Kamp om lokaliteter – en flaskehals for videre vekst innen havbruk
De siste 50 årene har oppdrettsnæringen vært en sentral bidragsyter til verdiskapning langs kysten. Suksessen skyldes en kombinasjon av naturgitte fortrinn, hardt arbeid og vilje til investeringer og suksessiv innovasjon. Myndighetenes bidrag har tidligere omfattet en lokalitetsforvaltning som la til rette for vekst. - Slik er det ikke lengre. Antall oppdrettslokaliteter i drift har gått ned de siste 15 årene til tross for iherdig innsats fra næringen for å opparbeide nye, mener advokatfirmaet Thommessen.
Advokat (H), Partner i Advokatfirmaet Thommessen AS
Advokat i advokatfirmaet Thommessen
Problemet
De siste årene har mange oppdrettere nedlagt et betydelig arbeid i å optimalisere lokalitetsstrukturen. Til tross for dette, er tendensen – dessverre – at myndighetene ofte setter en stopper for den ønskede omleggingen. I økende grad og med stadig nye – og til dels vikarierende – argumenter, avslås oppdretternes søknader om nyetableringer og utvidelse av eksisterende lokaliteter. Videre synes terskelen for å trekke tilbake lokalitetstillatelser å ha blitt alarmerende lav. Ut fra et juridisk perspektiv er det bekymringsverdig at de negative vedtakene ofte fremstår som i beste fall faglig tynt begrunnet. Et gjennomgangstrekk er fravær av dokumentasjon og at vurderingene ikke baseres på de momenter som regelverket forutsetter.
Med en lokalitetsforvaltning som hindrer en helt nødvendig omstilling av lokalitetsstrukturen fra mange og små til færre og større lokaliteter, fremstår regjerningens uttalte ambisjon om videre vekst i havbruksnæringen som tomme ord. Næringen har vist at forskning og utvikling har bidratt til mer effektive driftsformer og betydelig vekst uten at antall lokaliteter har økt tilsvarende. Stadig skjerpede krav medfører at myndighetene må ta aktivt del i målet om å samle større deler av produksjonen på større, færre og mer bærekraftige lokaliteter. Hvis ikke, vil veksten stagnere på sikt.
Løsningen
Det er ikke vanskelig å løse problemet. Regjeringen viste 28. september 2022 at den kunne omregulere og vingeklippe oppdrettsnæringen over natten. Gitt at det er politisk vilje kan det – like raskt – målsettes at oppdrettsnæringen skal gis tilgang på arealer (lokaliteter) som gir grunnlag for videre vekst slik det er forutsatt.
Den 20. juni 2023 kom Regjeringen med nye nasjonale føringer for kommunal og regional planlegging, hvor det "forventes" at det settes av "tilstrekkelige og egnede nye arealer for akvakultur gjennom oppdaterte regionale og kommunale planer for kystområdene". Videre forventes at slik planlegging i stor utstrekning skal skje gjennom regionalt og interkommunalt samarbeid, og hvor alternativer og samlede virkninger skal fremgå av planenes konsekvensutredninger. At Regjeringen skjerper forventningene til at næringens behov for gode akvakulturlokaliteter sikres, er vel og bra. Samtidig vil oppgaven være krevende for kommunene som må navigere i et komplisert terreng med begrensede ressurser og potensielt utilstrekkelig kunnskap. Forventningene om interkommunale og regionale prosesser vil i beste fall være svært tidkrevende og i ytterste fall utgjøre en hindring. Om myndighetene ikke benytter muligheten til raskt å treffe konkrete tiltak for å sikre næringens behov for gode lokaliteter, er budskapet klart: oppdrett skal bygges ned i Norge. De norske oppdretterne kan da i stedet konsentrere seg om å bygge opp virksomhet, og arbeidsplasser, utenlands.
Les mer i vår kronikk i siste nummer av NF 8 (Norsk Fiskeoppdrett).
