Kronikk: Havbruksnæringen - en næring for begge kjønn!
Stadig flere jenter søker seg til akvakultur og havbruksnæringen. Likevel er vi langt fra kjønnsbalanse i arbeidslivet, dette må vi gjøre noe med!
Denne artikkelen er tre år eller eldre.
Det skriver de tre studentene Johan Fredrik Mikaelsen, Karoline Jasmin Elgazi-Lillegård og Marte Austenå i denne kronikken. De studerer ved NTNU i Ttrondheim, og tar for tiden emnet “Humanister i praksis”. Der er de i praksis hos Trøndelag fylkeskommune. I den forbindelse har de forsøkt å undersøke hvordan kjønnsbalansen og likestillingen i havbruksnæringen i Trøndelag er.
Trøndelag fylkeskommune og havbruksnæringen i fylket har jobbet med rekruttering og kompetanseoppbygging i flere år. Vi er tre studenter fra humaniora som alle er tilflyttere til Trøndelag. Gjennom en rekke dybdeintervjuer har vi sett på kjønnsbalansen og likestillingen i havbruksnæringen. De vi har intervjuet jobber både i næringen og på de tre videregående skolene i Trøndelag som tilbyr akvakultur.
Økt fokus på fiskehelse, større krav til dokumentasjon og teknologiske fremskritt har ført til at arbeidsoppgavene har blitt mindre fysisk krevende enn de var før. Omstillingen næringen har vært igjennom har gjort at yrkesmulighetene og behovene er mye bredere i dag. Jentene er derfor like aktuelle for stillingene. Fremdeles sitter oppfatningen igjen blant folk flest om at det er et hardt fysisk yrke som er mest aktuelt for mannfolk. Dette er en oppfatning det tar tid å endre.
Havbruksnæringen har i mange år jobbet aktivt med promotering for å nå ut til en ny generasjon. Sammen med gode lønnsbetingelser og relativt kort utdannelse, har dette gjort næringen attraktiv for flere. Søkertallene til akvakultur på videregående skoler har økt de siste årene. På grunn av denne økningen skal Ytre Namdal VGS skal starte opp igjen akvakulturlinjen sin fra høsten. Trøndelag har fra før av to skoler som tilbyr akvakultur, Guri Kunna VGS og Val VGS. Skoleåret 2019/2020 var det nesten 1/3 jenter blant elever og lærlinger innenfor akvakultur i Trøndelag. Det viser stor positiv utvikling, sett i forhold til tall fra tidligere år.
Skolene er avhengig av gode elevtall for å kunne tilby studieprogrammene de har i dag. Derfor fokuserer de naturligvis på å rekruttere elever til linjene uavhengig av kjønn. Det eneste unntaket er at Val VGS arrangerer leir hvor jenter i ungdomsskolealder kan få innblikk i havbruksnæringen. Jenteleiren har i noen tilfeller bidratt til å få jenter mer interessert i akvakultur. De fleste av skolene er derimot mer opptatt av fulle klasserom enn kjønnsfordelingen i klassene.
Når elevene er ferdig utdannet, møter de nye utfordringer i arbeidslivet. En av utfordringene særlig kvinner møter på er knyttet til å få barn når man jobber turnus. Vi har sett flere eksempler på at kvinner enten har byttet jobb i forbindelse med at de vil ha familie, eller tenker at de kommer til å gjøre det når den tid kommer. En tidligere røkter fortalte: “Jeg fikk barn og ville ha en mer forutsigbar åtte til fire-jobb”. Hun sluttet derfor i røkterjobben og begynte å undervise.
Havbruksnæringen ønsker å gjøre det lettere for kvinner å få barn mens de er i jobb. En leder i næringen legger det frem slik: «Det er enkelt å legge til rette for de som skal få barn. Vi vil gjerne at det skal fødes barn i distriktene». Dessverre forsvinner altfor mange kvinner ut av næringen før tilrettelegging blir aktuelt. Bedriftene har derfor, på tross av et sterkt ønske, lite erfaring med denne typen tilrettelegging.
Innenfor næringen jobbes det med holdningsendringer for å sikre likestillingen. Bedriftene ansetter folk på grunn av deres kompetanse. Kvinnene er ikke kvotert inn. Bedriftene har jobbet aktivt med å skape likestilling på arbeidsplassen. De plasserer kvinner i team som mangler deres kompetanse, slik at de får en mulighet til å vise hva de kan på lik linje med menn. Det er viktig at bedriftene jobber videre med å skape et inkluderende arbeidsmiljø for at utviklingen skal fortsette. Ved å inkludere kvinnene på en god måte, gjør man at trivselen i næringen blir best for flest mulig.
Hva har sitter vi igjen med? For det første har man allerede kommet langt i å få kjønnsbalanse i den videregående opplæringen. Likevel har man en vei å gå før det er like mange jenter som gutter som velger denne yrkesveien.
For det andre må kunnskapshullene i befolkningen tettes for å kunne imøtekomme det økende behovet for arbeidskraft og kompetanse i havbruksnæringen. Et økt samarbeid mellom offentlige institusjoner og næringen, vil kunne føre til at man får tak i flinke kvinner som kan jobbe i havbruksnæringen.
Det tredje vi sitter igjen med er at havbruksnæringen blir nødt til å holde på kvinnene som allerede er i jobb. Kvinnene må utfordres til å se løsninger for å kombinere familieliv med turnus, og bedriftene må bli bedre på å formidle hvordan de kan tilrettelegge for kvinnene. Samarbeidet mellom kvinner og bedriftene må forbedres om kvinner skal bli i næringen også etter de har fått barn.
Havbruksnæringen er for begge kjønn, og det gagner næringen å rekruttere både menn og kvinner.
