- Norges politikere svikter

Skrevet av Norges Miljøvernforbund (NMF) ved: 

Leder Kurt Oddekalv og Medlem Rune Birger Nilsen. 

Klima- og miljøminister Ola Elvestuen (V) forsikrer at han er på ballen når det gjelder tiltak for å berge villaksen.

Til samme tid innrømmer Fiskeriminister Harald Tom Nesvik (Frp) at årets rømningstall kan karakteriseres som miljøkriminalitet.

Klima- og miljøministeren og Fiskeriministeren forsøker å fremstå som troverdige. Spørsmål må stilles til om ikke ministrene misbruker ordet bærekraft. Ministrene bør sette seg grundig inn i Naturmangfoldloven § 26a, EØS avtalen § 7b og EUs Vanndirektiv. 

Med overskriften «Biologi spiser teknologi til frokost» ønsker Sissel Rogne, direktør Havforskningsinstituttet og Gaute Lenvik, direktør Veterinærinstituttet å forske mer på åpen oppdrettsteknologi i sjø. Innlegget kan ikke tolkes på en annen måte enn at forskerne helst vil unngå lukkede anlegg på land. Lukkede oppdrettsanlegg på land vil begrense forskningens omfang til å kun omfatte selve oppdrettsanlegget, det er sikkert ikke interessant nok. Men er ikke hensikten å begrense skadeomfanget til et minste minimum? Forskerne burde heiet frem lukket teknologi.

Organisasjoner og enkelt mennesker har advart mot åpen oppdrettspraksis siden 1974. Hver eneste gang media omtaler lakselus, rømning eller sykdom forsøker Norges tillitsvalgte politikere og forskere å peke på behovet for mer forskning, prøving og feiling. Kyst og fjord er politikernes, forskernes og oppdrettsnæringens forsøkslaboratorium, der økologi og «fiskesløyfen» er den skadelidende. Føre-var-prinsippet ble skylt over relingen for mange år siden.

Basert på at det ikke finnes tilstrekkelig kunnskap om miljøpåvirkning fra lakselus og rømninger, mener Norske myndigheter at oppdrettsnæringen skal slippe å innfri kravene i EUs vanndirektiv. Norske myndigheter skyver ordet «kunnskapshull» foran seg og gjør alt i sin makt for å vri og vrenge seg i seg unna formålet om å beskyttelse, bevare, forbedre og praktisere bærekraftig bruk av vannmiljøet. Dette inkluderer ferskvannsoverflater (inkludert innsjøer, bekker og elver), grunnvann, økosystemer som noen våtmarker som er avhengige av grunnvann, elvemunninger og kystvann ut til en nautisk mil.

Det er ikke holdbart at Norge fortsetter å peke på kunnskapshull som argument for å ikke innfri miljøkravene. Vi vet at lakselus påvirker villaksen og sjøørreten svært negativt, det er ikke behov for et trafikklys for å opplyse om det. Lakselusen har herjet siden 1974, det kan dokumenteres. Men hva med de andre miljøfaktorene som plastavfall fra merdene, skottelus, bakterier, virus, avfall, kjemikalier, medisinbruk, påvirkning på reker og andre skalldyr, fiskevelferd i merdene, klimaendringer med villere stormer og beslagleggelse av tradisjonelle fiskefelt (fiskesløyfen). 

Norske myndigheter har foretatt et C-moment og har lagt et løgnteppe over EFTAs overvåkingsorgan ESA sine kontorer. Det norske C-momentet førte til at en rekke miljøorganisasjoner samkjørte en klage til ESA. ESA besvarte organisasjonene i februar 2017 med følgende:

«Vi har diskutert klagen din med kommisjonen. I lys av arbeidet som begynner snart, har vi besluttet å avvente resultatene av vurderingen av Norges RBMP før vi tar ytterligere skritt i saken. Prosjektet vil gi oss en grundig vurdering av havbruksspørsmålet, som ytterligere generell informasjon om hvordan Direktiv 2000/60 implementeres i Norge.»

Røykteppe manøveren virket tilsynelatende og Norges myndigheter trodde nå at støyen roet seg, og nedbrytende praksis kunne fortsette som før, i hvert fall frem til 2027. Norges Miljøvernforbund (NMF) har tatt opp hansken. NMF kan nå vise til at fra og med 14. desember 2018 er Norge formelt og materielt forpliktet til å følge WFD. Den formelle forpliktelsen vises gjennom:

EØS avtalens § 7b – WFD - Naturmangfoldloven § 26a. 

Før 14. desember 2018 fantes det ingen formell lov som delegerte noen lov kompetanse til den utøvende makt med hensyn til kompetansen til å vedta forskrifter om vannforvaltningen som bygget på WFD. Fra 14. desember 2018 skulle Vanndirektivet være en del av nasjonal rett. Her har Norge sviktet, noe som forklares med at Forskrift om rammer for vannforvaltningen (Vannforskriften) av 2006 verken transformerer eller implementerer WFD til norsk rett på en tilfredsstillende måte. Vannforskriften skal, med bakgrunn i det konkrete innholdet, samsvare med WFD og fremme de samme formål og motiver som følger av EØS-avtalen. Norges eneste handlefrihet er å kunne bestemme formen og midlene for gjennomføringen (EØS avtalen artikkel 7b). Det er kun Naturmangfoldloven § 26a (vedtatt av Stortinget 20. november 2018, senere sanksjonert 14. desember 2018), som er den første og eneste hjemmel som spesifikt viser til Vanndirektivet. Det vil si at før denne dato finnes ingen lovhjemmel i norsk rett for noen organ til å gjennomføre Vanndirektivet i norsk rett. Følgende fremkommer av teksten i Naturmangfoldloven § 26a):

«Kongen kan fastsette de forskrifter som er nødvendig for å gjennomføre Europaparlamentes- og rådsdirektiv 2000/60/EF av 23. oktober 2000 om fastsettelse av rammer for fellesskapstiltak for vannpolitikk (vanndirektivet) i norsk rett».

Naturmangfoldlovens § 26a) er ikke fulgt opp, og det bevises ved å sammenligne vannforskriftens formålsparagraf med Vanndirektivets formålsparagraf: 

Forskrift om rammer for vannforvaltningen (vannforskriften) av 15. desember 2006

§ 1. Formål: 

«Formålet med denne forskriften er å gi rammer for fastsettelse av miljømål som skal sikre en mest mulig helhetlig beskyttelse og bærekraftig bruk av vannforekomstene.

Forskriften skal sikre at godkjente vannforvaltningsplaner med tilhørende tiltaksprogrammer revurderes og oppdateres hvert sjette år».

EUROPAPARLAMENTETS-OG RÅDSDIREKTIV 2000/60/EF av 23. oktober 2000 om fastsettelse av rammer for felleskapstiltak for vannpolitikk (Vanndirektivet).

Artikkel 1:

«Formålet med dette direktivet er å etablere et rammeverk for beskyttelse av innsjøflater, overgangsvann, kystvann og grunnvann som hindrer ytterligere forverring og beskytter og forbedrer statusen for akvatiske økosystemer og, med hensyn til deres vannbehov, terrestriske økosystemer og våtmarker, direkte avhengig av akvatiske økosystemer».

WFD er konkret på at tiltak som heretter igangsettes og som direkte eller indirekte influerer på kystvannet skal utelukkende forbedre vannmiljøet. Utslipp som pågår skal opphøre eller utfases. Arbeid, forhold eller tiltak som forverrer vannmiljøet skal ikke kunne fortsette, langt mindre igangsettes. 

Slik den norske Regjering formulerer seg i Vannforskriften er det ikke tatt hensyn til Vanndirektivet. Formålsparagrafens utforming åpner opp for at det kan settes grenseverdier som er så høye at selv den verste kloakk kan finne aksept og således godkjennes som lovlig. 

For å unngå diskusjon om forurensningen rundt merdene flyttes oppdrettsanleggene fra et område med miljøtilstand dårlig til et annet renere område. Slik kan det fortsette inntil alle fjorder får påvist dårlig eller svært dårlig miljøtilstand. Begrunnelsen er like enkel som den er feilslått; det Vannforskriften forplikter Norge til er mest mulig helhetlig beskyttelse. Det er nok at kystvannet har god økologisk og god kjemisk tilstand. Slik Norge praktiserer det holder det da å vise til at forurenser ikke har råd til å ta hånd om søppel, kloakk, avfall etc., så da er det ikke mulig. I en fjord som Repparfjorden, der det tidligere var yrende liv og en uberørt biotop før 1971, var det etter 9 år med gruvedrift intet liv der «deponiet» ble plassert. Her må vel tilstanden betegnes som svært dårlig? I dag 2019- 40 år senere kunne en av gruveselskapets marinbiologiske eksperter triumfere over at hun hadde konstatert visse antydninger til liv i et område som forsøksvis var anlagt «deponi» i fjorden. 

Vi skal ikke grave dypt i teksten for å konkludere med at den norske Vannforskriften er langt utenfor Vanndirektivet. Dermed er innrømmelsene som tillater å "deponere" gruveavfall i norske fjorder, ikke berettiget og er lovstridig. Det samme angår påvirkningene fra oppdrettsnæringen. 

NHO, Sjømat Norge og Norsk industri etterlyser en sterk og god nasjonal forvaltning og et effektivt og trygt tilsyn. De skal bli hørt, men de vil sannsynligvis ikke like innblanding fra EUs Vanndirektiv. 

NMF sine klager på dumping av gruveavfall i norske fjorder og oppdrett har ligget til behandling hos ESA i snart fem måneder. NMF informerer og oppdaterer ESA sine saksbehandlere løpende om oppdrettsnæringens pågående skadevirkninger.