Et grønt oppdrettsskifte etter elbilmodellen

Skrevet av: Pål Mugaas som er kommunikasjonsansvarlig og Sigurd Hytterød som er fagansvarlig oppdrett i Norske Lakseelver.

Strategien som ble brukt for å få bilparken i Norge elektrifisert, bør være et eksempel til etterfølgelse for politikerne som skal forvalte oppdrettsindustrien 

Den norske elbilsuksessen er i all hovedsak et resultat av skattlegging – eller rettere sagt, mangel på skattlegging. I Norge utbetales det ikke så mye som én krone i subsidier til kjøperne av elektriske personbiler. Derimot skattlegger man de CO2-forurensende fossilbilene hardt. Dette har gitt forbrukerne sterke insentiver til å velge elbil. Strategien har vært en ubetinget suksess. 

Sett at Stortinget bestemte at innen 2030 skulle all produksjon av oppdrettsfisk i Norge foregå i lukkede anlegg. Det er et funksjonskrav som er teknologisk nøytralt, men som skal oppfylle følgende; oppdrettsanleggene skal ikke slippe ut lakselus, andre patogener eller legemiddelrester, og avfall skal samles og resirkuleres slik at viktige ressurser som bl.a. fosfor kan gjenbrukes. At fisk ikke kan rømme fra et lukka anlegg er også en stor bonus. Kravene vil være i tråd med Norsk Industris veikart mot 2024. 

Gevinsten hadde vært formidabel, både for miljø og oppdrettsbransje. Trafikklyssystemet kunne forkastes som styringsverktøy og vekst i lukkede anlegg ville gitt sikre rammevilkår og gode utviklingsmuligheter for kystkommunene. I dag er veksten alene styrt av lakselusas påvirkning på villaks og situasjonen er allerede så ille at det ikke er mulighet for vekst på Vestlandet. Et forsøk med kjente modeller hvor man manipulerte med vindretning, vandringsrute for namsensmolt og smittepress (konstant mengde luselarver), har vist at en så ustabil faktor som dominerende vindretning i smoltutvandringsperioden kan avgjøre om en sone får vekst eller ikke. Da er man i høyeste grad prisgitt naturkreftene.

Framtidig vekst i de 13 produksjonsområdene er altså ekstremt usikkert med dagens produksjon i åpne merder. Dette vanskeliggjør langtidsplanlegging og satsing på havet og havbruk som framtidens åker. Dette er stikk i strid med det som var intensjonen med Trafikklyssystemet, nemlig å skape en mer forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i næringen (stortingsmelding nr. 16 i 2014-2015).

Funksjonskravet om lukkede anlegg har – akkurat som elbiler – en gigantisk oppside: Ingen påvirkning på vill laksefisk, ingen påvirkning på reker og andre krepsdyr, ingen overgjødsling lokalt, ingen behov for rensefisk, ingen behov for mekanisk eller kjemisk avlusing, liten eller ingen smittefare mellom anlegg, ingen problemer med lokale algeoppblomstringer siden inntaksvann kan hentes på dypet, og heller ikke stor sårbarhet for varmere overflatevann i hav og fjord på grunn av klimaendringer. Det siste går allerede fortere enn noen hadde trodd.

Så hvordan komme dit innen 2030? Da må vi benytte elbiltrikset. Vi skattlegger hardt all forurensende teknologi og kutter avgifter på rene produksjonsmetoder. Skattleggingen kan være progressiv hardere over tid og det kan gis ekstra skattefradrag ved å konvertere eksisterende konsesjoner til lukkede konsesjoner. Detaljene i dette vil kreve nærmere planlegging, men historien har vist at slike strategier virker. Hvis de som fortsatt produserer i åpne merder i 2030 må betale så høye avgifter at driften ikke vil være lønnsom, sier det seg selv hva som vil skje.

Industri Norge har bedt om 250 lukka konsesjoner og det er flott, men vi må tenke videre enn det. Disse konsesjonene bør veksles mot eksisterende konsesjoner med åpne merder. Kanskje skal innbytteprisen være en del av insitamentene? I 2022 får man fire lukka mot hver åpen, i 2023 får man tre, i 2024 får man to og i 2025 blir det én mot én. Deretter økes skattetrykket på åpne merder betraktelig fram mot en situasjon hvor det ikke er lønnsomt i 2030. Det å være tidlig ute skal lønne seg.