Linn Therese Skår Hosteland. Foto: Therese Soltveit.

4,5 år med utvikling

Etter 4,5 år i Kyst.no er tiden inne for å takke av. For en fantastisk reise jeg har fått være med på.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er tre år eller eldre.

I 2014 kom jeg på plass som journalist i Norsk Fiskeoppdrett og Kyst.no. Bakgrunnen for inntoget i bransjemedienes verden var en kjærlighet til næringen som jeg har hatt med meg fra livets start. Min far startet nemlig fiskeoppdrett i Masfjorden allerede da jeg var baby. Også journalistikken er noe jeg har likt godt og hatt stor respekt for i alle år. Å få bli en del av “fiskeredaksjonen”, var derfor så bra som det kunne bli.

Da jeg startet som Kyst.no-journalist hadde jeg likevel ikke satt en fot på merdkanten på 10 år. Men det var ikke noe problem. Oppdretterne stod med åpne armer, noe de har fortsatt med, for å gi meg innsikt i både driften og problemstillingene som opptar dem.

Jeg glemmer aldri det første anleggsbesøket i jobben. Det hadde jeg hos Lingalaks, hvor jeg ble jeg tatt i mot av oppdrettssenior Rolv Haugarvoll, sammen med sønnen Erlend Haugarvoll, som i dag drifter selskapet. Mor Åsta steikte vafler.

Hverdagen de presenterte, opplevde jeg var endret en hel del fra sist jeg var på et oppdrettsanlegg. Man hadde fått kameraovervåking i alle merdene, det var fjernfôring og luseskjørt, samt at leppefiskene hadde fått sin respekterte plass i nota. Bare for å nevne noe. Selv om rammene for driften var ganske lik slik jeg husket det, ble jeg likevel imponert over alle duppedingser og løsninger som var kommet på plass siden jeg plukket dødfisk.

Og nye løsninger har det bare blitt flere og flere av siden dette møtet.

Det har vært runder med grønne konsesjoner, man har fått trafikklys og det jobbes enda med utviklingskonsesjoner. Genomet til oppdrettslaksen har blitt kartlagt, man har fått stort oppdrett av rensefisk, resirkuleringsteknologi innen settefisk har utviklet seg, brønnbåtene har blitt stadig større og fôrleverandørene har jaktet nye fôrråvarer.

Man har også gått fra en situasjon hvor «alle» lusebehandlet med hydrogenperoksid og medikamenter, over til at «alle» kjører mekanisk, ikke-medikamentell behandling istedet. Fiskevelferd er blitt en gjenganger på høyeste prioritet i alle ledd av lakseproduksjonen.

Hva fremtiden vil bringe for norsk havbruksnæring er vanskelig å spå, men jeg er helt sikker på at inovasjon og teknologiske nyvinninger vil fortsette i stor grad i årene som kommer.

Arbeidshverdagen min fremover vil bli noe annerledes, men jeg tror også at den vil bli både lærerik og meningsfull. Som næringspolitisk rådgiver for «Aqua Shipping» i Kystrederiene, skal jeg være med å utvikle organisasjonen videre. Jeg vil fortsatt følge havbruksnæringen tett, og blant annet jobbe for at medlemmene i og tilknyttet oppdrettsnæringen har premissene for å være med og kunne bidra positivt. Alt i en tid hvor laksenæringen faktisk skal vokse, samtidig som de byråkratiske føringene blir stadig strengere.

Flere oppdrettere er også nå redere, så kontakten med næringen tar nok ingen ende.

Takk for at jeg har blitt så godt tatt imot i næringen, takk for alle gode samtaler, og takk for at jeg har fått dele deres historier. Det har vært et privilegium.

Vi ses plutselig!