mange faktisk, siden det bokstavelig talt ikke er noen grenser for hvor mange det kan bli på en stakkars laks. Kanskje burde vi ikke flyttet rognkjeks, en av skottelusas hovedverter i naturen, inn i merdene til laksen. Når oppsto ideen om at dét var lurt?  Jo det skjedde da lakselusa ikke lenger døde av de kjemikaliene vi har prøvd å bekjempe den med i altfor lang tid.

Sykepleier på luselønn

Rensefisk virker. Både leppefisk og rognkjeks spiser lus av laksen, og vi er avhengige av dem. Ikke rart at oppdrettsindustrien liker å selge solskinnshistorien om våre små hjelpere. Rognkjeks - fiskenes svar på Florence Nightingale. Denne uselviske sykepleieren, som under dårlige kår pleiet skadde soldater under (den forrige) Krimkrigen. Dårlige kår er forresten det eneste rognkjeksen har til felles med frøken Nightingale. For der unge Florence frivillig dro i krigen (og kom hjem igjen),  sendes rognkjeksen med enveis billett til døden. På midlertidig slavekontrakt og luselønn.

Florence Nightingale ble 90 år. For en gjennomsnittlig rognkjeks eller leppefisken tar livet slutt etter få måneder. Enten sulter den i hjel, dør av sykdom eller dør i oppdrettsindustriens torturkamre. Noe annet er det misvisende å kalle de ikke-medikamentelle behandlingsmetodene som oppdrettslaksen, og dessverre også en stor del av rensefisken, utsettes for. Selv den i utgangspunktet robuste laksen, dør i et altfor stort antall i disse innretningene. Enda laksen er bygget for store temperaturforandringer, raske endringer i saltholdighet og hard mekanisk påkjenning. Det er ikke en liten rognkjeks og det får derfor fatale følger.

Reine ord for penga

50 millioner laks og 50 millioner rensefisk dør i norske merder hvert år. Svinn kalles det.  Eller enda mer diffuse «biological issues» når man leser om det i oppdrettsselskapenes kvartalsrapporter. Men svinn er noe du har i bedrifter som produserer biler, kofferter eller mobiltelefoner. Det er tap av husdyrliv det dreier seg om i oppdrettsindustrien. Altså døden. Og dét nevnes stadig oftere av veterinærene. Både de merdkanten og de på Mattilsynets kontorer. Husdyrdøden i norske merder er et megaproblem. Og den den døden som rammer rensefisken er i tillegg et metaproblem. Altså et problem som eksisterer ene og alene som følge av det problemet rensefisken egentlig er satt til å løse. I vår desperate søken etter å reparere det opprinnelige problemet, har vi isteden doblet det. Feil, vil noen kanskje si.

Uten ofring av 50 millioner rensefisk ville enda flere oppdrettslaks og villaks lidd behandlings- eller lusedøden. Ja mon det. Skal vi gjøre et tankeeksperiment? Hva ville skjedd dersom Mattilsynet sa til politikerne våre: «Dere må forby bruken av rensefisk - dagens praksis er i strid med dyrevernloven»? 50 millioner rensefiskliv ville vært spart, men ville det dødd 50 millioner flere laks i merdene av den grunn? At behovet for ikke-medikamentelle metoder umiddelbart ville blitt større er det liten tvil om. Rensefisk spiser jo tross alt lus en del av sitt korte liv. Laksedødeligheten ville sannsynligvis først økt, men så ville den falle brått. Hvorfor? Rett og slett fordi samfunnet ville revet sin «kontrakt» med oppdrettsindustriens i fillebiter og sagt at den ikke lenger gjelder. «Dere får ikke lov til å produsere laks på fellesskapets eiendom dersom dere fortsetter slik». At denne samfunnskontrakten er skrevet på skjørt papir vet selvfølgelig oppdrettsselskapene og deres organisasjoner. Selvfølgelig tar de problemene på alvor.

Industrien bruker milliarder på både helse og velferd. Det forskes både på teknologi, medisin og avl.  Men samtidig gjentas mantraet – «ekspander eller dø, ekspander eller dø…». Produksjonen må økes. Profitten må bedres. Større, bedre, raskere, mer. På vei hjem fra konferansene og fagmøtene der man snakker om problemer og problemløsning, legger oppdrettsindustrien turen innom Stortinget og departementene. Og der snakker man kun om vekst, og om hvordan regler, byråkrati og miljøhensyn legger sin klamme hånd over oppdrettsselskapene.

Vekst på miljøets og fiskens premisser

I år skal trafikklyssystemet slås ordentlig på. Ikke slik man gjorde i 2017 da rødt ble kalt gult, men helt på. Med fungerende rødlys og 6 % kapasitetsnedgang for de som måtte bli belyst av dette. Men hva bestemmer lysfargen? Utelukkende hvor mange prosent av utvandrende vill laksesmolt som måtte bli drept av lus i de enkelte områdene. Og med aksept for at inntil 30 % av all villsmolt kan dø som følge av lus før det blinker rødt, sier det seg selv at det blir lite rødt i år også. På Frisk fisk-konferansen var det ingen som fra scenen pratet om å koble helse og velferd til trafikklyset. Det er etter min mening en forutsetning for at denne industrien skal kunne reddes. Trafikklyssystemet er rigget for inkludering av flere miljøindikatorer. Det er både viktig og riktig.

Miljøet består sannelig av mer enn vill laksesmolt. Men i tillegg til flere miljøindikatorer må man få både helse-, velferds- og produksjonsindikatorer inn i trafikklyssystemet. Der miljøindikatorene må virke på produksjonsområdenivå for å ta hensyn til økosystemeffekter og totalbelastning, kan de andre indikatorene virke på konsesjonsnivå. Da får vi et system der alle oppdretterne i et område i utgangspunktet kan få grønt lys for 6 % kapasitetsøkning pga. et akseptabelt miljøavtrykk, men der systemet samtidig sier «stop en hal»: «Dette gjelder faktisk ikke deg som har 100 % rensefiskdødelighet. Det gjelder heller ikke deg som mister 20 % av laksen din. Det gjelder ikke deg som ikke klarte å holde oppdrettslaksen innenfor merdene, og det gjelder ikke deg som mistet 100 tonn fisk i én avlusningsoperasjon. Og det gjelder heller ikke alle dere som ikke oppnår forhåndsavtalt score på et samlet sett med helse- og velferdsindikatorer».

Ved et veiskille

I flere år har vi hatt skyhøye laksepriser og ditto fortjeneste. Ikke fordi produksjonskostnadene har vært lave. Paradoksalt nok på grunn av det motsatte. Høy dødelighet og stadig synkende gjennomsnittvekt på fisken har skapt et selgers marked, der etterspørselen er høyere enn tilbudet. Denne situasjonen er før eller siden nødt til å implodere. Lønnsomhet må skapes av god fiskehelse, best mulig dyrevelferd og lavest mulig miljøavtrykk, ikke av det motsatte. Dette skjønner oppdrettsindustrien, men dens lobbyister kommer aldri til å kreve flere og strengere indikatorer inn i trafikklyssystemet.

Disse kravene må derfor komme fra samfunnet, fra veterinærene og fiskehelsebiologene og fra villaksforkjemperne. De må bli kanalisert inn til Mattilsynet, Fiskeridirektoratet og Miljødirektoratet, og til Stortinget og Fiskeridepartementet. Vår bønn til alle forskere og alt fiskehelsepersonell er at også dere tør å si hva dere mener. Ikke bare i lukkede fora, men høyt og tydelig så stemmene høres av politikere både på Løvebakken og i Kongens gate.